Schizoaffektiv og antipsykotika

Som jeg har nevnt en del ganger nå, så har jeg jo en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den lidelsen kommer det en del symptomer på ting og tang, noe av det går det an å medisinere så trykket blir litt mindre, mens annet er jeg bare nødt til å leve med virker det som. Medisiner er jo ingen vidunderkur som plutselig gjør deg frisk igjen, men det kan dempe de verste symptomene.

Jeg har egentlig lenge prøvd å fortelle de rundt meg at jeg føler den ene medisinen min ikke fungerer som jeg vil den skal. For noen år siden prøvde vi å ta den bort, og det var først da jeg merket at den hadde faktisk litt effekt. Men igjen, ikke den effekten jeg ønsket den skulle ha på meg.

For to uker siden, så var jeg hos en overlege på poliklinikken på DPS hvor vi snakket om medisinene mine. Ei ordentlig oppegående dame som jeg har vært borti før, fra da hun jobbet på døgn. Hun er virkelig ålreit, og hun kan faget sitt for å si det sånn.

Vi var begge enige om å prøve noe nytt, noe som jeg har hatt effekt av, selv om det bare har stått som en eventuelt medisin.
Så når jeg dro derfra, så dro jeg rett på apoteket for å hente ut den nye medisinen, og startet opptrappingen samme kvelden. Nå har jeg trappet opp, og er oppe i den dosen jeg skal være på, idag er faktisk dagen hvor jeg skal opp i den dosen, siste opptrappingen.

Det som er litt “spennende” (og skummelt) er å se om den gir meg vektøkning, fordi det er en type medisin som sikkert flertallet har gått opp i vekt av, og det vil jeg helst unngå, siden jeg har en del kilo for mye fra før for å si det sånn. Da er det typisk at den har god effekt på meg og mine symptomer. Meeeen, jeg gir den en sjanse selvfølgelig.

Så det er litt spennende om dagen siden jeg starter opp med ny medisin, og den jeg har stått på fra før av, den skal bort. Der trang jeg visst ikke å trappe ned heller, det er bare å kutte den ut så fort jeg er kommet opp i dosen på den nye. Følger et type skjema for å huske når jeg skal trappe opp og når jeg skal slutte på den gamle osv, så jeg skal huske på det.

De medisinene jeg holder på å endre nå er antipsykotika.
Det er også snakk om at jeg skal bytte den stemningsstabiliserende medisinen, da den også ikke har noe særlig effekt på meg lenger, men da var det en del forberedelser som skulle gjøres. Uansett må jeg vente til jeg har stått litt på den nye medisinen nå, før den for stemningsleiet også blir endret.

Føler jeg er litt veeel åpen nå, men det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker medisiner, det er jo mange som gjør det. Allikevel så er det litt tabu å snakke om føler jeg. Det skal liksom være så hemmelig, du er ikke normal hvis du bruker medisiner. Jeg føler at folk tenker sånn, men de gjør vel ikke det, heller stikk motsatt sikkert, for de fleste rundt om nå bruker vel medisiner for både det ene og det andre. Og det burde jo ikke være farlig å si?

Jeg syns jeg har blitt flinkere, og tøffere til å dele ting på bloggen min nå, jeg skjønner det nesten ikke sjæl, fordi jeg er ikke den som kakler i vei om det jeg sliter med, det som plager meg, mine nedturer og all dritten som følger med det å være psykisk syk. Jeg er heller stikk motsatt. Hvertfall verbalt. Jeg har alltid prøvd å overbevise meg selv om at jeg er “frisk”, presse vekk det negative, bry meg mer om andre enn meg selv, og rett og slett bare ta vare på andre, og drite i meg selv. Prøve å glemme meg selv og mine følelser.

Selv om jeg hater å bli kalt syk, så er det jo det jeg er, er det ikke?

Nei, jeg må si jeg er stolt av meg selv jeg, er det lov?
Siden jeg har blitt så flink til å dele av meg selv nå og fortelle litt mer om hvordan ståa er, jeg sier det kanskje ikke muntlig, men jeg har alltid vært bedre skriftlig akkurat der. Da får jeg tenkt meg om, eller altså tenkt igjennom det jeg vil ha frem før jeg svarer blant annet, for hvis det kommer noen spørsmål ut av det blå, som jeg ikke er forberedt på, det er ofte da jeg blir stille og taus, så jeg trenger rett og slett å forberede meg på sånt.

Som regel lager jeg en samtale i hodet, hvor jeg tenker over hva jeg skal si hvis jeg blir spurt om ditt eller datt, og hva jeg skal svare på både det ene og det andre, hvis dere skjønner.

Nei, nå er det på tide å stoppe tenker jeg.
Dette blei et litt lenger innlegg enn hva jeg hadde tenkt.
Men det gjør ingenting, den som vil, den kan lese, og den som ikke orker å lese dette, dere bare lar det vær. Enkelt og greit 🥰

Håper det har vært en fin dag for dere 🧡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no