Da er det gjort, ok?

Eh ja. Nå har jeg faktisk gjort det. Hjelpes. Jeg fikk flest kommentarer på at jeg kler lyst hår, så da blei det jaggumeg lyst i kveld. HJÆLP 😂 Sånn det så ut for meg i stad med fuktig hår, så blei det jærskla lyst på toppen, kjenner egentlig at jeg gruer meg til det tørker. Sånn seriøst 😂 Håper ikke det ser like jævlig ut som det gjorde i stad, for da må jeg gå i skammekroken og angre på det jeg har gjort. HAHA! Neida, var mitt eget valg, så. Snakka med mams på telefon i stad, og sa “jeg sitter med farge i håret nå jeg”, og da fikk jeg tilbake “ja, bare du ikke bleiker det”……….. Ehh ja ✌️ Sånn går det når Line får innfall. Impulsene styrer ass 🙄 Men heller det, enn alt annet jeg kunne funnet på!
Også er det 40% på all hårfarge hos Europris nå, hvis noen ville vite det. 🤓

Sååe, ja. Nå er det i underkant av en uke til gleden blir til virkelighet da, folkens. 🙏
Tør ikke å skrive det her enda, i tilfelle det blir noe krøll med alt dette, så velger foreløpig å holde det for meg selv, til jeg “får det jeg venter på”.

Jeg og Peach har lagt oss i senga.
Kjenner faktisk at jeg er trøtt, og det har vært sjeldent i det siste. Har ofte sitti dritlenge å sett på serie frem til jeg til slutt sovner. Og nei, lyset på PC-skjermen har ingenting å si for meg. Jeg bruker det som sovemedisin, så ikke tenk på det 😊

Bilde av meg og Peach, dette er lenge siden, men jeg liker det så godt ❤️

Brukerstyremøte og litt annet

Jaggu har jeg blitt valgt til å få bli med i brukerstyret til aktivitetssenteret i byen her. 💪
Vi hadde første møtet idag, og skal ha en gang i måneden. Gikk veldig bra, og jeg gleder meg til å fortsette 🤗 Tror dette blir bra, og ikke minst er det viktig at brukerene får ha en stemme!

This is me today;

(tekst fortsetter under bildet)

Er trøtt idag, og været har vært/er dritkjipt, så skylder på det når jeg sier at jeg ikke veit helt hva jeg skal skrive om.

Peach har vært i fyr og flamme etter at jeg kom hjem. Savna mamsen sin hu 🥰
Hu er så herlig, herreguud! ❤️

Idag er det fredag, og jeg har ingen planer what so ever. Ikke en dritt som skjer?! Med mindre det plutselig popper opp noe. Håper nesten det, for jeg er litt rastløs idag, ja. Men vi får se da.

(tekst fortsetter under bildet)

Har dere noen planer for helga?! Hva skal dere finne på? ❤️

Eneste planen som er spikret denne helga, er at jeg skal en tur til pappa på søndag. Det blir koselig. Ellers er det rimelig tomt i avtaleboka mi. Haha! Time will show 🤗

 

Later guys ❤️

Når livet stritter imot

Tja, hva skal en skrive når alt er kjipt og livet stritter imot?

Ikke har jeg svaret på det.

Ting har vært ekstra ille nå i det siste, men jeg blir tatt godt vare på nå, det skal sies!❤ er i tønsberg for tiden – dere som kjenner meg vet hvor, så rop ut om noen er i nærheten og vil treffes!

Har egentlig slitt ganske lenge nå, og det har bare ballet på seg. Alt har vært vanskelig og vondt – og er det enda! Tok en kjapp løsning, som ikke var helt god (ikke noe alvorlig), men det går a bra.

Handlemanien er vært fullstendig tilstede, og jeg har brukt masse penger jeg egentlig ikke har. Det er alltid sånn når jeg blir dårlig, da shopper jeg som en villbass uten like, men nå har det vært ekstremt!

Har vært mye lei meg idag, grått så tårene har spruta, mest fordi jeg har måttet prate om ting som er dritt, men også lei meg over situasjonen jeg er i. Jeg er så sliten av å måtte streve så innmari hele tiden. Det blir jo fanken ikke bedre, aldri. Jeg ser ikke så veldig lyst på dette kan man si, men jeg får vel bare fortsette å fighte? Er vel ikke annet å gjøre, selv om jeg ser ganske mørkt på ting.

Nå sitter jeg og skriver masse negativt igjen, og det er vel ikke det folk vil lese om kanskje, ikke at jeg tror det er så mange som leser uansett, haha. Men jeg skriver jo mest for min egen del, selv om jeg ikke skriver alt, åpner meg liksom ikke helt og fullt, det syns jeg foreløpig er ganske skummelt. Egentlig ganske dustete av meg, men det er sånn jeg er skrudd sammen.

Tidligere var jeg redd for at en fremtidig arbeidsgiver skulle få snusen i bloggen min, men nå kjenner jeg at jeg gir litt blanke f i det, jeg kommer aldri til å mestre en jobb, det er hardt, men jeg må se realiteten i dette. Det er ikke håp! Det er for ustabilt, JEG er for ustabil. Og hvem vil vel ha en ansatt som er sånn? Ingen.

Jeg får bare ta det som det er, og sånn er det bare.

Jeg føler en slags håpløshet i forhold til jobbing blant annet. De fleste av mine vennninner har jobb og mye mer. Hva sitter jeg med? Jo foreløpig en kommunal bolig som ikke ligner grisen i forhold til å bli godtatt og akseptert, blir ikke behandlet ordentlig, som jeg egentlig burde, ung ufør fra nav, ingen jobb, ikke kjæreste, ingen barn, ikke noe liv. Livet mitt består kun av meg og pusen min, og jeg verdsetter hun, og hun er alt for meg, hun er egentlig nok for meg, men allikevel føler jeg et slags savn etter å ha et typisk “normalt” liv hvis det går an å si.

Jeg er utrolig avhengig av andre mennesker, og det er på godt og vondt. Jeg har perioder hvor jeg trenger å bli ordentlig tatt vare på. Jeg reiser ikke aleine i butikken blant annet, herregud tenker du sikkert, jente på snart 29 år som ikke klarer seg selv, men jeg har så mye plager som ødelegger, og lager en usikkerhet som egentlig kanskje ikke burde vært der.

Jeg er redd for mennesker. Redd de skal gjøre meg vondt. Føler meg utrygg på folk, rett og slett. Og det har jeg god grunn til, for det er så mange syke mennesker der ute atte fy! Noia kan man trygt kalle det, ja.

Aff, hvorfor skal ting være så himla vanskelig for meg? Hvorfor skal livet være så uutholdelig og vanskelig å være en del av? Jeg fatter og begriper det ikke. Noen mennesker lider så unødvendig mye, og jeg føler på en måte at jeg er en av de. Jada, jeg veit folk har det verre enn meg, de fattige barna over alt blant annet, men samtidig så går det ikke an å sammenligne seg med andre i forhold til dette, ikke i det hele tatt i grunn.

Så jeg veit ikke jeg. Hva skal man gjøre for å få det bedre da? Jeg prøver for harde livet å jobbe så godt jeg kan med meg selv, men det ser ut til at livet slår meg i trynet uansett hvor hardt jeg jobber. Ja, jeg er kanskje ekstremt rævva til å fortelle om ting, syns det er mye enklere å skrive, og ja, jeg burde gjort det mye mer, men det sitter så himla langt inne, jeg er redd for å åpne meg rett og slett, og det gjør meg skikkelig pissed off på meg selv. Hvorfor ikke bare spy ut alt gulpet man tenker og føler? Det er vel en forsvarsmekanisme sikkert, men en utolig dum en.

Fasaden den er vond å få vekk. Ja, jeg virker kanskje glad og fornøyd, men inni meg er det noe som skriker. Jeg klarer liksom ikke å bryte den barrieren. Klarer ikke få vekk maska helt, før det er gått så langt som nå.

Jeg er sint, på meg selv vel og merke. Mest fordi jeg ikke takler livet, og det å fortelle om hvordan jeg har det. Hvis det finnes en gud, vær så snill å la meg bli flinkere til å åpne meg, jeg orker ikke dette lenger. Jeg er som en ballong som er så full av drit at den nesten sprekker, men får jeg sagt noe om det? Nei. Jeg klarer å si litt, men så får jeg beskjeder. Si ditt, si datt, ikke si det, ikke gjør det, eller gjør ditt og datt. Det er så utrolig slitsomt, og ødelegger så jærskla mye.

Og nå sier vi takk til deg, Line.

Jeg har tatt sovepille som enda ikke har fungert, så da begynte jeg å skrive, men nå skal jeg prøve å ta kvelden.

God natt søte små❤

Å leve er som å tegne uten viskelær

Ja, som overskriften sier, så er det å leve som å tegne uten viskelær.
Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et viskelær, men uansett om jeg hadde hatt det, så hadde det vel ikke gått vekk med viskelær, heller sittet fast som sprittusj.
Når jeg tenker over det, så har jeg på en måte et lite viskelær, fordi jeg ikke husker så mye. Hodet mitt sletter en del, kan man si. På godt og vondt. Men så blir jeg jo minnet på ting, og selv om jeg kanskje ikke husker så mye av det da heller, så er det litt skammelig å ikke huske vel. Veit ikke hva det kommer av, men jeg pleier å tøyse med at jeg er blitt dement i tidlig alder. Who knows, kanskje det er hjernen som har blitt vandt med å slette ting, fordi den har opplevd så mye drit, at den begynte å slette de “normale” tingene også?

Nei aff, føler jeg er så negativ for tiden. Men jeg må få det ut. MÅ. FÅ. DET. UT.

Jeg er så sliten. Så innmari sliten. Og ja, jeg sliter mer enn jeg pleier kanskje.?
Føler meg tom, samtidig full inni meg. Hodet jobber på spreng. Jeg er gira og “høy”, men igjen, så utrolig sliten. Trøtt, men får ikke sove så mye som jeg kanskje trenger.

Pus merker det er noe nå, for hun maser veldig på meg for tiden.
Jeg syns jo det er helt utrolig at hun merker det, og hun er jo så god, akkurat som om hun prøver å få meg til å tenke på noe annet istedenfor å grave meg ned i min egen drit. Og det prøver jeg jo å gjøre, men det er ikke så lett altså.

Jeg er lei meg. Mest fordi ting er som de er.
Føler meg ikke bra nok.
Strekker ikke til.
Orker ikke.
Jeg er lei.

Prøver å smile, men det er ikke ekte.

“There’s this girl in the mirror, I wonder who she is. Sometimes I think I know her and sometimes I wish I did. There is a story in her eyes, lullabies, and goodbye. When she’s looking back at me I can tell…she’s hurting inside.”

Det snør, det snør, tiddelibom

Det er jo helt vilt hvor mye det snør og har snødd nå. Kommer til å snø inne til slutt 😂 Det holder nå liksom, trenger ikke mer!

Jeg derimot, hadde ikke forberedt meg på snøen som begynte igjen forrige dagen. Så jeg gikk med joggesko!
Det blåste og snødde, og jeg stod ute en halvtime å ventet på den forsinkede bussen, og når jeg endelig kom meg på bussen, så kjente jeg det rant av håret mitt. Hadde ikke lue, men hadde heldigvis stort skjerf. Var våt fra topp til tå! Helt forferdelig, men kunne vel egentlig skylde meg selv siden jeg ikke hadde kledd meg godt nok.

Dette var bare litt av snøen som jeg måtte traske rundt i, på bildet ser det ut som ingenting, det var forholdsvis brøyta, men de mengdene som ramla ned fra himmelen var helt ville. Får ikke sagt det nok, fy fasan å det snødde og blåste surt!!!! 😳

Var ute en tur igår da, var en tur på aktivitets/dagsenteret her. Har snødd hele dagen igår også, men da hadde jeg hvertfall hatt vett til å ta på meg vinterskoa! 🤪

Så vi satt inne å kosa oss inne i varmen på kvelden.

🥰

Men redselen. Den er alltid der.

Jeg ligger her i natten, får ikke sove. Jeg ligger i senga, og lurer på hva som er virkelig og ikke. Det er så uklart. Hva skal jeg gjøre, da? Jeg er nervøs, eller, redd kan man vel heller kalle det. Men jeg er jo alltid redd.

Jeg har liksom ikke ord. Akkurat som de er blitt sugd ut av meg, og ikke vil komme tilbake. Som om noen stjeler ordene mine. Jeg får ikke sagt det jeg vil si, og det ødelegger meg totalt.

Jeg kveles av meg selv, og det gjør vondt å puste. Det er slitsomt å være Line, men jeg prøver så godt jeg kan å være vennlig, men det er ikke alltid det går som planlagt dessverre.

Humøret svinger noe voldsomt, og i løpet av en dag kan jeg veksle mellom å være glad, sint, trist og lei meg, helt oppe i skyene, ja, alle slags følelser tror jeg. Slitsomt sa du? Ja det kan du trygt si. Det er aldri en mellomting føler jeg. Det er enten eller.

Men redselen. Den er alltid der. Den gir aldri slipp.
Den kommer nok til å ha overtaket på meg så lenge jeg lever tror jeg, veit liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den heller. Jeg er redd for alt. Å være alene, gå ute, mennesker, mørket, ja det er mange fler ting, så dette er bare et par jeg nevner.

Har også hatt en skikkelig kjip tanke for tiden, og den går bare mer og mer inn på meg.

Noen ganger tenker jeg at Peach hadde hatt det best uten meg, men samtidig veit jeg at det ikke er sannheten. Hun er så avhengig av meg, og vi har et spesielt bånd som ingen andre, hun er mitt alt, og jeg føler jeg er hennes alt også, men fortsatt så har jeg den følelsen av at jeg stadig svikter. Det er vondt. Skikkelig, skikkelig vondt, men jeg veit hva som blir vondere, og det er den dagen hun ikke er her mer. da kommer jeg til å gå i grus, jeg kommer til å knuses i tusen fillebiter som aldri går an å reparere, eller settes sammen igjen. Det kommer til å bli mitt verste mareritt, og jeg har allerede vonde drømmer om det. Hun blir jo 9 år i mai, men jeg håper jeg har hun i mange år til ❤️ Pusefisa mi ❤️

This sucks! Yeah, life sucks..

  • Mental illness is so much more complicated than any pill that any mortal could invent.
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no