Å leve er som å tegne uten viskelær

Ja, som overskriften sier, så er det å leve som å tegne uten viskelær.
Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et viskelær, men uansett om jeg hadde hatt det, så hadde det vel ikke gått vekk med viskelær, heller sittet fast som sprittusj.
Når jeg tenker over det, så har jeg på en måte et lite viskelær, fordi jeg ikke husker så mye. Hodet mitt sletter en del, kan man si. På godt og vondt. Men så blir jeg jo minnet på ting, og selv om jeg kanskje ikke husker så mye av det da heller, så er det litt skammelig å ikke huske vel. Veit ikke hva det kommer av, men jeg pleier å tøyse med at jeg er blitt dement i tidlig alder. Who knows, kanskje det er hjernen som har blitt vandt med å slette ting, fordi den har opplevd så mye drit, at den begynte å slette de “normale” tingene også?

Nei aff, føler jeg er så negativ for tiden. Men jeg må få det ut. MÅ. FÅ. DET. UT.

Jeg er så sliten. Så innmari sliten. Og ja, jeg sliter mer enn jeg pleier kanskje.?
Føler meg tom, samtidig full inni meg. Hodet jobber på spreng. Jeg er gira og “høy”, men igjen, så utrolig sliten. Trøtt, men får ikke sove så mye som jeg kanskje trenger.

Pus merker det er noe nå, for hun maser veldig på meg for tiden.
Jeg syns jo det er helt utrolig at hun merker det, og hun er jo så god, akkurat som om hun prøver å få meg til å tenke på noe annet istedenfor å grave meg ned i min egen drit. Og det prøver jeg jo å gjøre, men det er ikke så lett altså.

Jeg er lei meg. Mest fordi ting er som de er.
Føler meg ikke bra nok.
Strekker ikke til.
Orker ikke.
Jeg er lei.

Prøver å smile, men det er ikke ekte.

“There’s this girl in the mirror, I wonder who she is. Sometimes I think I know her and sometimes I wish I did. There is a story in her eyes, lullabies, and goodbye. When she’s looking back at me I can tell…she’s hurting inside.”

Lite visste jeg..

..Om at verden kunne være så ond!

Lille søte Line. Så uvitende, så godtroende.

Jeg hadde ikke den minste lille anelse om at verden kom til å være et såpass vanskelig sted å være. Eksistere. Min eksistens. Er det verdt det, liksom? Alt stress, strev, kjas og mas, frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja – nei? Veit ikke. Livet nå er bare fylt med uendelige spørsmål og uro. Og hvilke svar er rett? Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvordan skal jeg skildre rett fra galt? Er det noen fasit på hva som er rett og galt på alle disse spørsmålene når det gjelder meg selv? Det blir for mye for meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til noe av det nå kjenner jeg, selv om jeg føler en akutt trang til å finne svar.

Jeg kjenner på en uro inni meg nå, jeg er redd og engstelig, nervete. Samtidig så føler jeg en lettelse? Det er stille, samtidig så bråkete. Er varm, samtidig fryser jeg. Trøtt, men får ikke sove. Får? Tør? Det er enten eller.. Noia.. Noia.. N-O-I-A.

Det er langt på natt, hvis jeg ser på klokka nå, så er den akkurat 04.52, og det skremmer meg litt, at jeg enda ikke har fått sove. Det er skummelt. Men det er også skummelt å sove, så her sitter jeg, midt i mellom barken og veden. Hva er verst? Sove/ikke sove? Det kommer an på øyet som ser.

Det jeg skriver nå gir kanskje ingen mening, hva veit jeg, så jeg stopper her.

Kremet pasta med laks

Her kommer en aldri så liten oppskrift til dere, en dere virkelig burde prøve, for dette blei utrolig digg! 😋

Vi brukte (for 4 personer):
4 skiver laksefilet
5 små sjalottløk (velg selv hvor mange du vil ha i)
3 dl matfløte
2/3 av en boks med creme fraiche
80 g parmesan
2 ss paprikapulver
Pasta (så mye du tror du trenger)
Gressløk til pynt

  1. Skjær opp sjalottløk i passe store biter, og stek i smør (eller olje) til den blir blank.
  2. Ha i fløte og la den redusere til den får en tykk konsistens.
  3. Tilsett creme fraiche og la det koke inn i ca 1 min (husk å røre).
  4. Ha i revet parmesan og paprikapulveret.
  5. Skjær laks i terninger og steik i pannen.
  6. Kok pastaen.
  7. Vend pastaen inn i sausen og server med laks. Topp retten med fersk gressløk og litt revet parmesan.

Her er bilde fra den jeg laget:

Det snør, det snør, tiddelibom

Det er jo helt vilt hvor mye det snør og har snødd nå. Kommer til å snø inne til slutt 😂 Det holder nå liksom, trenger ikke mer!

Jeg derimot, hadde ikke forberedt meg på snøen som begynte igjen forrige dagen. Så jeg gikk med joggesko!
Det blåste og snødde, og jeg stod ute en halvtime å ventet på den forsinkede bussen, og når jeg endelig kom meg på bussen, så kjente jeg det rant av håret mitt. Hadde ikke lue, men hadde heldigvis stort skjerf. Var våt fra topp til tå! Helt forferdelig, men kunne vel egentlig skylde meg selv siden jeg ikke hadde kledd meg godt nok.

Dette var bare litt av snøen som jeg måtte traske rundt i, på bildet ser det ut som ingenting, det var forholdsvis brøyta, men de mengdene som ramla ned fra himmelen var helt ville. Får ikke sagt det nok, fy fasan å det snødde og blåste surt!!!! 😳

Var ute en tur igår da, var en tur på aktivitets/dagsenteret her. Har snødd hele dagen igår også, men da hadde jeg hvertfall hatt vett til å ta på meg vinterskoa! 🤪

Så vi satt inne å kosa oss inne i varmen på kvelden.

🥰

Home sweet home!

Ja, da har jeg egentlig vært hjemme siden mandag, men ikke orket å skrive noe før nå. Latskapen lenge leve, sant?

Hadde det kjempe fint i Stavanger, levde det glade slaraffenliv, og kosa oss 😊
På byen var vi også. Det var gøy! Og nattmaten blei på burger king 🙈 Naaam..

Planen var egentlig å dra hjem på søndagen, men det var svindyrt med togbilletter i helga, så jeg venta til mandagen med å dra. Gjorde ingenting det, men savnet pusen min ❤️

Fikk ikke tatt så mye bilder faktisk, men tok en del på togturen hjem.
Var så mye fine steder å se på ut av vinduet.

Det snødde jo ikke i Stavanger, kom såvidt noen fjon i lufta, så når jeg kom hjem fikk jeg jo omtrent sjokk! Jeg hadde jo blitt “advart”, men herlighet…

Var godt å komme hjem da, det var det jo, selv om jeg hadde det fint i Stavanger.
Det er alltid godt å komme hjem etter man har vært borte en stund.

Legger ved noen bilder jeg tok ut av toget på vei hjem.

Hello Stavanger!

Da har jeg sittet på toget siden kl 12 idag. Gikk på toget i Drammen, og er på vei til Stavanger. Toget skal være fremme kl 19.36. Knappe to timer igjen! Kjenner jeg gleder meg maks til å komme frem nå, selv om det er to timer til enda. Jeg er klar for å gå av! Haha.

Jeg bestilte billett i komfortvogna, for håpa på bedre seter. Men nei, den rumpa mi tåler ingenting gitt. Tryna jo på halebeinet for noen år siden, og det er fortsatt ikke bra, så ikke veit jeg. Det er hvertfall bedre plass her da, og stikkontakter osv, så sånn sett er det helt konge å sitte her. Er glad for at jeg kosta på meg en hundrelapp ekstra der ja.

Greia med å dra til Stavanger nå, er at jeg skal møte ei venninne igjen, og jeg gleder meg kjempe masse!!
Har vært litt til og fra i forhold til om jeg skal reise eller ikke, fordi jeg er en dritstor pingle, rett og slett, når det gjelder å reise så langt aleine. Heldigvis ble jeg kjørt til Drammen, og hadde selskap helt til toget kom. Det var ikke før etter jeg hadde satt meg ned, og vist billetten jeg roa meg ordentlig ned. Snakk om å være stressa for ingenting a? Det gikk jo så bra!!

Internettet på toget er skikkelig crappy, så sitter egentlig å irriterer meg litt over det, for jeg har bare lasta ned en spilleliste på spotify, og det er en jeg egentlig ikke skjønner hvorfor jeg i det hele tatt har der. Så sånn er det da. Haha.

Som sagt så gleder jeg meg drit mye til å komme meg av toget, og møte venninna mi på perrongen nå. Er såå klar for det at du aner ikke!!

Sånn ellers i det siste, så har det gått litt opp og ned. Har noen perioder hvor jeg har skrekkelig noia inne på soverommet, så jeg sover heller på sofaen. Humøret har jeg slitt en del med også, for det svinger så innmari. Føler jeg skriver om det hele tiden, men det er sant, det er sånn nesten hele tiden. Og det er skikkelig slitsomt, faktisk. Jeg blir sliten av meg selv, så da kan jeg jo bare tenke meg åssen andre har det med meg i nærheten.

Driver jo å er deppa i mellom slaga også, og det er jo ikke noe bedre det da, hvertfall ikke for meg som står midt i det. Det er så ufattelig slitsomt å være så opp og ned. Økte jo litt på den ene medisinen som skal stabilisere humøret mitt, men det har ikke hjulpet syns jeg. Og han legen som økte, sa at vi prøver dette først, og hvis ikke det fungerer, så ville han bytte til en ny. Så jeg får bringe det videre, for han legen er ikke en jeg har noe særlig kontakt med, men det står vel i papirene mine tenker jeg?!

Har egentlig ikke så mye mer å skrive akkurat nå tror jeg, hvertfall ikke som jeg kommer på i farta.

Så jeg kan heller skrive litt mer seinere.

Paranoia og vrangforestillinger

Det å være paranoid er ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk så slitsomt til tider at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg.

Det kan være f.eks at

  • Man mistenker andre for å ville utnytte, skade eller lure en
  • Man har en sterk overfølsomhet overfor avvisning og nederlag
  • Man beskjeftiger seg sterkt med ubegrunnet tvil omkring lojaliteten og påliteligheten til venner og andre mennesker man omgås
  • Man er forsiktig med å betro seg til andre av grunnløs frykt for at det en sier vil bli brukt mot en
  • Man oppfatter uskyldige bemerkninger eller hendelser som noe skjult nedverdigende eller truende
  • Man opplever at ens person eller omdømme blir angrepet, uten at det er åpenbart for andre, og reagerer så raskt med sinne eller motangrep
  • Man ser ofte konspirasjoner eller sammensvergelset, og finner en rekke bevis som bygger opp under antakelsene

Man er i andre ord i en dyp tillitskrise overfor verden omkring.

(Hentet fra hjelp til hjelp, men plukket ut det som gjelder meg)

Paranoia henger helt klart sammen med vrangforestillinger.

Og det gjør det ikke noe enklere å måtte leve med de begge.

Vrangforestillinger er oppfatninger som ikke samsvarer med virkeligheten, er åpenbart urimelige, og som normalt ikke andre opplever.

Vrangforestillinger varierer i forskjellige alvorlighetsgrader og omfang, fra forestillinger med minimal innvirkning på vedkommendes liv, til altomfattende og innviklede systemer av vrangforestillinger som er uforenelig med normal måte å leve på, og sosial fungering. Innholdet varierer.

F.eks

  • Man føler seg forfulgt av noen ukjente eller navngitte personer eller organisasjoner
  • Man er overbevist om at man har f.eks parasitter under huden
  • Man er overbevist om at man er spesiell, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud
  • Forestillinger som at man egentlig er to personer, at en del av kroppen er død, eller at man fjernstyres av en annen person
  • En overbevisning om at man blir elsket eller begjært. Ofte av personer med høy status

For min del, så er det dessverre fler av punktene over som passer for meg, men i mine gode perioder så er det kun et par av de som svakt plager meg. Jeg kan vel si heldigvis, eller? At de svakt plager meg i de gode periodene liksom? Spesielt det øverste punktet passer hele tiden, i større og mindre grad da selvfølgelig. Men jeg har øyer i nakken – som man sier.

Men redselen. Den er alltid der.

Jeg ligger her i natten, får ikke sove. Jeg ligger i senga, og lurer på hva som er virkelig og ikke. Det er så uklart. Hva skal jeg gjøre, da? Jeg er nervøs, eller, redd kan man vel heller kalle det. Men jeg er jo alltid redd.

Jeg har liksom ikke ord. Akkurat som de er blitt sugd ut av meg, og ikke vil komme tilbake. Som om noen stjeler ordene mine. Jeg får ikke sagt det jeg vil si, og det ødelegger meg totalt.

Jeg kveles av meg selv, og det gjør vondt å puste. Det er slitsomt å være Line, men jeg prøver så godt jeg kan å være vennlig, men det er ikke alltid det går som planlagt dessverre.

Humøret svinger noe voldsomt, og i løpet av en dag kan jeg veksle mellom å være glad, sint, trist og lei meg, helt oppe i skyene, ja, alle slags følelser tror jeg. Slitsomt sa du? Ja det kan du trygt si. Det er aldri en mellomting føler jeg. Det er enten eller.

Men redselen. Den er alltid der. Den gir aldri slipp.
Den kommer nok til å ha overtaket på meg så lenge jeg lever tror jeg, veit liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den heller. Jeg er redd for alt. Å være alene, gå ute, mennesker, mørket, ja det er mange fler ting, så dette er bare et par jeg nevner.

Har også hatt en skikkelig kjip tanke for tiden, og den går bare mer og mer inn på meg.

Noen ganger tenker jeg at Peach hadde hatt det best uten meg, men samtidig veit jeg at det ikke er sannheten. Hun er så avhengig av meg, og vi har et spesielt bånd som ingen andre, hun er mitt alt, og jeg føler jeg er hennes alt også, men fortsatt så har jeg den følelsen av at jeg stadig svikter. Det er vondt. Skikkelig, skikkelig vondt, men jeg veit hva som blir vondere, og det er den dagen hun ikke er her mer. da kommer jeg til å gå i grus, jeg kommer til å knuses i tusen fillebiter som aldri går an å reparere, eller settes sammen igjen. Det kommer til å bli mitt verste mareritt, og jeg har allerede vonde drømmer om det. Hun blir jo 9 år i mai, men jeg håper jeg har hun i mange år til ❤️ Pusefisa mi ❤️

This sucks! Yeah, life sucks..

  • Mental illness is so much more complicated than any pill that any mortal could invent.

A new year – a new beginning?

“Blæm” sa det, så smalt det nye året inn. Ja, da var det et nytt år, og nye muligheter som mange pleier å si. Men, en ny start? Nei det tror jeg ikke. Man får jo aldri startet på nytt, men man kan vel samtidig lage seg en ny start (på et nytt og bedre liv🙄) fordi det er et nytt år med nye muligheter?! Haha. Men hvordan man skal starte på det, ja det er en ting jeg funderer på. Det er jo ingen som kan forandre hverken meg eller mitt liv, det må jeg gjøre selv, men hvordan jeg skal starte med å gjøre det, det er det store spørsmålet gitt.

Kjenner jeg er sliten etter all høytidsfeiringer, mat og alt.
Det tar på. Skikkelig! Selv om jeg ikke har vært med folk hver dag, så er det ganske slitsomt å være aleine også, det må jeg bare si. Så at hverdagen er tilbake, det er ikke jeg trist for i hvert fall.

…Og der kom skrivesperra! 🤪
Men, jeg ga et lite livstegn da 🙏

Peace 🥰

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no