Voldsomme og harde fall.

Utdrag fra den tidligere bloggen min, skrevet i 2010:
“En KLOK dame sa til meg for litt siden: Å være psykisk syk er en jobb som tar all tid. Kanskje du skal gjøre den jobben ferdig før du starter på en formell en?» … Syns det var så fint sagt, derfor tenkte jeg at jeg ville starte innlegget med det ❤️

Jeg klatrer og klatrer og sliter meg oppover, litt etter litt, men så faller jeg ned så voldsomt hardt igjen. Det er så vondt. Når skal JEG få begynne å leve livet? Mulig jeg får flere gode dager fremover, hvem veit, men fallet ned igjen er så kraftig og vondt. Gang på gang faller jeg ned, og det føles som om fallet bare blir kraftigere og kraftigere for hver gang.

Jeg er nå inne i en periode hvor alt er et ork. Alt er slitsomt og ingenting er bra nok. Masse dritt-tanker og annet som svirrer i hodet. Jeg blir ikke kvitt de, og de hjemsøker meg hele tiden.

Mareritt. Har hatt noen forferdelig vonde mareritt i det siste. Og det som er det sykeste er at det handler om at jeg er slem med dyr. Og jeg som er så glad i dyr. Blei knust da jeg våknet av det marerittet ene gangen, handlet om en pus, vil ikke gå mer i detaljer, for jeg husker akkurat hva som skjedde, ikke hyggelig, så vil ikke skrive det ned.
Det skumle er; jeg VEIT jeg aldri kommer til å gjøre noe vondt med noen dyr, men det er allikevel skremmende å ha sånne mareritt, for hvafaen betyr de? De må jo bety noe på et vis? 
Jeg våkner, gang på gang, svett og gråtkvalt på grunn av dette, og i våken tilstand fortsetter jeg å gråte, for jeg er redd for hva det betyr, og hvorfor jeg drømmer sånt.

Igjen; Vil ting noen gang bli bra?
Jeg håper jo det. Men noen ganger er det så vanskelig å se fremover, og håpet blir borte til tider. Og det er ekkelt når man føler at alt håp er borte, og at man er «a lost case» liksom. Haff. Jeg veit ikke hva jeg vil lenger. Og jeg veit ikke hva jeg orker heller. Alt er bare kaos! Jeg er så sliten.

I don’t know what i want in life. I don’t know what i want right now. All i know is that i’m hurting so much inside that it’s eating me, and one day, there wont be any of me left.


Jeg krever jo ingenting

Idag har vært en vanskelig dag/kveld. Det har vært mye tankekaos og annen drit. Har hatt en god samtale med fine G da, det gjorde godt. Er så fint med sånne mennesker ❤ setter så uendelig stor pris på det! Det er godt med en skulder å gråte på når livet er kjipt, og bare det at hun er seg selv. Det er priceless!

Jeg krever ingenting, minimalt isåfall. Jeg krever aldri “plassen min” på noen som helst måte. Jeg er heller stikk motsatt, gir min plass til andre, skyver meg unna så andre kan komme før meg. Jeg er jo ikke så viktig? Andre er mer verdt, de fortjener hjelp mer enn meg, derfor går andre foran meg selv. Jeg er til bry, sipper og syter, klager når jeg først åpner kjeften.  Har jeg egentlig lov til å klage? Jeg krever jo ingenting.

Dagens tekstutdrag fra en sang:

“Når jeg kigger på mig selv, vil jeg væk her fra. Hvis du spørg hvem jeg er, har jeg intet svar. Glem mig… Jeg er alleræde væk. Mine øjne flakker hurtigt rundt, hvor er mit håb? I tror jeg ejer hele verden, men jeg har intet å leve for. Jeg har glemt hvem jeg er, hvad jeg skal og hvad jeg vil. Skal jeg virkelig fortælle det en gang til? Hjælp mig.” -Sarah West

Har dere noen spørsmål da? Spør i vei, jeg svarer gjerne i nytt innlegg😊

Værsågod, kos dere med denne sangen! (har vært min favoritt i noen mnd) ❤ //innlegget fortsetter under sangen.

Det begynner å bli kvelden og kroken på døra, så jeg stopper her.

Igjen, spør meg spørsmål da vel? Hva som helst😃

~ Line

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no