Trist vs gladnyhet

De siste månedene har på en måte vært ganske strevsomme egentlig.
Vi måtte jo avlive hunden vår, Gringo. Han blei tolv år, men uansett om han hadde levd et langt liv, så var det jævlig. Det har vært mange tårer og vonde følelser, samtidig som vi tenker på alt det fine han gjorde, og hvor dype spor han lagde i livene våre. ⭐️ Vi i familien har sittet å grini sammen, sett på bilder, videoer og tenkt på Gringo. Han var spesiell. Håper han følte selv at han hadde et bra liv med oss, noe jeg velger å tro han følte. Bamsen 🧡

Syns dette bildet av oss er så fint! 🧡

Gladnyheten er jo at mams og PA har fått seg en valp.
Hils på lille Lotus 🧡

Det er samme rase som Gringo. Så han her er en Eurasier valp.
Gleder meg virkelig til å bli mer kjent med han. Han er jo bare såååå søt! Lille Lotus 😍
Blir spennende å se hva slags personlighet han vokser til å få. Jeg smelter!

Hva syns dere?!

Høyt og lavt

Jeg har en mild grad av OCD når det gjelder det å poste innlegg, og det er da at det må være minimum ett innlegg hver måned. Jeg har hatt veldig skrivesperre, så her sitter jeg, første innlegg på den siste dagen i februar. Jeg har egentlig mye jeg vil dele, men veit liksom ikke hvor jeg skal starte, eller hvordan jeg skal formulere meg. Det er mange baller i lufta om dagen, og jeg håper det kan lede til noe bra. Vi får se. 

Jeg er ganske «høy» om dagen. Min måte å være manisk på mener jeg da. Til vanlig er jeg ganske stille og rolig, ikke alltid like snakkesalig, men nå under denne høye perioden, så prater jeg, masse! Jeg ler, fniser, tuller og skravler i ett kjør føler jeg. Masse energi. Men det er litt deilig å kjenne på den følelsen også da egentlig. Følelsen av at ting faktisk er ganske ok nå. Det er litt skummelt også, jeg er redd for å føle for mye på glede. Jeg er redd det blir en kortvarig følelse, hvor alt det kjipe kommer sterkere tilbake og biter meg i rævva. For hvorfor skal jeg fortjene å være glad? Føle på glede? Sånne tanker sitter jeg med.

Jul og nyttår

Får vel begynne med å ønske alle sammen et godt nytt år! 🥰

På julaften var jeg hos pappa med familie. Sov over til 1.juledag. Det var veldig koselig, både barn, voksne og dyr var fornøyde med dagen tror jeg. Jeg hadde det hvertall koselig, var noen stesøsken m/følge og tantebarn bl.a der jeg sjelden ser, så det var fint. 🧡

(tekst fortsetter under bildet)

På nyttårsaften var jeg hos mamsen, vi spiste kalkun til middag, drakk litt vin og hadde det veldig hyggelig. 🧡 Vi var bare tre stk (meg, mams og stefar PA), og det var egentlig helt greit 🤗
Litt seinere dro jeg til ei venninne for å feire videre, det også var veldig hyggelig, vi så på rakettene sammen og hadde litt godt i glasset.

Har jo igrunn hatt det veldig fint i jula, og frem til nyttårsaften. Feiret med mange gode mennesker.

Bak fasaden

For litt siden begynte jeg på dette innlegget, veit ikke helt hvor jeg ville, eller hva jeg tenker om det nå. Legger det ut likevel.

“Det er så rart. At det skal være så enkelt? Og så teit og idiotisk på samme tid. Jeg snakker da om å ta opp en fasade for at de rundt ikke skal få følelsen av at du har det kjipt. Det er så sabla enkelt, å bare smile, le. Ja være blid og imøtekommende. Selv om det ikke stemmer med virkeligheten.

Jeg føler egentlig på en type mani om dagen. Jeg er sååå høyt oppe, er sprudlende, ler, prater og har energi. Det går. Til en viss grad. Helt til det ikke går lenger. Det er slitsomt å være så oppe og “høy”. Jeg kjenner at jeg blir sliten av meg selv innimellom, så jeg kan jo bare tenke meg hvordan de rundt føler det. Eller kanskje de ikke tenker over det? Kanskje det er bare meg som føler på det. Jeg veit ikke.”

Idag er det nyttårsaften. Har ingen spesielle tanker i forhold til det. Blir såklart rart med et nytt år. Håper corona roer seg så vi kan begynne å leve litt mer. Skal spise middag hos mamsen idag hvertfall, så det blir koselig. Kalkun. Nam.

Veit jul og nyttår er vanskelig for mange, men håper dere der ute har hatt det ok. 🧡

Godt nyttår til dere 🌻🧡

Minner, på godt og vondt

Jeg sitter å ser igjennom noen “gamle” bilder, og det er spesielt et par jeg blei både glad og lei meg for å se. Jeg kjenner et enormt savn når jeg ser på de bildene. Det er vondt, men jeg er så utrolig glad og takknemlig for den tiden vi fikk sammen. Og at jeg fikk kjenne dere.

På 30 års dagen min satt jeg og venta, følte jeg. Jeg venta på at bestemor skulle ringe og gratulere meg med dagen. Men sånn blei det jo ikke. Du er jo ikke blant oss mer bestemor, hverken du eller bestefar, og det gjør vondt. Jeg savner dere veldig. Spesielt at bestemor ringte meg og spurte om vi skulle ta en bytur. Det var alltid så koselig. Vi hadde på en måte et rituale når det gjaldt byturer, som var at vi titta i butikker, shoppa litt klær, etterfulgt av at vi spiste kinamat og kosa oss. Og bestefar, all den kunnskapen om rare ting, det lure smilet. Skulle ønske jeg kunne få se dere igjen. Fått klemme dere.

(tekst fortsetter under bildene)

Håper dere har funnet tilbake til hverandre, der dere er nå 🧡

Det er fler jeg savner, og jeg kjenner litt ekstra på det akkurat nå.

Moffa blant annet, min morfar. 🧡 Det er en stund siden han gikk bort, og jeg har ingen bilder akkurat her og nå, annet enn de jeg har i hodet. Jeg tenker støtt og stadig på han. Hvordan livet hadde vært hvis han fortsatt hadde vært frisk og levd. Tror kanskje noen ting hadde vært annerledes, men det får vi aldri vite. Jeg skulle ønske jeg hadde en grav å gå til. Et sted som var bare ditt.

Jeg velger å tenke at jeg har vært heldig.
Veldig heldig å få ha sånne fine mennesker i livet mitt.
Minnene er godt bevart. 🧡


Det humper og går

Jeg er sliten for tiden. Så ufattelig sliten. Hodet og hjernen går i helspinn, kroppen er sliten og jeg får ikke fred. Det er veldig opp og ned fra dag til dag hvordan jeg har det, og idag har vært en type “opp”-dag, Jeg har vært i fint humør, fått gjort mye. Vært hos legen for ny celleprøve, tatt HPV vaksine (dose nr 2), vært på brukerstyremøte angående aktivitetssenteret her i byen, spist middag hos mamma, tatt bussen hjem, og “jobba” litt i forhold til de to gruppene jeg er med å administrere på facebook.
Det har vært en lang dag, men en ok dag.

Andre dager kjenner jeg på gråten, og håpløsheten, men det er kanskje vanlig at det veksler sånn?

Nå har jeg og Peach lagt oss i senga.
Jeg merker at jeg ramler ut av verden, og inn i min egen til tider. Veldig ofte faktisk.
Mandag kveld måtte jeg ta både beroligende og sovepille, for å i det hele tatt få sjansen til å få noe søvn. Jeg var så høyt og lavt og alt bare surra rundt.

Imorgen skal jeg forhåpentligvis på aktivitetssenteret igjen, og jeg tar med strikketøyet.
Skal forresten begynne på et nytt prosjekt. STRIKKE EN GENSER til meg selv.
Jeg prøvde jo å begynne på en kofte, men med de tynne pinnene, et tynt garn, pluss mange andre hinder på veien, så har jeg bestemt meg for å legge den vekk, og begynne på en genser istedet. Det blir mye større pinner, og litt mer artig mønster og måte å strikke på. Jeg gleder meg til garnet kommer i posten. Wiiii 😁

Så skal vi markere verdensdagen for psykisk helse på fredag 9 november. Selve dagen er jo den 10 nov, men vi markerer dagen før. Vi i lokallaget til mental helse holmestrand, stiller oss på stand utenfor biblioteket fra klokken elleve, og det blir allsang mm. Det blir spennende. Håper på greit vær. 🤩

Så har jeg enda en avtale på fredag, og det er med en ny person i kommunen.
Jeg har jo hele tiden snakket om habiliteringstjenesten (fordi det er det jeg har fått beskjed om at det er de som skal ta saken min), men det virker ikke som det blir noe av allikevel? Jeg veit ikke. Mamsen og fastlegen skal være med på møtet, og vi får se hvordan tilbudet blir fremover.
Jeg merker at jeg ikke har noen å dele alt med, og ting har blitt veldig uforutsigbare nå som jeg ikke har noen oppfølging. Jeg gruer meg veldig til møtet, men jeg kommer til å dra med åpent sinn, selv om jeg ikke har noen store forhåpninger til hjelp videre. Vi får se.

Nå skal jeg ta kvelden med Peach, så skriver jeg mer seinere.

Organisasjonskurs

Har vært på organisasjonskurs i regi av mental helse denne helga. Det var oss fra mental helse holmestrand, og det var også andre lokallag.
Vi sjekket inn på hotell på fredag, og sjekket ut igjen idag.


Det var litt mye info og input, men det var veldig nyttig. Gode foredragsholdere, og jeg fikk virkelig utfordret meg selv. Fikk jo også med en del brosjyrer, og ikke minst alt stoffet vi gikk igjennom. Det hjelper meg veldig, siden jeg ikke klarer å fokusere så lenge av gangen. Ja, vi hadde pause ofte, ca 45 minutters foredrag/gruppearbeid før det var pause, så det var egentlig bra lagt opp sånn sett.

Det var jo ikke bare kurs. Vi hadde god tid til å mingle, bli kjent med hverandre, og kose oss med noe godt i glasset på ettermiddag og kveld. Det var veldig koselig! Og jeg er stolt av meg selv fordi jeg klarte å si noe. Det var ikke mye, men jeg sa noe høyt i et rom med ca 20 stk!!!! Det kom faktisk ord ut av munnen min, og det er ganske stort for meg. Dere som kjenner meg veit hva jeg snakker om.

Nå er jeg sliten i hodet, klokka er 21.42 og jeg skal kveile beina i senga hadde jeg tenkt. Ta med pus i senga og se på serie.
Slenger bare med noen bilder fra kurset. 🌻

En liten update

Nå for tiden har det stått ganske stille. Både i hodet og på skrivefronten. Eller, stille i hodet blir det vel aldri, men hahah. Jeg har liksom hatt så mye på hjertet at det har blitt helt surr oppi hodet, og jeg har ikke fått sortert eller skrevet noe ned. Surrball. Kjenner det irriterer meg litt egentlig, for jeg vil jo skrive ned, men jeg klarer det bare ikke! Det stopper opp.

Det som skjer da, er at imorra, tirsdag, (forhåpentligvis) får jeg høre angående en søknad som er blitt sendt.
Jeg får jo ikke den oppfølgingen jeg håpet på fra psykisk helse i kommunen, men det er blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten (som jeg aldri hadde hørt om engang), så får vi se hva slags tilbud jeg får derifra, hvis jeg får noe i det hele tatt. Heheh.

Tilstanden pr nå er egentlig veldig opp og ned. Humøret svinger så mye. Jeg er både ekstremt sosial, og ekstremt asosial på samme tid, hvis det i det hele tatt går ann! Veksler mellom glad og trist, men jeg merker jeg er veldig “sår” hvis dere skjønner. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg trist eller lei meg. Samtidig skal det ikke så mye til for å få meg til å le igjen heller da, men den triste følelsen sitter som regel dypt igjen.

Peach (min hjertesten🧡) blei 10 år på lørdag. Tenk at jeg har hatt henne i 10 år liksom. TI ÅR! Jeg er så glad i den pusefisa at jeg får ikke hverken skrevet eller sagt det nok. Min bestevenn igjennom ti år 🧡

Prøver å fokusere på de små gledene

Det er blitt så mye fokus på coronaviruset nå for tiden, og det er forståelig det altså. Det sprer seg fort, og det er vel ikke noe vi kan gjøre med det, bortsett fra å være nøye med hygiene, og holde oss så og si borte fra hverandre. Det kjenner jeg er vanskelig i denne perioden. Alt stenger og det er helt krise. Folk hamstrer både mat og dopapir, som noen hysteriske gærninger.

Jeg som er så avhengig av mennesker går rundt og blir gæren av dette, jeg trenger sosial og menneskelig kontakt. Men nei, jeg sitter mest hjemme, og det kan være både positivt og ikke minst negativt. Alle rutiner man hadde, de blir ødelagte, nettopp fordi alt er stengt. Aktivitetssenteret jeg går på er foreløpig stengt til 27 Mars, men det blir nok lenger enn det. Og det betyr at jeg ikke har noen aktiviteter fremover. Derav mye tanker om både det ene og det andre. Det er slitsomt å bare være med seg selv innimellom.

Jeg prøver å strikke, fordi jeg har begynt å strikke kluter med rutemønster (og har ENDELIG fått det til, og det var jo ikke vanskelig i det hele tatt), jeg har prøvd å høre på podcast, da særlig når jeg lager mat, men det går mest i serier og noe musikk mens jeg scroller på nettet.

Har hatt litt besøk av mamsen da, vi har sjaua hjemme hos meg, og du hvor mye det trengtes. Det har ikke sett ut her hjemme. Kaos i hjemmet = kaos i hodet, og omvendt. En skikkelig ond sirkel. Så det er jeg skikkelig takknemlig for at jeg har fått hjelp til.

Igår hadde jeg en koselig tacokveld med ei venninne, det trang jeg. Jeg suger til meg all sosial kontakt jeg får, om det så er å sitte ute å skravle, eller hjemme hos noen hvis vi er flinke med hygiene, og ikke sitter så oppi hverandre, samtidig som jeg er pissredd for å bli smitta, eller smitte andre 🤔

Nei, jeg får oppsummere med at coronakrisen kom på et jærskla dårlig tidspunkt. Jeg fikk jo ikke sjansen til å komme meg ordentlig opp etter jeg var innlagt sist, så det humper og går. Noen dager er såklart bedre enn andre, men jeg vil si at jevnt over er det ganske kjipt.

Så over til noe litt mer positivt:

Jeg må ærlig talt si at jeg elsker dette bildet av Gringo og meg. 🧡
Det er sånn at jeg skulle hatt det på lerret i stua, men det blir vel dyrt, veit ikke hva det koster å få det gjort jeg. Hm.. Det skal sjekkes ut!

Peach er jo en godklump jeg er så heldig å bor sammen med.
Det hadde vært veldig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt henne. Pusefisa 🧡
Jeg tok noen nye bilder av henne med speilreflekskameraet, men får ikke overført de til macen.
Peach er god som gull. Ei ordentlig kosejente som betyr alt for meg. 🥰

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se på Riverdale, jeg fikk snusen på den serien når jeg var hos Sandra, og den virker foreløpig litt spennende faktisk. Jeg hadde ikke helt trua egentlig, men vi får se når jeg kommer litt mer inn i den.

Og til slutt takker jeg for meg og dette innlegget, og takk for at du leser.
Ikke minst takk for alle kommentarer på innleggene jeg legger ut. Dere er gull verdt, og jeg setter så utrolig pris på det!
🧡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no