Når det å prate blir vanskelig

Jeg har så mye på hjertet, ting som vil ut, burde få det ut, det må ut. På en eller annen måte må det jo ut. Kan ikke holde det inne, men tør jeg å dele?

Det er skummelt å skulle blottlegge seg på den måten, men noen ganger er det nødvendig. Både for meg selv, og for at andre skal forstå meg og mitt bedre. Det kan være en utfordring å forklare, for noen ganger forstår jeg ikke selv en gang.

Å skulle fortelle sine innerste tanker og følelser kan være utrolig skummelt, som sagt. Man får en realitets-klapp i trynet, og alt blir plutselig mer virkelig når man får satt ord på, og sagt det til noen. Men det er jo eneste veien å gå, hvis man skal få det bedre med seg selv.

For meg, når jeg plutselig blir spurt om hvordan det går, så føler jeg meg litt «tatt på senga», for jeg pleier å lage ferdig og planlegge hva jeg skal si, før jeg tør å si det, og når noen da spør ut av det blå, så mister jeg alt av ord og setninger, som om det blir slukt og spist opp, slettet fra minnet. Derfor er som regel svaret mitt at «det går greit», for da kommer det kanskje ingen fler ubehagelige spørsmål jeg må svare på, og jeg vil helst slippe å gråte, som jeg har en tendens til å gjøre hvis de rette knappene blir trykket på. Det er der skrivingen har hjulpet meg mye! Da har jeg tid til å tenke igjennom hvordan og hva jeg skal skrive, tilpasse ut i fra hvem som skal lese (som sikkert er über teit), og rett og slett bare forberede meg skikkelig!

Har jeg ikke fått tid til å forberede meg, så går alt i surr, og som sagt føler jeg meg tatt på senga, da krøller det seg i hodet, og det jeg sier kan hende ikke gir mening. Da har jeg en tendens til å bli sprutrød i ansiktet, kjenner varmen i hodet, mark i magen og stressnivået fyker til værs. Ubehagelig sier du? Ja, det kan jeg bekrefte at er helt jævlig faktisk.

Ord og setninger flyter rundt i hodet, sammenhengen er borte, og jeg sitter igjen, totalt forvirra og føler ubehag.

Jeg syns jeg er blitt flinkere til å dele det jeg strever med til de som trenger å vite, men jeg burde kanskje gjøre det litt oftere, så ikke alt samler seg og hoper seg opp, og lager en gedigen klump i magen som til slutt kommer til å sprekke. Gørra må ut, you know! Uansett! Og det å sette ord på ting, selv hvor vanskelig det er, så tror jeg det er rette måten å få det ut på, for det finnes nok av «lettvinte» løsninger der ute, som ikke er så enkle å hanskes med i lengden.

Hva gjør du når du ikke får sagt det du vil? Hva skjer med deg innvendig da?

~ Line ❤

4 Comments

  1. May Kristine
    17. august 2018

    Du er jo blitt så flink til å sette ord på ting og å si ifra 🧡
    Fint skrevet, fint å ha blitt kollegaer her 😅🧡

    Svar
    1. Latuda
      17. august 2018

      Du da, takk ❤ ja, rart, men fint😃❤

      Svar
  2. Søstra
    16. august 2018

    ❤️

    Svar
    1. Latuda
      17. august 2018

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no