Jeg er min egen verste fiende

Jeg sliter. Jeg skal være ærlig. Og jeg er min egen verste fiende nå. Det er så mye, stort og smått jeg føler jeg ikke kommer meg unna. Jeg takler ikke å være meg når det står på som verst, som det gjør nå. Men jeg må jo allikevel. Det er tungt. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dritten, føler jeg sitter fast med begge beina i kvikksand, som bare trekker meg lenger og lenger under. Men jeg skjuler det. Og jeg er flink til det. Men her kommer det.

Ikke nok med at covid-19 kommer å slår oss i trynet, så ødelegger den for så mange som sliter nok fra før. Det er så mange som ikke liker å snakke i telefon eller ha videokonferanse, eller som klarer å skjule det så godt at folk rundt tror det går bra, at man er avhengig av at noen faktisk kommer hjem, eller at man kommer på et kontor, for å bli sett. Face to face. For at man skal forstå bedre at ting kanskje ikke er helt på stell, eller at man har det bra. Jeg er en av dem dessverre.

Dagene mine går veldig opp og ned, så det er ikke bare dritt, det skal sies. Men det er mer dritt, enn det går opp for å si det sånn. Jeg har sååå mye tid for meg selv, vi kan ikke treffes alle som vil, og det er begrensninger på alt. Ja, dere vet jo det her.. Det er ikke lett! Jeg har mye bra som skjer også, men det er så vanskelig å fokusere på det, når med en gang jeg kommer hjem eller er for meg selv, så kommer dritten.
Jeg prøver så hardt å holde motet oppe, være blid og glad, fornøyd. Le. Smile. Men det gjør vondt innerst inne.

Det er så mange tanker. Så mange følelser. Men et lite hode som snart ikke har mer kapasitet og en sliten kropp.

Hipp hurra for et negativt innlegg.

Det humper og går

Jeg er sliten for tiden. Så ufattelig sliten. Hodet og hjernen går i helspinn, kroppen er sliten og jeg får ikke fred. Det er veldig opp og ned fra dag til dag hvordan jeg har det, og idag har vært en type “opp”-dag, Jeg har vært i fint humør, fått gjort mye. Vært hos legen for ny celleprøve, tatt HPV vaksine (dose nr 2), vært på brukerstyremøte angående aktivitetssenteret her i byen, spist middag hos mamma, tatt bussen hjem, og “jobba” litt i forhold til de to gruppene jeg er med å administrere på facebook.
Det har vært en lang dag, men en ok dag.

Andre dager kjenner jeg på gråten, og håpløsheten, men det er kanskje vanlig at det veksler sånn?

Nå har jeg og Peach lagt oss i senga.
Jeg merker at jeg ramler ut av verden, og inn i min egen til tider. Veldig ofte faktisk.
Mandag kveld måtte jeg ta både beroligende og sovepille, for å i det hele tatt få sjansen til å få noe søvn. Jeg var så høyt og lavt og alt bare surra rundt.

Imorgen skal jeg forhåpentligvis på aktivitetssenteret igjen, og jeg tar med strikketøyet.
Skal forresten begynne på et nytt prosjekt. STRIKKE EN GENSER til meg selv.
Jeg prøvde jo å begynne på en kofte, men med de tynne pinnene, et tynt garn, pluss mange andre hinder på veien, så har jeg bestemt meg for å legge den vekk, og begynne på en genser istedet. Det blir mye større pinner, og litt mer artig mønster og måte å strikke på. Jeg gleder meg til garnet kommer i posten. Wiiii 😁

Så skal vi markere verdensdagen for psykisk helse på fredag 9 november. Selve dagen er jo den 10 nov, men vi markerer dagen før. Vi i lokallaget til mental helse holmestrand, stiller oss på stand utenfor biblioteket fra klokken elleve, og det blir allsang mm. Det blir spennende. Håper på greit vær. 🤩

Så har jeg enda en avtale på fredag, og det er med en ny person i kommunen.
Jeg har jo hele tiden snakket om habiliteringstjenesten (fordi det er det jeg har fått beskjed om at det er de som skal ta saken min), men det virker ikke som det blir noe av allikevel? Jeg veit ikke. Mamsen og fastlegen skal være med på møtet, og vi får se hvordan tilbudet blir fremover.
Jeg merker at jeg ikke har noen å dele alt med, og ting har blitt veldig uforutsigbare nå som jeg ikke har noen oppfølging. Jeg gruer meg veldig til møtet, men jeg kommer til å dra med åpent sinn, selv om jeg ikke har noen store forhåpninger til hjelp videre. Vi får se.

Nå skal jeg ta kvelden med Peach, så skriver jeg mer seinere.

Organisasjonskurs

Har vært på organisasjonskurs i regi av mental helse denne helga. Det var oss fra mental helse holmestrand, og det var også andre lokallag.
Vi sjekket inn på hotell på fredag, og sjekket ut igjen idag.


Det var litt mye info og input, men det var veldig nyttig. Gode foredragsholdere, og jeg fikk virkelig utfordret meg selv. Fikk jo også med en del brosjyrer, og ikke minst alt stoffet vi gikk igjennom. Det hjelper meg veldig, siden jeg ikke klarer å fokusere så lenge av gangen. Ja, vi hadde pause ofte, ca 45 minutters foredrag/gruppearbeid før det var pause, så det var egentlig bra lagt opp sånn sett.

Det var jo ikke bare kurs. Vi hadde god tid til å mingle, bli kjent med hverandre, og kose oss med noe godt i glasset på ettermiddag og kveld. Det var veldig koselig! Og jeg er stolt av meg selv fordi jeg klarte å si noe. Det var ikke mye, men jeg sa noe høyt i et rom med ca 20 stk!!!! Det kom faktisk ord ut av munnen min, og det er ganske stort for meg. Dere som kjenner meg veit hva jeg snakker om.

Nå er jeg sliten i hodet, klokka er 21.42 og jeg skal kveile beina i senga hadde jeg tenkt. Ta med pus i senga og se på serie.
Slenger bare med noen bilder fra kurset. 🌻

Får ikke den hjelpen jeg har krav på.

Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da.
Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.

Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.

Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.

Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.

Så ja.
Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.

Nevropsykologisk utredning og psykteam

Mye har skjedd siden sist. Jeg har blant annet vært på nevropsykologisk utredning på DPS i Larvik. Jeg var der to dager, 7 timer til sammen. Det var ganske slitsomt for hodet, men jeg er glad jeg gjorde det, og er ferdig med det. Det blir spennende nå til fredag, for da får jeg resultatene fra utredningen, og jeg er skikkelig spent ja! Gruer meg litt også, men det går vel bra.

Skal ha samtale med psykteam imorgen. Jeg sendte de en melding for et par uker siden om at ting ikke er så bra om dagen, og etter det har vi hatt flere samtaler faktisk. Kjenner jeg gruer meg litt til det også, fordi jeg syns det er så vanskelig å forklare hva jeg strir med. Det sitter så langt inne liksom. Jeg er redd for å bli gjort til latter, at folk ikke skal forstå eller at de ikke vil tro meg. Det skreiv jeg også i en melding etter jeg hadde hatt samtale på torsdag. Det er ikke meningen å virke vrang liksom, men jeg får det ikke ut, og det er like frustrerende for meg som det er for den som prøver å få meg til å snakke.

En liten update

Nå for tiden har det stått ganske stille. Både i hodet og på skrivefronten. Eller, stille i hodet blir det vel aldri, men hahah. Jeg har liksom hatt så mye på hjertet at det har blitt helt surr oppi hodet, og jeg har ikke fått sortert eller skrevet noe ned. Surrball. Kjenner det irriterer meg litt egentlig, for jeg vil jo skrive ned, men jeg klarer det bare ikke! Det stopper opp.

Det som skjer da, er at imorra, tirsdag, (forhåpentligvis) får jeg høre angående en søknad som er blitt sendt.
Jeg får jo ikke den oppfølgingen jeg håpet på fra psykisk helse i kommunen, men det er blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten (som jeg aldri hadde hørt om engang), så får vi se hva slags tilbud jeg får derifra, hvis jeg får noe i det hele tatt. Heheh.

Tilstanden pr nå er egentlig veldig opp og ned. Humøret svinger så mye. Jeg er både ekstremt sosial, og ekstremt asosial på samme tid, hvis det i det hele tatt går ann! Veksler mellom glad og trist, men jeg merker jeg er veldig “sår” hvis dere skjønner. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg trist eller lei meg. Samtidig skal det ikke så mye til for å få meg til å le igjen heller da, men den triste følelsen sitter som regel dypt igjen.

Peach (min hjertesten🧡) blei 10 år på lørdag. Tenk at jeg har hatt henne i 10 år liksom. TI ÅR! Jeg er så glad i den pusefisa at jeg får ikke hverken skrevet eller sagt det nok. Min bestevenn igjennom ti år 🧡

Jeg prøver å føle, men det er tomt

Jeg ligger i senga. Jeg ligger å prøver å føle. Føle litt. Bare en eller annen følelse. Men akkurat nå føler jeg ingenting. Absolutt ingenting. Det er helt tomt.

For et par uker siden ble jeg (igjen) utskrevet etter et opphold på psyk.
Det var utrolig tungt å leve, og jeg kjente at det var for tungt å skulle gå igjennom den perioden aleine. Derfor valgte jeg å dra inn igjen, trygge mennesker som jobber, og folk å snakke med 24/7.
Jeg må nok bare bite i det sure eplet, og innse at jeg kommer til å trenge det innimellom.

Noen av dere har jeg fortalt dette til, mens andre ikke.
Men da jeg i desember 2019 bestemte meg for å dra å ta en celleprøve for første gang, fikk jeg som svar at det var celleforandringer. Så jeg fikk time på sykehuset til en grundigere sjekk der, hvor de tydeligvis skulle klippe av noen “biter” for å sende inn til nærmere sjekk. Det gikk greit, men fikk nok et brev, hvor jeg måtte inn igjen, til dagkirurgi, for å fjerne en del av livmorhalsen. Har hele tiden fått høre at det ikke er påvist kreft, men jeg kjenner jeg bekymrer meg for det allikevel. Det har vært en stor påkjenning å gå igjennom dette, selv om det er “fort gjort”, så er dette noe jeg har gruet meg no voldsomt til, hver eneste gang. Ja, jeg kan skrive under på at det var dritvondt til tider, og det gjelder da alle tre gangene jeg har ligget i gynekologstolen, og siste gangen var verst syns jeg, selv om jeg fikk lokalbedøvelse. Jeg gråt mine modige tårer, og syns fryktelig synd på meg selv. Har heldigvis hatt med meg støtte alle tre gangene, noe jeg setter utrolig pris på 🧡 Nå venter jeg egentlig bare på brev om de fikk vekk alt, eller om jeg må inn enda en gang. Håper og krysser alt jeg har for at det er borte nå.

Så er det tilbake til tilbudet jeg har (eller ikke har) her i kommunen.
Vi hadde samarbeidsmøte da jeg var innlagt nå sist. Med fastlegen min, mams, de fra kommunen, og fra avdelingen jeg var innlagt på. Det som er greia er at jeg tok en nevropsykologisk test i 2007, som må “oppdateres”, det vil da si at jeg må ta en ny en, sånn at jeg får tydelig svart på hvitt hva som kan forventes av meg i hverdagen. Det som er dritt, er at kommunen ikke stiller opp med noe som helst, så lenge jeg ikke har fått den nye utredningen. De har sagt jeg kan ringe hvis det skulle være noe, men hallo, de som kjenner meg VEIT at jeg ikke ringer hvis det skulle være noe. Det er jeg sykt dårlig på. Det som også er dritt, er at pga den hersens coronaen, så må den utredningen vente, og hvor lenge? Nei det er det ingen som veit enda. Så det er egentlig litt krise.

Jeg bare…. føler meg så lite viktig.
Fortjener jeg ikke hjelp og støtte i hverdagen?! Er det det som er greia?
Jeg veit virkelig ikke hva jeg skal gjøre, om de bestemmer seg for at jeg ikke får no mer hjelp etter den utredningen. Det blir jo et ekstremt stort slag i trynet. Og da tror jeg at jeg takker for meg ass, da er jeg ikke verdt å kjempe for. Da er det ikke noe vits i noen ting lenger. Da blir det eneste jeg lever og ånder for, katten min, som er avhengig av meg. Kanskje jeg bare skal flytte til en annen plass, begynne et nytt liv 🙄 Jada, jeg er sikkert litt dramatisk. Men det er sånn jeg føler det, og det må være lov.

Førstkommende onsdag 6 mai, da skal jeg mest sannsynlig ta ny piercing i øret, og sette inn igjen alle de jeg måtte ta ut da jeg var på gynekologisk sist. Gleder meg, og jeg håper virkelig det blir ny piercing, det er en sååå fin plassering! Wohoo!

Er det noe dere ønsker jeg skal skrive om? Noe dere lurer på? Skriv gjerne i kommentarfeltet under, eller send meg en melding øverst i bloggen står det “kontakt meg”, så svarer jeg i nytt innlegg.

🧡 takk for at dere leser 🧡

Jeg trenger å høre at alt kommer til å bli bra

Jeg er på nippet til å grave meg ned i dritt. Meg og alle problemene mine. Alt er så vanskelig, jeg orker ikke å ta stilling til noe som helst. Jeg bruker all min energi på at når jeg er med mennesker, så har jeg fasaden oppe, og virker blid og fornøyd. Innerst inne er det rake motsetningen. Jeg veit egentlig ikke hva jeg skal si eller gjøre nå.

Står omtrent uten tilbud, fordi jeg tydeligvis har sagt ja til at jeg skal ringe hun i psykisk helse i kommunen hvis det er noe. De burde kjenne meg såpass nå at de veit jeg aldri ringer hvis jeg trenger hjelp. Fikk et godt tips fra fine J at jeg skulle sende en melding, men jeg veit ikke hvordan jeg skal formulere meg på en måte de forstår meg på. Hverken på melding eller i telefonsamtale.

Jeg har lyst til å være aleine, gro fast i sofaen og bare ligge å syns synd på meg selv, men jeg gjør jo ikke det. Tror jeg. Som jeg skreiv oppi her, så bruker jeg en god del av energien på andre, og det er jo fordi jeg ønsker deg selv, resten har jeg vel egentlig brukt på å ligge på sofaen, og når jeg ligger på sofaen, så sover jeg fordi jeg er sliten.

Ugh, det er så ork å være til noen ganger at jeg har lyst til å kaste opp.

Jeg trenger virkelig å høre at ting vil bli bra, men ingen veit jo egentlig ikke om det kommer til å bli det eller ikke.

Nei uff, jeg trenger egentlig en klem, jeg. Men i disse fuckings corona-tider er det vel uaktuelt. Kanskje like greit at jeg ikke får en, for da begynner jeg sikkert å grine.

🧡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no