Pick yourself up, why even cry?

Først må jeg bare si at jeg har fått så utrolig mange fine, støttende og koselige kommentarer, meldinger og telefoner etter jeg la ut forrige innlegg, og det varmer så innmari. Det gjør godt for sjela mi. Jeg begynte å gråte av å lese alle! Tusen hjertelig takk! Det betyr så mye.

Det var uendelig skummelt å poste innlegget, men når jeg får så mange bra tilbakemeldinger, så var det kanskje verdt det, eller?

Nå i skrivende stund sitter jeg ute, det er fint vær, mens inni meg er det et uvær uten like, en indre kamp hvor jeg prøver for harde livet å holde hodet over vann. Det er så vanskelig, du aner ikke!

Jeg prøver å kjempe mot meg selv, for en del av meg vil bare gjemme vekk trynet og meg selv for at ingen skal se at jeg har det vondt, samtidig så ønsker jeg jo mer enn mye at jeg skal bli sett og forstått, og da kan jeg ikke gå rundt å late som ting er bra. Hjernen min er litt fucka der, den klarer ikke å bestemme seg. Jeg veit at det er JEG som bestemmer over meg selv, men tanker og følelser kommer å gjør meg usikker på hva jeg skal gjøre, og det er der det går skeis.

Jeg veit neimen ikke hva jeg skal gjøre, jeg.
Sitter å tenker mørke tanker, har vonde følelser og har ekle bekymringer som jeg ikke veit hvordan jeg skal takle.

MEN! Imorgen kommer et koselig besøk som jeg gleder meg veldig til. ❤️

Bomben er sluppet

Ok, nå skal jeg dele noe jeg aldri hadde trodd at jeg på lenge skulle dele med så mange. Jeg er fortsatt usikker på om jeg egentlig vil, men på en måte tror jeg at det er best for meg å dele det nå. Jeg veit også en del lurer, og har lurt på hva som skjer.

De fleste veit at jeg sliter psykisk, og noen veit har en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den diagnosen følger det med mange utfordringer som folk flest ikke klarer å forstå seg på, fordi de ikke har vært der selv, eller følt på det jeg har.
Det sitter utrolig langt inne å være så åpen som dette, men dette er jo bloggen min, mitt sted, hvor jeg kan dele det jeg vil, både opp og nedturer, og jeg har jo ikke blogg på psykmagasinet fordi livet alltid er så herlig, fint og flott.

Dette er da en nedtur.
Jeg føler litt på skammen og nederlaget, selv om jeg veit det ikke er noe å skamme seg over, så gjør jeg det allikevel. Klarer ikke å legge fra meg den følelsen liksom, den bare er der.

Noen ganger tenker jeg tanker som «hvorfor i helvete er ikke jeg som alle andre??» og blir egentlig litt frustrert over min egen situasjon. Lei meg rett og slett, fordi jeg ikke er den typiske «normale» jenta på snart 29 år. Det gjør meg vondt å se hva andre får til, mens jeg sitter her og føler jeg ikke får til en dritt.

Poenget med dette innlegget er egentlig det at jeg har blitt lagt inn. Ja, på en psykiatrisk avdeling. Jeg har vært her mange ganger før, og det er det som er dritten, fordi jeg tråkker rundt i samme gjørma og kommer meg ingen vei. Det er der skammen kommer inn, nettopp fordi jeg har vært her så mange ganger at jeg ikke klarer å telle de engang.

Hvorfor klarer jeg ikke å unngå innleggelser?
Jeg burde jo få det til, burde jeg ikke?

Jeg har ingen klare svar på hvorfor det ender med dette hver gang ting blir vanskelig, men det er noe med den tryggheten ved at folk er rundt deg hele døgnet, du kan snakke med både leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionom og annet miljøpersonal. De er tilgjengelig for deg døgnet rundt, og det er det jeg trenger nå. Jeg trenger at noen er der for meg. Noen som forstår, og det gjør de her.
Kanskje jeg egentlig besvarte mitt eget spørsmål nå?

Håper jeg kommer inn i sunne vaner og rutiner igjen mens jeg er her, og også at jeg kommer meg mer på beina enn det jeg har vært i det siste, for det har humpet og gått veldig.

Så, der var bomben sluppet, og hele verden får greie på hvor stor en dust jeg er som ikke klarer å ta ansvar over eget liv og egen helse.

Takk for at dere leser 😍🌻

Den virkelige verden blir mer uvirkelig

Jeg veit ikke hva jeg skal skrive, for jeg veit heller ikke hva jeg vil si. Jeg føler jeg ikke har noen ord. Tankene om noe av hva jeg vil ha frem er der, men det stopper opp på veien, det er noe som klusser til det jeg ønsker å formidle.

Jeg sliter veldig med å prate med “hjelperne” mine nå, og det er skikkelig dust, for det er jo de som skal hjelpe meg med sånne perioder når jeg har det sånn som dette blant annet. Men når jeg ikke får sagt noe, så får de heller ikke hjulpet meg. Det er så vondt og vanskelig, for jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det. “Skriv” sier de, men hva skal jeg skrive når jeg ikke har ord for det jeg strever med akkurat nå?! Kanskje det kommer etterhvert når jeg bare får begynt? Nei jeg veit ikke, har ikke helt troa på det egentlig.

Imorra skal jeg til legen, og jeg kjenner jeg gruer meg litt egentlig. Jeg tror det blir en “hard” og vanskelig samtale, fordi hjelperne mine har sendt han en melding. Litt usikker på hva det blir ut av det, men får bare ta det som det kommer.

Vanligvis har jeg avtale med en av hjelperne idag (mandager), men idag har hun ene ferie, og jeg veit ikke hva som skjer med hun andre som jeg pleier å ha avtale med på torsdager. Håper vi fortsatt har en avtale på torsdag. Kjenner at den avtalen jeg egentlig skulle hatt idag, den ville jeg så gjerne hatt. Men sånn blei det ikke. Var litt usikker på om hun andre skulle “ta over” den samtalen, men hørte ingenting, så da blei det ingenting. Jeg orker ikke å mase, men jeg burde kanskje gjort det.

Det er ganske krise nå, og jeg veit ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg egentlig. Jeg sliter, det gjør jeg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg sliter veldig. Og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne driten engang.

Kjenner jeg har en ekkel uro i kroppen, klump i magen, og hodet er ikke helt med. Jeg klarer ikke være fokusert på denne verdenen. Jeg er i min egen. Og det er ganske skummelt. Kjenner den virkelige verden blir mer uvirkelig, og min egen blir mer virkelig. Jeg veit snart ikke hva som er virkelig og ikke, og da begynner ting å bli ganske klussete. Hvordan fikser jeg dette, liksom?

Nei, jeg er ufiksbar. Det går ikke an å fikse dette.
Det er håpløst, and a long shot.

Jeg er sliten, og vil bare sove vekk alt. Noen dager gjør jeg det, mens andre dager fyker jeg rundt som en apekatt som ikke har ro i ræva. Noen dager er det for mye stimuli, mens andre dager er det for lite stimuli. Klarer ikke helt å begrense, eller gjøre så jeg er “midt på”.

Dærsken, det kom noen ord allikevel, selv om jeg skreiv på starten at jeg ikke finner ord. Men nå stoppet det. Så jeg får heller skrive seinere.

Gringo og meg 🥰

🧡🌻🧡

Litt tungt i det siste

I det siste så har jeg hatt det ganske tungt egentlig. Har prøvd å finne på ting omtrent hele tiden, så jeg skal slippe å sitte aleine med all driten. Det har funket veldig, til en viss grad. Jeg er jo blid og fornøyd, koser meg veldig når jeg er med folk, men samtidig så kommer driten å biter meg i ræva når jeg kommer hjem, og det er så slitsomt. Ikke minst vondt.

Fredagen som var, så var jeg hos fastlegen, og leverte et brev jeg tidligere har levert til de jeg snakker med i psykisk helse team i kommunen. Det var skummelt, for det er jo mine innerste tanker og følelser. Men samtidig så er det jo godt å få det ut, på en måte. Det verste med å levere sånne ting fra meg, er at jeg hele tiden tenker på konsekvenser. Ikke at det trenger å få så mye konsekvenser liksom, men jeg tenker det allikevel.

Har vært på en del fine småturer og tatt bilder den siste tiden da. Anine er god å ha, vi finner alltid på noe morsomt 🧡
Har også møtt Nathalie et par ganger, noe som har vært superkoselig. 🧡

Legger ved noen bilder fra den siste tiden, men jeg legger ikke ut noe bilder av venninner foreløpig, det må godkjennes av de først isåfall. Det er ikke alle som liker å bli flashet ut på nettet, og det må man selvfølgelig respektere 🤗

Disse bildene er fra en kveldstur vi hadde på hillestadvannet. Det var superfint og koselig, og vi tilkalte en saueflokk, som sikkert trodde vi var de bortkommende barna deres. Hihi. Morsomt var det, da 😎 Hvis man ser bort i fra alle insektene, så var det en kjempe fin tur!!

Det siste bildet legger jeg ut, fordi Anine er så sykt flink til å flette hår, og dette er av mitt hår. Kunstverk!!

Si meg, hva betyr adjø

Ok, så skjedde det som ikke skulle skje på en lang stund enda. Det er så vondt. Jeg klarer liksom ikke helt å ta det innover meg, samtidig som det er utrolig sårt og leit å snakke om. Jeg gråter og får tårer i øynene bare jeg snakker om det fordi det er så vondt.
 
Min fineste, beste, godeste bestemor er død.
Da pappa ringte og jeg fikk vite det, følte jeg at hele verden raste sammen. Jeg var i sjokk, og alt var bare jævlig. Det kom som et slag i trynet, og som lyn fra klar himmel. Dette skulle jo ikke skje. Ikke nå. Det var alt for tidlig. 79 år ble hun. Det er ingen alder syns jeg.
Ja, hun har kanskje funnet fred, og funnet bestefar igjen som en god tante sa til meg, men det gjør ikke no mindre vondt fordet. 🧡
 
Imorgen er begravelsen, og jeg tror ikke jeg har gruet meg til noe, som så mye jeg gruer meg nå. Det kommer til å bli forferdelig, men forhåpentligvis også fint. Hvis man kan si det. Håper det blir en verdig avslutning, noe jeg også tror det kommer til å bli. Blir godt å være med familien imorgen. Selv om det er feil setting å møtes på, så er det godt vi har hverandre i denne tunge stunden.
 
Si meg, hva betyr adjø
Kan det ha verdi, om alt er forbi
Tro meg, vi skal ta adjø
Vise vår kjærlighet om vi skilles helt
Jeg vil alltid huske deg som en venn
Om vi aldri mer sees igjen.
 
Vi har våre minner
De vil aldri dø
Nå er tiden inne
Til å si adjø
 
 
🧡 Sov godt 🧡

The sun is shining

Ja, kan vel ærlig innrømme at de siste dagene har vært helt jævlige. Vondt, vondt, vondt. Skriver mer om det seinere når jeg føler det er riktig tidspunkt. 

Idag skinner sola, og det er dritvarmt ute. ☀️ Gikk i bare singlet da jeg gikk tur med Anine og Alvin istad. Svett, ja. Men det var godt å gå tur, og jeg har jo så fine turkamerater 🥰 Også er det jo litt fint her i holmis også, da. Hihi.

Nå sitter jeg inne med puselus. 🧡 Skal snart ut å møte Sandra. Det blir koselig 🍀 Får se om ikke det blir en is, selv om jeg allerede har spist tre lollipop, hahaha!!!

Forkjøla har jeg blitt også. BLÆ! 🤯

⭐️🧡⭐️

 

Når livet stritter imot

Tja, hva skal en skrive når alt er kjipt og livet stritter imot?

Ikke har jeg svaret på det.

Ting har vært ekstra ille nå i det siste, men jeg blir tatt godt vare på nå, det skal sies!❤ er i tønsberg for tiden – dere som kjenner meg vet hvor, så rop ut om noen er i nærheten og vil treffes!

Har egentlig slitt ganske lenge nå, og det har bare ballet på seg. Alt har vært vanskelig og vondt – og er det enda! Tok en kjapp løsning, som ikke var helt god (ikke noe alvorlig), men det går a bra.

Handlemanien er vært fullstendig tilstede, og jeg har brukt masse penger jeg egentlig ikke har. Det er alltid sånn når jeg blir dårlig, da shopper jeg som en villbass uten like, men nå har det vært ekstremt!

Har vært mye lei meg idag, grått så tårene har spruta, mest fordi jeg har måttet prate om ting som er dritt, men også lei meg over situasjonen jeg er i. Jeg er så sliten av å måtte streve så innmari hele tiden. Det blir jo fanken ikke bedre, aldri. Jeg ser ikke så veldig lyst på dette kan man si, men jeg får vel bare fortsette å fighte? Er vel ikke annet å gjøre, selv om jeg ser ganske mørkt på ting.

Nå sitter jeg og skriver masse negativt igjen, og det er vel ikke det folk vil lese om kanskje, ikke at jeg tror det er så mange som leser uansett, haha. Men jeg skriver jo mest for min egen del, selv om jeg ikke skriver alt, åpner meg liksom ikke helt og fullt, det syns jeg foreløpig er ganske skummelt. Egentlig ganske dustete av meg, men det er sånn jeg er skrudd sammen.

Tidligere var jeg redd for at en fremtidig arbeidsgiver skulle få snusen i bloggen min, men nå kjenner jeg at jeg gir litt blanke f i det, jeg kommer aldri til å mestre en jobb, det er hardt, men jeg må se realiteten i dette. Det er ikke håp! Det er for ustabilt, JEG er for ustabil. Og hvem vil vel ha en ansatt som er sånn? Ingen.

Jeg får bare ta det som det er, og sånn er det bare.

Jeg føler en slags håpløshet i forhold til jobbing blant annet. De fleste av mine vennninner har jobb og mye mer. Hva sitter jeg med? Jo foreløpig en kommunal bolig som ikke ligner grisen i forhold til å bli godtatt og akseptert, blir ikke behandlet ordentlig, som jeg egentlig burde, ung ufør fra nav, ingen jobb, ikke kjæreste, ingen barn, ikke noe liv. Livet mitt består kun av meg og pusen min, og jeg verdsetter hun, og hun er alt for meg, hun er egentlig nok for meg, men allikevel føler jeg et slags savn etter å ha et typisk “normalt” liv hvis det går an å si.

Jeg er utrolig avhengig av andre mennesker, og det er på godt og vondt. Jeg har perioder hvor jeg trenger å bli ordentlig tatt vare på. Jeg reiser ikke aleine i butikken blant annet, herregud tenker du sikkert, jente på snart 29 år som ikke klarer seg selv, men jeg har så mye plager som ødelegger, og lager en usikkerhet som egentlig kanskje ikke burde vært der.

Jeg er redd for mennesker. Redd de skal gjøre meg vondt. Føler meg utrygg på folk, rett og slett. Og det har jeg god grunn til, for det er så mange syke mennesker der ute atte fy! Noia kan man trygt kalle det, ja.

Aff, hvorfor skal ting være så himla vanskelig for meg? Hvorfor skal livet være så uutholdelig og vanskelig å være en del av? Jeg fatter og begriper det ikke. Noen mennesker lider så unødvendig mye, og jeg føler på en måte at jeg er en av de. Jada, jeg veit folk har det verre enn meg, de fattige barna over alt blant annet, men samtidig så går det ikke an å sammenligne seg med andre i forhold til dette, ikke i det hele tatt i grunn.

Så jeg veit ikke jeg. Hva skal man gjøre for å få det bedre da? Jeg prøver for harde livet å jobbe så godt jeg kan med meg selv, men det ser ut til at livet slår meg i trynet uansett hvor hardt jeg jobber. Ja, jeg er kanskje ekstremt rævva til å fortelle om ting, syns det er mye enklere å skrive, og ja, jeg burde gjort det mye mer, men det sitter så himla langt inne, jeg er redd for å åpne meg rett og slett, og det gjør meg skikkelig pissed off på meg selv. Hvorfor ikke bare spy ut alt gulpet man tenker og føler? Det er vel en forsvarsmekanisme sikkert, men en utolig dum en.

Fasaden den er vond å få vekk. Ja, jeg virker kanskje glad og fornøyd, men inni meg er det noe som skriker. Jeg klarer liksom ikke å bryte den barrieren. Klarer ikke få vekk maska helt, før det er gått så langt som nå.

Jeg er sint, på meg selv vel og merke. Mest fordi jeg ikke takler livet, og det å fortelle om hvordan jeg har det. Hvis det finnes en gud, vær så snill å la meg bli flinkere til å åpne meg, jeg orker ikke dette lenger. Jeg er som en ballong som er så full av drit at den nesten sprekker, men får jeg sagt noe om det? Nei. Jeg klarer å si litt, men så får jeg beskjeder. Si ditt, si datt, ikke si det, ikke gjør det, eller gjør ditt og datt. Det er så utrolig slitsomt, og ødelegger så jærskla mye.

Og nå sier vi takk til deg, Line.

Jeg har tatt sovepille som enda ikke har fungert, så da begynte jeg å skrive, men nå skal jeg prøve å ta kvelden.

God natt søte små❤

Å leve er som å tegne uten viskelær

Ja, som overskriften sier, så er det å leve som å tegne uten viskelær.
Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et viskelær, men uansett om jeg hadde hatt det, så hadde det vel ikke gått vekk med viskelær, heller sittet fast som sprittusj.
Når jeg tenker over det, så har jeg på en måte et lite viskelær, fordi jeg ikke husker så mye. Hodet mitt sletter en del, kan man si. På godt og vondt. Men så blir jeg jo minnet på ting, og selv om jeg kanskje ikke husker så mye av det da heller, så er det litt skammelig å ikke huske vel. Veit ikke hva det kommer av, men jeg pleier å tøyse med at jeg er blitt dement i tidlig alder. Who knows, kanskje det er hjernen som har blitt vandt med å slette ting, fordi den har opplevd så mye drit, at den begynte å slette de “normale” tingene også?

Nei aff, føler jeg er så negativ for tiden. Men jeg må få det ut. MÅ. FÅ. DET. UT.

Jeg er så sliten. Så innmari sliten. Og ja, jeg sliter mer enn jeg pleier kanskje.?
Føler meg tom, samtidig full inni meg. Hodet jobber på spreng. Jeg er gira og “høy”, men igjen, så utrolig sliten. Trøtt, men får ikke sove så mye som jeg kanskje trenger.

Pus merker det er noe nå, for hun maser veldig på meg for tiden.
Jeg syns jo det er helt utrolig at hun merker det, og hun er jo så god, akkurat som om hun prøver å få meg til å tenke på noe annet istedenfor å grave meg ned i min egen drit. Og det prøver jeg jo å gjøre, men det er ikke så lett altså.

Jeg er lei meg. Mest fordi ting er som de er.
Føler meg ikke bra nok.
Strekker ikke til.
Orker ikke.
Jeg er lei.

Prøver å smile, men det er ikke ekte.

“There’s this girl in the mirror, I wonder who she is. Sometimes I think I know her and sometimes I wish I did. There is a story in her eyes, lullabies, and goodbye. When she’s looking back at me I can tell…she’s hurting inside.”

Lite visste jeg..

..Om at verden kunne være så ond!

Lille søte Line. Så uvitende, så godtroende.

Jeg hadde ikke den minste lille anelse om at verden kom til å være et såpass vanskelig sted å være. Eksistere. Min eksistens. Er det verdt det, liksom? Alt stress, strev, kjas og mas, frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja – nei? Veit ikke. Livet nå er bare fylt med uendelige spørsmål og uro. Og hvilke svar er rett? Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvordan skal jeg skildre rett fra galt? Er det noen fasit på hva som er rett og galt på alle disse spørsmålene når det gjelder meg selv? Det blir for mye for meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til noe av det nå kjenner jeg, selv om jeg føler en akutt trang til å finne svar.

Jeg kjenner på en uro inni meg nå, jeg er redd og engstelig, nervete. Samtidig så føler jeg en lettelse? Det er stille, samtidig så bråkete. Er varm, samtidig fryser jeg. Trøtt, men får ikke sove. Får? Tør? Det er enten eller.. Noia.. Noia.. N-O-I-A.

Det er langt på natt, hvis jeg ser på klokka nå, så er den akkurat 04.52, og det skremmer meg litt, at jeg enda ikke har fått sove. Det er skummelt. Men det er også skummelt å sove, så her sitter jeg, midt i mellom barken og veden. Hva er verst? Sove/ikke sove? Det kommer an på øyet som ser.

Det jeg skriver nå gir kanskje ingen mening, hva veit jeg, så jeg stopper her.

Paranoia og vrangforestillinger

Det å være paranoid er ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk så slitsomt til tider at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg.

Det kan være f.eks at

  • Man mistenker andre for å ville utnytte, skade eller lure en
  • Man har en sterk overfølsomhet overfor avvisning og nederlag
  • Man beskjeftiger seg sterkt med ubegrunnet tvil omkring lojaliteten og påliteligheten til venner og andre mennesker man omgås
  • Man er forsiktig med å betro seg til andre av grunnløs frykt for at det en sier vil bli brukt mot en
  • Man oppfatter uskyldige bemerkninger eller hendelser som noe skjult nedverdigende eller truende
  • Man opplever at ens person eller omdømme blir angrepet, uten at det er åpenbart for andre, og reagerer så raskt med sinne eller motangrep
  • Man ser ofte konspirasjoner eller sammensvergelset, og finner en rekke bevis som bygger opp under antakelsene

Man er i andre ord i en dyp tillitskrise overfor verden omkring.

(Hentet fra hjelp til hjelp, men plukket ut det som gjelder meg)

Paranoia henger helt klart sammen med vrangforestillinger.

Og det gjør det ikke noe enklere å måtte leve med de begge.

Vrangforestillinger er oppfatninger som ikke samsvarer med virkeligheten, er åpenbart urimelige, og som normalt ikke andre opplever.

Vrangforestillinger varierer i forskjellige alvorlighetsgrader og omfang, fra forestillinger med minimal innvirkning på vedkommendes liv, til altomfattende og innviklede systemer av vrangforestillinger som er uforenelig med normal måte å leve på, og sosial fungering. Innholdet varierer.

F.eks

  • Man føler seg forfulgt av noen ukjente eller navngitte personer eller organisasjoner
  • Man er overbevist om at man har f.eks parasitter under huden
  • Man er overbevist om at man er spesiell, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud
  • Forestillinger som at man egentlig er to personer, at en del av kroppen er død, eller at man fjernstyres av en annen person
  • En overbevisning om at man blir elsket eller begjært. Ofte av personer med høy status

For min del, så er det dessverre fler av punktene over som passer for meg, men i mine gode perioder så er det kun et par av de som svakt plager meg. Jeg kan vel si heldigvis, eller? At de svakt plager meg i de gode periodene liksom? Spesielt det øverste punktet passer hele tiden, i større og mindre grad da selvfølgelig. Men jeg har øyer i nakken – som man sier.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no