Hvordan diagnosen preger hverdagen min

Herregud, så skummelt. Jeg tenkte å skrive et innlegg hvor jeg beskriver min diagnose og hvordan den preger meg i hverdagen, kanskje litt om mine tegn til forverring også.

SCHIZOAFFEKTIV LIDELSE og hvordan den preger meg i hverdagen?
Jo nå skal du høre. Selve diagnosen er en type blanding av schizofreni og bipolar (har skrevet mer om diagnosen HER), så det er litt fra begge diagnoser som plager meg/sliter meg ut.
Psykosesymptomene er kanskje standard? Høre stemmer, hallusinasjoner, vrangforestillinger, lukter og opplever uforklarlige ting, er paranoid.
Bipolar delen er vel det å være «høyt og lavt», maniske episoder, impulskontroll eier jeg ikke når det står på som verst. Jeg sliter også med angst til vanlig, men den blir veldig fremtredende når jeg er i en vanskelig periode.

TEGN TIL FORVERRING er at jeg sitter mer i min egen verden, fokus blir borte, fjern og mimikkløst ansikt. Tankene blir et eneste stort overveldende kaos, og det kan gå langsomt å få sagt det jeg vil si. Jeg har også en tendens til å handle mye på nettet (som da selvfølgelig går utover økonomien min), impulskontrollen er ikke til stede. MEN; det kan være korte perioder hvor jeg er ganske så hyper og rastløs, prater mye og finner på noe hele tiden. Da ligger jeg mest sannsynlig på sofaen og i senga i koma en del dager etterpå, utslitt av meg selv. Dette er en stor utfordring for både meg og de rundt meg, siden tegnene er såpass i hver sin ende på skalaen kanskje. Eller henger de sammen på et vis?

FORVRIDD TANKEGANG har jeg ganske ofte, hvor folk for eksempel spør om ting, det kan være helt vanlige ting, men hvis det kommer mange spørsmål etter hverandre, da går jeg i forsvarsposisjon, blir irritert fordi jeg føler jeg sitter i et avhør. Jeg veit jo innerst inne at de fleste som oftest spør fordi de bryr seg, men jeg klarer ikke å la vær å tenke det verste; at det jeg sier blir brukt mot meg. Derfor er jeg til tider veldig på vakt i forhold til hva jeg sier, og til hvem. Noen kaller meg «hemmelighetsfull», ja, jeg er på en måte det, men kun for å beskytte meg selv.

DET KAN VÆRE VANSKELIG å se at jeg sliter, jeg er veldig flink til å holde maska på, uansett hvor jævlig jeg har det. Det er enklere der og da, å holde maska, enn å «slippe beistet løs», og være ærlig på at ting er jævlig, for da kommer neste spørsmål, og jeg må forklare, noe som igjen fører til at tårene presser på. Psykosesymptomene er også ganske skjult, da jeg ikke har de typiske synlige tegnene. Men de hypre og «oppe» episodene er ganske enkle å få med seg (det sier seg selv kanskje?). Jeg var hos en psykologspesialist for ikke lenge siden, som beskrev mine plager ganske bra. Kanskje jeg tør å dele etterhvert?!

JEG SKAMMER MEG over å slite med alt dette, og selv om jeg alltid får høre at «det er ikke noe å skamme seg over», så veit jeg det jo innerst inne, på en måte, men allikevel så skammer jeg meg. Jeg skammer meg. SKAM.
Men hvorfor skal man egentlig måtte gå å skamme seg over ting man ikke kan noe for?! Vel, det er fordi det ikke er sosialt akseptert å være annerledes. Er man nødt til å holde kjeft om ting fordi man ikke er som «normalen»? Og hva er normalt nå til dags? Hvem bestemmer hva som er normalt egentlig? Jeg undrer jo litt på disse tingene egentlig. Men jeg undrer meg over mange ting. Skammen er der uansett hvor mye jeg lurer og undrer. Det er synd at man skal gå rundt å skamme seg, det er vel kanskje derfor jeg prøver å åpne meg litt mer her i bloggen, for å vise at det er kanskje ikke så skummelt allikevel?

Jeg skal ærlig innrømme jeg syns det er J*VLIG skummelt å dele, utlevere og være så åpen på det «o´store internett». Alle kan lese. ALLE! Det er dager jeg kjenner jeg driter i hvem som leser, mens andre dager tenker jeg på alle de som kanskje ikke burde lese alt dette.
Da kommer igjen den tanken om at «folk kan bruke dette mot meg». Kommer de til å gjøre det? Kommer noen som har myndighet til det å si at jeg ikke kan jobbe på en plass, fordi jeg har disse plagene, nettopp fordi de har lest på denne bloggen? Er det lov, ja – nei?
Det er en brøkdel av småting jeg bekymrer meg over ved å være åpen og ærlig.

Jeg tror det gjør godt for både meg og andre at jeg er så åpen her. Det gjør kanskje at fler tør å åpne seg etterhvert også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no