Det humper og går

Jeg er sliten for tiden. Så ufattelig sliten. Hodet og hjernen går i helspinn, kroppen er sliten og jeg får ikke fred. Det er veldig opp og ned fra dag til dag hvordan jeg har det, og idag har vært en type “opp”-dag, Jeg har vært i fint humør, fått gjort mye. Vært hos legen for ny celleprøve, tatt HPV vaksine (dose nr 2), vært på brukerstyremøte angående aktivitetssenteret her i byen, spist middag hos mamma, tatt bussen hjem, og “jobba” litt i forhold til de to gruppene jeg er med å administrere på facebook.
Det har vært en lang dag, men en ok dag.

Andre dager kjenner jeg på gråten, og håpløsheten, men det er kanskje vanlig at det veksler sånn?

Nå har jeg og Peach lagt oss i senga.
Jeg merker at jeg ramler ut av verden, og inn i min egen til tider. Veldig ofte faktisk.
Mandag kveld måtte jeg ta både beroligende og sovepille, for å i det hele tatt få sjansen til å få noe søvn. Jeg var så høyt og lavt og alt bare surra rundt.

Imorgen skal jeg forhåpentligvis på aktivitetssenteret igjen, og jeg tar med strikketøyet.
Skal forresten begynne på et nytt prosjekt. STRIKKE EN GENSER til meg selv.
Jeg prøvde jo å begynne på en kofte, men med de tynne pinnene, et tynt garn, pluss mange andre hinder på veien, så har jeg bestemt meg for å legge den vekk, og begynne på en genser istedet. Det blir mye større pinner, og litt mer artig mønster og måte å strikke på. Jeg gleder meg til garnet kommer i posten. Wiiii 😁

Så skal vi markere verdensdagen for psykisk helse på fredag 9 november. Selve dagen er jo den 10 nov, men vi markerer dagen før. Vi i lokallaget til mental helse holmestrand, stiller oss på stand utenfor biblioteket fra klokken elleve, og det blir allsang mm. Det blir spennende. Håper på greit vær. 🤩

Så har jeg enda en avtale på fredag, og det er med en ny person i kommunen.
Jeg har jo hele tiden snakket om habiliteringstjenesten (fordi det er det jeg har fått beskjed om at det er de som skal ta saken min), men det virker ikke som det blir noe av allikevel? Jeg veit ikke. Mamsen og fastlegen skal være med på møtet, og vi får se hvordan tilbudet blir fremover.
Jeg merker at jeg ikke har noen å dele alt med, og ting har blitt veldig uforutsigbare nå som jeg ikke har noen oppfølging. Jeg gruer meg veldig til møtet, men jeg kommer til å dra med åpent sinn, selv om jeg ikke har noen store forhåpninger til hjelp videre. Vi får se.

Nå skal jeg ta kvelden med Peach, så skriver jeg mer seinere.

Får ikke den hjelpen jeg har krav på.

Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da.
Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.

Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.

Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.

Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.

Så ja.
Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.

Jeg prøver å føle, men det er tomt

Jeg ligger i senga. Jeg ligger å prøver å føle. Føle litt. Bare en eller annen følelse. Men akkurat nå føler jeg ingenting. Absolutt ingenting. Det er helt tomt.

For et par uker siden ble jeg (igjen) utskrevet etter et opphold på psyk.
Det var utrolig tungt å leve, og jeg kjente at det var for tungt å skulle gå igjennom den perioden aleine. Derfor valgte jeg å dra inn igjen, trygge mennesker som jobber, og folk å snakke med 24/7.
Jeg må nok bare bite i det sure eplet, og innse at jeg kommer til å trenge det innimellom.

Noen av dere har jeg fortalt dette til, mens andre ikke.
Men da jeg i desember 2019 bestemte meg for å dra å ta en celleprøve for første gang, fikk jeg som svar at det var celleforandringer. Så jeg fikk time på sykehuset til en grundigere sjekk der, hvor de tydeligvis skulle klippe av noen “biter” for å sende inn til nærmere sjekk. Det gikk greit, men fikk nok et brev, hvor jeg måtte inn igjen, til dagkirurgi, for å fjerne en del av livmorhalsen. Har hele tiden fått høre at det ikke er påvist kreft, men jeg kjenner jeg bekymrer meg for det allikevel. Det har vært en stor påkjenning å gå igjennom dette, selv om det er “fort gjort”, så er dette noe jeg har gruet meg no voldsomt til, hver eneste gang. Ja, jeg kan skrive under på at det var dritvondt til tider, og det gjelder da alle tre gangene jeg har ligget i gynekologstolen, og siste gangen var verst syns jeg, selv om jeg fikk lokalbedøvelse. Jeg gråt mine modige tårer, og syns fryktelig synd på meg selv. Har heldigvis hatt med meg støtte alle tre gangene, noe jeg setter utrolig pris på 🧡 Nå venter jeg egentlig bare på brev om de fikk vekk alt, eller om jeg må inn enda en gang. Håper og krysser alt jeg har for at det er borte nå.

Så er det tilbake til tilbudet jeg har (eller ikke har) her i kommunen.
Vi hadde samarbeidsmøte da jeg var innlagt nå sist. Med fastlegen min, mams, de fra kommunen, og fra avdelingen jeg var innlagt på. Det som er greia er at jeg tok en nevropsykologisk test i 2007, som må “oppdateres”, det vil da si at jeg må ta en ny en, sånn at jeg får tydelig svart på hvitt hva som kan forventes av meg i hverdagen. Det som er dritt, er at kommunen ikke stiller opp med noe som helst, så lenge jeg ikke har fått den nye utredningen. De har sagt jeg kan ringe hvis det skulle være noe, men hallo, de som kjenner meg VEIT at jeg ikke ringer hvis det skulle være noe. Det er jeg sykt dårlig på. Det som også er dritt, er at pga den hersens coronaen, så må den utredningen vente, og hvor lenge? Nei det er det ingen som veit enda. Så det er egentlig litt krise.

Jeg bare…. føler meg så lite viktig.
Fortjener jeg ikke hjelp og støtte i hverdagen?! Er det det som er greia?
Jeg veit virkelig ikke hva jeg skal gjøre, om de bestemmer seg for at jeg ikke får no mer hjelp etter den utredningen. Det blir jo et ekstremt stort slag i trynet. Og da tror jeg at jeg takker for meg ass, da er jeg ikke verdt å kjempe for. Da er det ikke noe vits i noen ting lenger. Da blir det eneste jeg lever og ånder for, katten min, som er avhengig av meg. Kanskje jeg bare skal flytte til en annen plass, begynne et nytt liv 🙄 Jada, jeg er sikkert litt dramatisk. Men det er sånn jeg føler det, og det må være lov.

Førstkommende onsdag 6 mai, da skal jeg mest sannsynlig ta ny piercing i øret, og sette inn igjen alle de jeg måtte ta ut da jeg var på gynekologisk sist. Gleder meg, og jeg håper virkelig det blir ny piercing, det er en sååå fin plassering! Wohoo!

Er det noe dere ønsker jeg skal skrive om? Noe dere lurer på? Skriv gjerne i kommentarfeltet under, eller send meg en melding øverst i bloggen står det “kontakt meg”, så svarer jeg i nytt innlegg.

🧡 takk for at dere leser 🧡

Jeg. Er. Sliten.

Vi har kommet oss til mars, folkens! We´ve made it so far!!

For min del så har jeg det fortsatt tungt, og det er hardt å være til innimellom. Jeg prøver mitt beste å være positiv, men det er ikke lett når mørket tar over i hjernen. En dag kan jeg sitte hjemme å gråte for meg selv, noen dager sover jeg, andre dager kan jeg finne på gøyale, koselige ting, og så kan jeg sitte å gruble over alt, livet.

Jeg har jo så sabla mye bra i livet, så hvorfor sitte hjemme å være trist?
Har dessverre ikke noe bra svar på det, så det er vel derfor det er sånn, da. Det er utrolig kjipt når de tingene som er ræva tar så mye plass, selv om det kanskje ikke er så mange av de, så krever de enormt mye. Man føler seg så ensom liksom.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det her tidligere, men det var jo søkt inn til DPS for psykolog til meg. Der fikk jeg avslag, og det var litt som et slag i trynet, fordi alle i hjelpeapparatet var så positive til at det kom jeg til å få. Nå er det rette tidspunktet til at jeg skulle få åpne meg, og jobbe med ting. Men nei, sånn gikk det ikke. Jeg må jo ærlig innrømme at det ikke var noen god følelse å få avslag, er ikke mitt liv verdt å jobbe med, sånn at jeg kan få det bedre med meg selv? -Spør jeg meg selv.

De har også kuttet ned på oppfølgingen jeg får fra kommunen, og det virker som alt plutselig skal avsluttes eller ikke begynnes på, hvis dere skjønner. Får ikke begynne med psykolog, og kommunen driver å avslutter tilbudet virker det som. Jeg står å stanger hodet i veggen, og lurer på hva er det egentlig jeg kjemper for. Jo, jeg kjemper for å få det bedre, men hvorfor i svarte skal man måtte kjempe med nebb og klør for å få litt hjelp? Det er virkelig som det blir sagt; man skal være rimelig frisk for å være syk.

Det kommunen ønsker er at jeg skal søke støttekontakt. Det har jeg vært tydelig på fra dag én. Det ønsker jeg ikke. Jeg vil ikke ha noen som får betalt for å være vennen min. Jeg har nok av venner fra før som jeg kan finne på ting med. Det er liksom det tilbudet jeg får. Også en samtale hver 14. dag, men jeg må ha et mål for samtalene. Og så tenker jeg… Hvorfor må det være et klart mål med samtalene? Kan vi ikke bare snakke om ting som opptar meg der og da? Litt om hvordan det går for eksempel, hva jeg driver med, hva som er vanskelig der og da, hva jeg får til, hva jeg ikke får til. Altså.. Jeg har jo snakket med andre som går til psykolog å snakker om ting som opptar de der og da, og ikke har ett, kun ett markert mål med samtalene. Er det for mye å forlange? Er det jeg som er kravstor?

Jeg kjenner at jeg er så nærtagende. Alt er et ork, og motivasjonen er på bånn. Jeg har oppturer, så klart har jeg det, men fallhøyden er så sinnsykt stor, og når jeg faller, så er alt bare ræva. Jeg ligger mest på sofaen og har det kjipt. Jeg har vært dårlig på å kontakte venner, og jeg har vært en dårlig administrator for gruppene til meg og MK på facebook, for å nevne et par ting, og disse to tingene har jeg faktisk veldig dårlig samvittighet for, fordi det blant annet er en stor jobb å være admin i så store grupper som de to vi har.

Jeg veit liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Føler jeg er så jærskla negativ her inne, men det er jo realiteten da, det som foregår nå, pluss at dette er jo min side, og det er valgfritt om dere vil lese eller ikke.

Ting går i ball for meg. Jeg får ikke sagt det nok. *Jeg. Er. Sliten. Og. Lei.*
Jeg er så jærskla lei av å ha det sånn som dette. Jeg vil bare ha det bra, le og smile – og mene det. Men det er ikke så enkelt, jeg er nødt til å gå i motbakke hele tiden! Jeg har vært veldig klar på det at jeg ikke er helt i hundre, selv om jeg var innlagt sist. Det hjalp jo en del, men det er fortsatt innmari mye grums som sitter igjen, og som jeg gjerne skulle fått vekk. Men hvem skal jeg snakke med når jeg ikke fikk psykolog, og kommunen kun tilbyr hver 14. dag? Det er lenge å gå 14 dager med dritt-tanker som man ikke helt klarer å kontrollere.

Som dere ser, så har jeg en ny header, tenkte det var på tide med en liten forandring. Hva syns dere? 🥳

Så ja. Det var kun en brøkdel av det som opptar meg om dagen.
Nå skal jeg slutte, for dette blei et litt langt innlegg.

Peace.
🧡

Da var det å krype til korset nok en gang.

De siste månedene har vært ekstremt vanskelige, og jeg har rett og slett hatt det skikkelig vondt med meg selv. Jeg har sovet mye noen dager, mens andre dager har jeg ikke sovet i det hele tatt og går rundt spinnvill i trynet. Det tærer på har jeg fått kjenne på kroppen. Ikke no nytt fenomen det her da, men slitsomt er det. Ingen tvil om det. Jeg bruker den lille energien på å være sosial og blid, mens resten av tida er jeg på sofaen og er utslitt og sliter veldig. 

Så her sitter jeg. Innlagt for ørtende gang. 

Jeg føler det er en skikkelig nedtur å komme hit gang på gang. Det er lurt sier dem, men jeg veit ikke. Er liksom så utslitt at jeg nesten ikke orker å kjempe mer. Jeg er nede i et stort hull jeg trenger hjelp for å grave meg ut av. 

Jeg håper virkelig det er noe å kjempe for denne gangen, for alt har vært så mørkt og trist. Det blir vel bedre, må jo bare håpe på det, selv om det ikke føles sånn på dette tidspunktet. Jeg har også hatt et økt symptomtrykk som det så fint kalles. 

Jeg kom jo på torsdag som var, og fy faen å mye jeg har grått denne gangen. Det er både godt og vondt. Godt å få ut all driten jeg sitter inne med, samtidig vondt fordi jeg må føle på så mye dritt som nå. 

En positiv ting er at jeg fikk en utrolig ålreit behandler jeg har vært borti før, det negative ved det er at hun har siste dagen sin førstkommende tirsdag. Så det er skikkelig dumt!

Det blir ikke gjort noen endringer på medisinene denne gangen, for skulle jo egentlig bytte ut den ene jeg står på, men siden jeg er så tung og nedstemt, bestemte legen her at vi ikke endrer den nå. 

Én ting som jeg må fokusere på, det er katten min. Hun betyr alt for meg, og er der alltid. Vi har en connection til de grader, på en måte som ingen andre, hverken dyr eller mennesker har fått meg til å føle på. Hun er glad for å se meg hver eneste gang jeg kommer hjem, hun purrer når vi koser, og prater fælt hvis hun for eksempel vil ha mat eller ikke får nok oppmerksomhet. Hun merker når jeg har det kjipt, da er hun ekstra oppi meg og veldig kontaktsøkende, helst helt oppi ansiktet mitt. Jeg føler meg rett og slett elsket av hun, og det er veldig godt å kjenne på for jeg elsker henne også 🧡

“Glem aldri:
Hvor langt du har kommet. Alt du har gått gjennom. Alle gangene du har kjempet, selv om det føltes umulig.
Hver morgen du har stått opp, uansett hvor dårlig du følte deg. Alle gangene du ville gi opp, men likevel klarte å møte en ny dag.
Den styrken du virkelig har fått føle på kroppen at du har.
Glem aldri hvor sterk du er!”

Schizoaffektiv og antipsykotika

Som jeg har nevnt en del ganger nå, så har jeg jo en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den lidelsen kommer det en del symptomer på ting og tang, noe av det går det an å medisinere så trykket blir litt mindre, mens annet er jeg bare nødt til å leve med virker det som. Medisiner er jo ingen vidunderkur som plutselig gjør deg frisk igjen, men det kan dempe de verste symptomene.

Jeg har egentlig lenge prøvd å fortelle de rundt meg at jeg føler den ene medisinen min ikke fungerer som jeg vil den skal. For noen år siden prøvde vi å ta den bort, og det var først da jeg merket at den hadde faktisk litt effekt. Men igjen, ikke den effekten jeg ønsket den skulle ha på meg.

For to uker siden, så var jeg hos en overlege på poliklinikken på DPS hvor vi snakket om medisinene mine. Ei ordentlig oppegående dame som jeg har vært borti før, fra da hun jobbet på døgn. Hun er virkelig ålreit, og hun kan faget sitt for å si det sånn.

Vi var begge enige om å prøve noe nytt, noe som jeg har hatt effekt av, selv om det bare har stått som en eventuelt medisin.
Så når jeg dro derfra, så dro jeg rett på apoteket for å hente ut den nye medisinen, og startet opptrappingen samme kvelden. Nå har jeg trappet opp, og er oppe i den dosen jeg skal være på, idag er faktisk dagen hvor jeg skal opp i den dosen, siste opptrappingen.

Det som er litt “spennende” (og skummelt) er å se om den gir meg vektøkning, fordi det er en type medisin som sikkert flertallet har gått opp i vekt av, og det vil jeg helst unngå, siden jeg har en del kilo for mye fra før for å si det sånn. Da er det typisk at den har god effekt på meg og mine symptomer. Meeeen, jeg gir den en sjanse selvfølgelig.

Så det er litt spennende om dagen siden jeg starter opp med ny medisin, og den jeg har stått på fra før av, den skal bort. Der trang jeg visst ikke å trappe ned heller, det er bare å kutte den ut så fort jeg er kommet opp i dosen på den nye. Følger et type skjema for å huske når jeg skal trappe opp og når jeg skal slutte på den gamle osv, så jeg skal huske på det.

De medisinene jeg holder på å endre nå er antipsykotika.
Det er også snakk om at jeg skal bytte den stemningsstabiliserende medisinen, da den også ikke har noe særlig effekt på meg lenger, men da var det en del forberedelser som skulle gjøres. Uansett må jeg vente til jeg har stått litt på den nye medisinen nå, før den for stemningsleiet også blir endret.

Føler jeg er litt veeel åpen nå, men det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker medisiner, det er jo mange som gjør det. Allikevel så er det litt tabu å snakke om føler jeg. Det skal liksom være så hemmelig, du er ikke normal hvis du bruker medisiner. Jeg føler at folk tenker sånn, men de gjør vel ikke det, heller stikk motsatt sikkert, for de fleste rundt om nå bruker vel medisiner for både det ene og det andre. Og det burde jo ikke være farlig å si?

Jeg syns jeg har blitt flinkere, og tøffere til å dele ting på bloggen min nå, jeg skjønner det nesten ikke sjæl, fordi jeg er ikke den som kakler i vei om det jeg sliter med, det som plager meg, mine nedturer og all dritten som følger med det å være psykisk syk. Jeg er heller stikk motsatt. Hvertfall verbalt. Jeg har alltid prøvd å overbevise meg selv om at jeg er “frisk”, presse vekk det negative, bry meg mer om andre enn meg selv, og rett og slett bare ta vare på andre, og drite i meg selv. Prøve å glemme meg selv og mine følelser.

Selv om jeg hater å bli kalt syk, så er det jo det jeg er, er det ikke?

Nei, jeg må si jeg er stolt av meg selv jeg, er det lov?
Siden jeg har blitt så flink til å dele av meg selv nå og fortelle litt mer om hvordan ståa er, jeg sier det kanskje ikke muntlig, men jeg har alltid vært bedre skriftlig akkurat der. Da får jeg tenkt meg om, eller altså tenkt igjennom det jeg vil ha frem før jeg svarer blant annet, for hvis det kommer noen spørsmål ut av det blå, som jeg ikke er forberedt på, det er ofte da jeg blir stille og taus, så jeg trenger rett og slett å forberede meg på sånt.

Som regel lager jeg en samtale i hodet, hvor jeg tenker over hva jeg skal si hvis jeg blir spurt om ditt eller datt, og hva jeg skal svare på både det ene og det andre, hvis dere skjønner.

Nei, nå er det på tide å stoppe tenker jeg.
Dette blei et litt lenger innlegg enn hva jeg hadde tenkt.
Men det gjør ingenting, den som vil, den kan lese, og den som ikke orker å lese dette, dere bare lar det vær. Enkelt og greit 🥰

Håper det har vært en fin dag for dere 🧡

Home sweet home

Nå har jeg endelig fått kommet meg hjem til Peach, og det er sååå godt altså. Godt å komme hjem til kjente og kjære også da 🧡

Varmen sluker meg opp, og det er ikke lett å være hverken dyr eller menneske nå. Det er så insane varmt, at det skulle ikke vært lov! Haha.
Har sola meg, bada litt, vært grillings og masse koselige stunder etter jeg kom hjem 🌻 Setter så utrolig stor pris på menneskene som er i livet mitt! Dere er nydelige!

Jeg har blitt henvist til poliklinisk behandling, det vil si at jeg skal til samtaler på poliklinikken. Så jeg går egentlig bare å venter på svar i posten, selv om det sikkert tar litt tid nå som det er sommer og ferie osv. Grugleder meg til svaret på henvisninga egentlig. For det første, så må jeg få en behandler. For det andre, så må vi ha en ålreit kjemi. Og for det tredje, så må jeg finne en måte å komme meg dit på, da buss ikke er et alternativ pga mange bytter og venting osv. #noia

Under her er bilde av Alvin og meg, som Anine har tatt. Han er så søøøøt! 🧡

Har igrunn ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ting går greit altså (sett bort i fra varmen som prøver å drepe meg😂).

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no