Får ikke den hjelpen jeg har krav på.

Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da.
Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.

Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.

Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.

Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.

Så ja.
Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.

En liten update

Nå for tiden har det stått ganske stille. Både i hodet og på skrivefronten. Eller, stille i hodet blir det vel aldri, men hahah. Jeg har liksom hatt så mye på hjertet at det har blitt helt surr oppi hodet, og jeg har ikke fått sortert eller skrevet noe ned. Surrball. Kjenner det irriterer meg litt egentlig, for jeg vil jo skrive ned, men jeg klarer det bare ikke! Det stopper opp.

Det som skjer da, er at imorra, tirsdag, (forhåpentligvis) får jeg høre angående en søknad som er blitt sendt.
Jeg får jo ikke den oppfølgingen jeg håpet på fra psykisk helse i kommunen, men det er blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten (som jeg aldri hadde hørt om engang), så får vi se hva slags tilbud jeg får derifra, hvis jeg får noe i det hele tatt. Heheh.

Tilstanden pr nå er egentlig veldig opp og ned. Humøret svinger så mye. Jeg er både ekstremt sosial, og ekstremt asosial på samme tid, hvis det i det hele tatt går ann! Veksler mellom glad og trist, men jeg merker jeg er veldig “sår” hvis dere skjønner. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg trist eller lei meg. Samtidig skal det ikke så mye til for å få meg til å le igjen heller da, men den triste følelsen sitter som regel dypt igjen.

Peach (min hjertesten🧡) blei 10 år på lørdag. Tenk at jeg har hatt henne i 10 år liksom. TI ÅR! Jeg er så glad i den pusefisa at jeg får ikke hverken skrevet eller sagt det nok. Min bestevenn igjennom ti år 🧡

Jeg prøver å føle, men det er tomt

Jeg ligger i senga. Jeg ligger å prøver å føle. Føle litt. Bare en eller annen følelse. Men akkurat nå føler jeg ingenting. Absolutt ingenting. Det er helt tomt.

For et par uker siden ble jeg (igjen) utskrevet etter et opphold på psyk.
Det var utrolig tungt å leve, og jeg kjente at det var for tungt å skulle gå igjennom den perioden aleine. Derfor valgte jeg å dra inn igjen, trygge mennesker som jobber, og folk å snakke med 24/7.
Jeg må nok bare bite i det sure eplet, og innse at jeg kommer til å trenge det innimellom.

Noen av dere har jeg fortalt dette til, mens andre ikke.
Men da jeg i desember 2019 bestemte meg for å dra å ta en celleprøve for første gang, fikk jeg som svar at det var celleforandringer. Så jeg fikk time på sykehuset til en grundigere sjekk der, hvor de tydeligvis skulle klippe av noen “biter” for å sende inn til nærmere sjekk. Det gikk greit, men fikk nok et brev, hvor jeg måtte inn igjen, til dagkirurgi, for å fjerne en del av livmorhalsen. Har hele tiden fått høre at det ikke er påvist kreft, men jeg kjenner jeg bekymrer meg for det allikevel. Det har vært en stor påkjenning å gå igjennom dette, selv om det er “fort gjort”, så er dette noe jeg har gruet meg no voldsomt til, hver eneste gang. Ja, jeg kan skrive under på at det var dritvondt til tider, og det gjelder da alle tre gangene jeg har ligget i gynekologstolen, og siste gangen var verst syns jeg, selv om jeg fikk lokalbedøvelse. Jeg gråt mine modige tårer, og syns fryktelig synd på meg selv. Har heldigvis hatt med meg støtte alle tre gangene, noe jeg setter utrolig pris på 🧡 Nå venter jeg egentlig bare på brev om de fikk vekk alt, eller om jeg må inn enda en gang. Håper og krysser alt jeg har for at det er borte nå.

Så er det tilbake til tilbudet jeg har (eller ikke har) her i kommunen.
Vi hadde samarbeidsmøte da jeg var innlagt nå sist. Med fastlegen min, mams, de fra kommunen, og fra avdelingen jeg var innlagt på. Det som er greia er at jeg tok en nevropsykologisk test i 2007, som må “oppdateres”, det vil da si at jeg må ta en ny en, sånn at jeg får tydelig svart på hvitt hva som kan forventes av meg i hverdagen. Det som er dritt, er at kommunen ikke stiller opp med noe som helst, så lenge jeg ikke har fått den nye utredningen. De har sagt jeg kan ringe hvis det skulle være noe, men hallo, de som kjenner meg VEIT at jeg ikke ringer hvis det skulle være noe. Det er jeg sykt dårlig på. Det som også er dritt, er at pga den hersens coronaen, så må den utredningen vente, og hvor lenge? Nei det er det ingen som veit enda. Så det er egentlig litt krise.

Jeg bare…. føler meg så lite viktig.
Fortjener jeg ikke hjelp og støtte i hverdagen?! Er det det som er greia?
Jeg veit virkelig ikke hva jeg skal gjøre, om de bestemmer seg for at jeg ikke får no mer hjelp etter den utredningen. Det blir jo et ekstremt stort slag i trynet. Og da tror jeg at jeg takker for meg ass, da er jeg ikke verdt å kjempe for. Da er det ikke noe vits i noen ting lenger. Da blir det eneste jeg lever og ånder for, katten min, som er avhengig av meg. Kanskje jeg bare skal flytte til en annen plass, begynne et nytt liv 🙄 Jada, jeg er sikkert litt dramatisk. Men det er sånn jeg føler det, og det må være lov.

Førstkommende onsdag 6 mai, da skal jeg mest sannsynlig ta ny piercing i øret, og sette inn igjen alle de jeg måtte ta ut da jeg var på gynekologisk sist. Gleder meg, og jeg håper virkelig det blir ny piercing, det er en sååå fin plassering! Wohoo!

Er det noe dere ønsker jeg skal skrive om? Noe dere lurer på? Skriv gjerne i kommentarfeltet under, eller send meg en melding øverst i bloggen står det “kontakt meg”, så svarer jeg i nytt innlegg.

🧡 takk for at dere leser 🧡

Jeg trenger å høre at alt kommer til å bli bra

Jeg er på nippet til å grave meg ned i dritt. Meg og alle problemene mine. Alt er så vanskelig, jeg orker ikke å ta stilling til noe som helst. Jeg bruker all min energi på at når jeg er med mennesker, så har jeg fasaden oppe, og virker blid og fornøyd. Innerst inne er det rake motsetningen. Jeg veit egentlig ikke hva jeg skal si eller gjøre nå.

Står omtrent uten tilbud, fordi jeg tydeligvis har sagt ja til at jeg skal ringe hun i psykisk helse i kommunen hvis det er noe. De burde kjenne meg såpass nå at de veit jeg aldri ringer hvis jeg trenger hjelp. Fikk et godt tips fra fine J at jeg skulle sende en melding, men jeg veit ikke hvordan jeg skal formulere meg på en måte de forstår meg på. Hverken på melding eller i telefonsamtale.

Jeg har lyst til å være aleine, gro fast i sofaen og bare ligge å syns synd på meg selv, men jeg gjør jo ikke det. Tror jeg. Som jeg skreiv oppi her, så bruker jeg en god del av energien på andre, og det er jo fordi jeg ønsker deg selv, resten har jeg vel egentlig brukt på å ligge på sofaen, og når jeg ligger på sofaen, så sover jeg fordi jeg er sliten.

Ugh, det er så ork å være til noen ganger at jeg har lyst til å kaste opp.

Jeg trenger virkelig å høre at ting vil bli bra, men ingen veit jo egentlig ikke om det kommer til å bli det eller ikke.

Nei uff, jeg trenger egentlig en klem, jeg. Men i disse fuckings corona-tider er det vel uaktuelt. Kanskje like greit at jeg ikke får en, for da begynner jeg sikkert å grine.

🧡

Prøver å fokusere på de små gledene

Det er blitt så mye fokus på coronaviruset nå for tiden, og det er forståelig det altså. Det sprer seg fort, og det er vel ikke noe vi kan gjøre med det, bortsett fra å være nøye med hygiene, og holde oss så og si borte fra hverandre. Det kjenner jeg er vanskelig i denne perioden. Alt stenger og det er helt krise. Folk hamstrer både mat og dopapir, som noen hysteriske gærninger.

Jeg som er så avhengig av mennesker går rundt og blir gæren av dette, jeg trenger sosial og menneskelig kontakt. Men nei, jeg sitter mest hjemme, og det kan være både positivt og ikke minst negativt. Alle rutiner man hadde, de blir ødelagte, nettopp fordi alt er stengt. Aktivitetssenteret jeg går på er foreløpig stengt til 27 Mars, men det blir nok lenger enn det. Og det betyr at jeg ikke har noen aktiviteter fremover. Derav mye tanker om både det ene og det andre. Det er slitsomt å bare være med seg selv innimellom.

Jeg prøver å strikke, fordi jeg har begynt å strikke kluter med rutemønster (og har ENDELIG fått det til, og det var jo ikke vanskelig i det hele tatt), jeg har prøvd å høre på podcast, da særlig når jeg lager mat, men det går mest i serier og noe musikk mens jeg scroller på nettet.

Har hatt litt besøk av mamsen da, vi har sjaua hjemme hos meg, og du hvor mye det trengtes. Det har ikke sett ut her hjemme. Kaos i hjemmet = kaos i hodet, og omvendt. En skikkelig ond sirkel. Så det er jeg skikkelig takknemlig for at jeg har fått hjelp til.

Igår hadde jeg en koselig tacokveld med ei venninne, det trang jeg. Jeg suger til meg all sosial kontakt jeg får, om det så er å sitte ute å skravle, eller hjemme hos noen hvis vi er flinke med hygiene, og ikke sitter så oppi hverandre, samtidig som jeg er pissredd for å bli smitta, eller smitte andre 🤔

Nei, jeg får oppsummere med at coronakrisen kom på et jærskla dårlig tidspunkt. Jeg fikk jo ikke sjansen til å komme meg ordentlig opp etter jeg var innlagt sist, så det humper og går. Noen dager er såklart bedre enn andre, men jeg vil si at jevnt over er det ganske kjipt.

Så over til noe litt mer positivt:

Jeg må ærlig talt si at jeg elsker dette bildet av Gringo og meg. 🧡
Det er sånn at jeg skulle hatt det på lerret i stua, men det blir vel dyrt, veit ikke hva det koster å få det gjort jeg. Hm.. Det skal sjekkes ut!

Peach er jo en godklump jeg er så heldig å bor sammen med.
Det hadde vært veldig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt henne. Pusefisa 🧡
Jeg tok noen nye bilder av henne med speilreflekskameraet, men får ikke overført de til macen.
Peach er god som gull. Ei ordentlig kosejente som betyr alt for meg. 🥰

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se på Riverdale, jeg fikk snusen på den serien når jeg var hos Sandra, og den virker foreløpig litt spennende faktisk. Jeg hadde ikke helt trua egentlig, men vi får se når jeg kommer litt mer inn i den.

Og til slutt takker jeg for meg og dette innlegget, og takk for at du leser.
Ikke minst takk for alle kommentarer på innleggene jeg legger ut. Dere er gull verdt, og jeg setter så utrolig pris på det!
🧡

Jeg. Er. Sliten.

Vi har kommet oss til mars, folkens! We´ve made it so far!!

For min del så har jeg det fortsatt tungt, og det er hardt å være til innimellom. Jeg prøver mitt beste å være positiv, men det er ikke lett når mørket tar over i hjernen. En dag kan jeg sitte hjemme å gråte for meg selv, noen dager sover jeg, andre dager kan jeg finne på gøyale, koselige ting, og så kan jeg sitte å gruble over alt, livet.

Jeg har jo så sabla mye bra i livet, så hvorfor sitte hjemme å være trist?
Har dessverre ikke noe bra svar på det, så det er vel derfor det er sånn, da. Det er utrolig kjipt når de tingene som er ræva tar så mye plass, selv om det kanskje ikke er så mange av de, så krever de enormt mye. Man føler seg så ensom liksom.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det her tidligere, men det var jo søkt inn til DPS for psykolog til meg. Der fikk jeg avslag, og det var litt som et slag i trynet, fordi alle i hjelpeapparatet var så positive til at det kom jeg til å få. Nå er det rette tidspunktet til at jeg skulle få åpne meg, og jobbe med ting. Men nei, sånn gikk det ikke. Jeg må jo ærlig innrømme at det ikke var noen god følelse å få avslag, er ikke mitt liv verdt å jobbe med, sånn at jeg kan få det bedre med meg selv? -Spør jeg meg selv.

De har også kuttet ned på oppfølgingen jeg får fra kommunen, og det virker som alt plutselig skal avsluttes eller ikke begynnes på, hvis dere skjønner. Får ikke begynne med psykolog, og kommunen driver å avslutter tilbudet virker det som. Jeg står å stanger hodet i veggen, og lurer på hva er det egentlig jeg kjemper for. Jo, jeg kjemper for å få det bedre, men hvorfor i svarte skal man måtte kjempe med nebb og klør for å få litt hjelp? Det er virkelig som det blir sagt; man skal være rimelig frisk for å være syk.

Det kommunen ønsker er at jeg skal søke støttekontakt. Det har jeg vært tydelig på fra dag én. Det ønsker jeg ikke. Jeg vil ikke ha noen som får betalt for å være vennen min. Jeg har nok av venner fra før som jeg kan finne på ting med. Det er liksom det tilbudet jeg får. Også en samtale hver 14. dag, men jeg må ha et mål for samtalene. Og så tenker jeg… Hvorfor må det være et klart mål med samtalene? Kan vi ikke bare snakke om ting som opptar meg der og da? Litt om hvordan det går for eksempel, hva jeg driver med, hva som er vanskelig der og da, hva jeg får til, hva jeg ikke får til. Altså.. Jeg har jo snakket med andre som går til psykolog å snakker om ting som opptar de der og da, og ikke har ett, kun ett markert mål med samtalene. Er det for mye å forlange? Er det jeg som er kravstor?

Jeg kjenner at jeg er så nærtagende. Alt er et ork, og motivasjonen er på bånn. Jeg har oppturer, så klart har jeg det, men fallhøyden er så sinnsykt stor, og når jeg faller, så er alt bare ræva. Jeg ligger mest på sofaen og har det kjipt. Jeg har vært dårlig på å kontakte venner, og jeg har vært en dårlig administrator for gruppene til meg og MK på facebook, for å nevne et par ting, og disse to tingene har jeg faktisk veldig dårlig samvittighet for, fordi det blant annet er en stor jobb å være admin i så store grupper som de to vi har.

Jeg veit liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Føler jeg er så jærskla negativ her inne, men det er jo realiteten da, det som foregår nå, pluss at dette er jo min side, og det er valgfritt om dere vil lese eller ikke.

Ting går i ball for meg. Jeg får ikke sagt det nok. *Jeg. Er. Sliten. Og. Lei.*
Jeg er så jærskla lei av å ha det sånn som dette. Jeg vil bare ha det bra, le og smile – og mene det. Men det er ikke så enkelt, jeg er nødt til å gå i motbakke hele tiden! Jeg har vært veldig klar på det at jeg ikke er helt i hundre, selv om jeg var innlagt sist. Det hjalp jo en del, men det er fortsatt innmari mye grums som sitter igjen, og som jeg gjerne skulle fått vekk. Men hvem skal jeg snakke med når jeg ikke fikk psykolog, og kommunen kun tilbyr hver 14. dag? Det er lenge å gå 14 dager med dritt-tanker som man ikke helt klarer å kontrollere.

Som dere ser, så har jeg en ny header, tenkte det var på tide med en liten forandring. Hva syns dere? 🥳

Så ja. Det var kun en brøkdel av det som opptar meg om dagen.
Nå skal jeg slutte, for dette blei et litt langt innlegg.

Peace.
🧡

Da var det å krype til korset nok en gang.

De siste månedene har vært ekstremt vanskelige, og jeg har rett og slett hatt det skikkelig vondt med meg selv. Jeg har sovet mye noen dager, mens andre dager har jeg ikke sovet i det hele tatt og går rundt spinnvill i trynet. Det tærer på har jeg fått kjenne på kroppen. Ikke no nytt fenomen det her da, men slitsomt er det. Ingen tvil om det. Jeg bruker den lille energien på å være sosial og blid, mens resten av tida er jeg på sofaen og er utslitt og sliter veldig. 

Så her sitter jeg. Innlagt for ørtende gang. 

Jeg føler det er en skikkelig nedtur å komme hit gang på gang. Det er lurt sier dem, men jeg veit ikke. Er liksom så utslitt at jeg nesten ikke orker å kjempe mer. Jeg er nede i et stort hull jeg trenger hjelp for å grave meg ut av. 

Jeg håper virkelig det er noe å kjempe for denne gangen, for alt har vært så mørkt og trist. Det blir vel bedre, må jo bare håpe på det, selv om det ikke føles sånn på dette tidspunktet. Jeg har også hatt et økt symptomtrykk som det så fint kalles. 

Jeg kom jo på torsdag som var, og fy faen å mye jeg har grått denne gangen. Det er både godt og vondt. Godt å få ut all driten jeg sitter inne med, samtidig vondt fordi jeg må føle på så mye dritt som nå. 

En positiv ting er at jeg fikk en utrolig ålreit behandler jeg har vært borti før, det negative ved det er at hun har siste dagen sin førstkommende tirsdag. Så det er skikkelig dumt!

Det blir ikke gjort noen endringer på medisinene denne gangen, for skulle jo egentlig bytte ut den ene jeg står på, men siden jeg er så tung og nedstemt, bestemte legen her at vi ikke endrer den nå. 

Én ting som jeg må fokusere på, det er katten min. Hun betyr alt for meg, og er der alltid. Vi har en connection til de grader, på en måte som ingen andre, hverken dyr eller mennesker har fått meg til å føle på. Hun er glad for å se meg hver eneste gang jeg kommer hjem, hun purrer når vi koser, og prater fælt hvis hun for eksempel vil ha mat eller ikke får nok oppmerksomhet. Hun merker når jeg har det kjipt, da er hun ekstra oppi meg og veldig kontaktsøkende, helst helt oppi ansiktet mitt. Jeg føler meg rett og slett elsket av hun, og det er veldig godt å kjenne på for jeg elsker henne også 🧡

“Glem aldri:
Hvor langt du har kommet. Alt du har gått gjennom. Alle gangene du har kjempet, selv om det føltes umulig.
Hver morgen du har stått opp, uansett hvor dårlig du følte deg. Alle gangene du ville gi opp, men likevel klarte å møte en ny dag.
Den styrken du virkelig har fått føle på kroppen at du har.
Glem aldri hvor sterk du er!”

Pick yourself up, why even cry?

Først må jeg bare si at jeg har fått så utrolig mange fine, støttende og koselige kommentarer, meldinger og telefoner etter jeg la ut forrige innlegg, og det varmer så innmari. Det gjør godt for sjela mi. Jeg begynte å gråte av å lese alle! Tusen hjertelig takk! Det betyr så mye.

Det var uendelig skummelt å poste innlegget, men når jeg får så mange bra tilbakemeldinger, så var det kanskje verdt det, eller?

Nå i skrivende stund sitter jeg ute, det er fint vær, mens inni meg er det et uvær uten like, en indre kamp hvor jeg prøver for harde livet å holde hodet over vann. Det er så vanskelig, du aner ikke!

Jeg prøver å kjempe mot meg selv, for en del av meg vil bare gjemme vekk trynet og meg selv for at ingen skal se at jeg har det vondt, samtidig så ønsker jeg jo mer enn mye at jeg skal bli sett og forstått, og da kan jeg ikke gå rundt å late som ting er bra. Hjernen min er litt fucka der, den klarer ikke å bestemme seg. Jeg veit at det er JEG som bestemmer over meg selv, men tanker og følelser kommer å gjør meg usikker på hva jeg skal gjøre, og det er der det går skeis.

Jeg veit neimen ikke hva jeg skal gjøre, jeg.
Sitter å tenker mørke tanker, har vonde følelser og har ekle bekymringer som jeg ikke veit hvordan jeg skal takle.

MEN! Imorgen kommer et koselig besøk som jeg gleder meg veldig til. ❤️

Bomben er sluppet

Ok, nå skal jeg dele noe jeg aldri hadde trodd at jeg på lenge skulle dele med så mange. Jeg er fortsatt usikker på om jeg egentlig vil, men på en måte tror jeg at det er best for meg å dele det nå. Jeg veit også en del lurer, og har lurt på hva som skjer.

De fleste veit at jeg sliter psykisk, og noen veit har en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den diagnosen følger det med mange utfordringer som folk flest ikke klarer å forstå seg på, fordi de ikke har vært der selv, eller følt på det jeg har.
Det sitter utrolig langt inne å være så åpen som dette, men dette er jo bloggen min, mitt sted, hvor jeg kan dele det jeg vil, både opp og nedturer, og jeg har jo ikke blogg på psykmagasinet fordi livet alltid er så herlig, fint og flott.

Dette er da en nedtur.
Jeg føler litt på skammen og nederlaget, selv om jeg veit det ikke er noe å skamme seg over, så gjør jeg det allikevel. Klarer ikke å legge fra meg den følelsen liksom, den bare er der.

Noen ganger tenker jeg tanker som «hvorfor i helvete er ikke jeg som alle andre??» og blir egentlig litt frustrert over min egen situasjon. Lei meg rett og slett, fordi jeg ikke er den typiske «normale» jenta på snart 29 år. Det gjør meg vondt å se hva andre får til, mens jeg sitter her og føler jeg ikke får til en dritt.

Poenget med dette innlegget er egentlig det at jeg har blitt lagt inn. Ja, på en psykiatrisk avdeling. Jeg har vært her mange ganger før, og det er det som er dritten, fordi jeg tråkker rundt i samme gjørma og kommer meg ingen vei. Det er der skammen kommer inn, nettopp fordi jeg har vært her så mange ganger at jeg ikke klarer å telle de engang.

Hvorfor klarer jeg ikke å unngå innleggelser?
Jeg burde jo få det til, burde jeg ikke?

Jeg har ingen klare svar på hvorfor det ender med dette hver gang ting blir vanskelig, men det er noe med den tryggheten ved at folk er rundt deg hele døgnet, du kan snakke med både leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionom og annet miljøpersonal. De er tilgjengelig for deg døgnet rundt, og det er det jeg trenger nå. Jeg trenger at noen er der for meg. Noen som forstår, og det gjør de her.
Kanskje jeg egentlig besvarte mitt eget spørsmål nå?

Håper jeg kommer inn i sunne vaner og rutiner igjen mens jeg er her, og også at jeg kommer meg mer på beina enn det jeg har vært i det siste, for det har humpet og gått veldig.

Så, der var bomben sluppet, og hele verden får greie på hvor stor en dust jeg er som ikke klarer å ta ansvar over eget liv og egen helse.

Takk for at dere leser 😍🌻

Den virkelige verden blir mer uvirkelig

Jeg veit ikke hva jeg skal skrive, for jeg veit heller ikke hva jeg vil si. Jeg føler jeg ikke har noen ord. Tankene om noe av hva jeg vil ha frem er der, men det stopper opp på veien, det er noe som klusser til det jeg ønsker å formidle.

Jeg sliter veldig med å prate med “hjelperne” mine nå, og det er skikkelig dust, for det er jo de som skal hjelpe meg med sånne perioder når jeg har det sånn som dette blant annet. Men når jeg ikke får sagt noe, så får de heller ikke hjulpet meg. Det er så vondt og vanskelig, for jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det. “Skriv” sier de, men hva skal jeg skrive når jeg ikke har ord for det jeg strever med akkurat nå?! Kanskje det kommer etterhvert når jeg bare får begynt? Nei jeg veit ikke, har ikke helt troa på det egentlig.

Imorra skal jeg til legen, og jeg kjenner jeg gruer meg litt egentlig. Jeg tror det blir en “hard” og vanskelig samtale, fordi hjelperne mine har sendt han en melding. Litt usikker på hva det blir ut av det, men får bare ta det som det kommer.

Vanligvis har jeg avtale med en av hjelperne idag (mandager), men idag har hun ene ferie, og jeg veit ikke hva som skjer med hun andre som jeg pleier å ha avtale med på torsdager. Håper vi fortsatt har en avtale på torsdag. Kjenner at den avtalen jeg egentlig skulle hatt idag, den ville jeg så gjerne hatt. Men sånn blei det ikke. Var litt usikker på om hun andre skulle “ta over” den samtalen, men hørte ingenting, så da blei det ingenting. Jeg orker ikke å mase, men jeg burde kanskje gjort det.

Det er ganske krise nå, og jeg veit ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg egentlig. Jeg sliter, det gjør jeg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg sliter veldig. Og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne driten engang.

Kjenner jeg har en ekkel uro i kroppen, klump i magen, og hodet er ikke helt med. Jeg klarer ikke være fokusert på denne verdenen. Jeg er i min egen. Og det er ganske skummelt. Kjenner den virkelige verden blir mer uvirkelig, og min egen blir mer virkelig. Jeg veit snart ikke hva som er virkelig og ikke, og da begynner ting å bli ganske klussete. Hvordan fikser jeg dette, liksom?

Nei, jeg er ufiksbar. Det går ikke an å fikse dette.
Det er håpløst, and a long shot.

Jeg er sliten, og vil bare sove vekk alt. Noen dager gjør jeg det, mens andre dager fyker jeg rundt som en apekatt som ikke har ro i ræva. Noen dager er det for mye stimuli, mens andre dager er det for lite stimuli. Klarer ikke helt å begrense, eller gjøre så jeg er “midt på”.

Dærsken, det kom noen ord allikevel, selv om jeg skreiv på starten at jeg ikke finner ord. Men nå stoppet det. Så jeg får heller skrive seinere.

Gringo og meg 🥰

🧡🌻🧡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no