September og oppdateringer

Har hatt en forholdsvis fin september altså, minus et par jævlige ting. Ei god venninne av meg valgte å forlate oss, og jeg håper hun har fått fred nå 🌹 hun har slitt så mye og vært igjennom så masse dritt. 😔 Kommer til å savne henne altså 🧡 jeg velger såklart å ta vare på alle gode minner vi har sammen, og prøver å tenke på at hun har fått ro i sjela si nå, selv om det er tungt. ✨

Veit ikke om det er på grunn av at det blir mørkere ute, eller det som jeg skreiv over her, eller kanskje en blanding? Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg har hatt det litt kjipt i det siste. Det er så tungt liksom? Jeg er sliten. Jada, forhåpentligvis går det over etterhvert, men jeg er skikkelig redd for at det kommer en ordentlig dårlig periode nå. Må bare krysse alt jeg kan for at det er en forbigående følelse jeg sitter med innvendig.

Litt nervete om dagen kanskje, men det ordner seg vel det også.

Førstkommende uke så begynner de nye hjelperne jeg skal ha, og jeg kjenner jeg gruer meg masse til at nye folk skal inn her, hjem til meg liksom, det er jo ganske ubehagelig å skulle slippe inn nye mennesker når det er så bedritent her, men det er jo blant annet det de skal hjelpe meg med. Ikke minst gruer jeg meg fordi jeg ikke veit hvem den første hjelpern er som kommer på mandag, fått vite navnet, men det er allerede glemt, ringte ingen bjeller når navnet blei nevnt, så at jeg ikke kjenner vedkommende kan jo sikkert bli bra det, for jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke får til normale ting som alle andre, og syns det er ubehagelig at noen jeg kjenner fra før skal hjelpe meg med å leve som en normal person. Har kun møtt ene hjelpern et par ganger, som da kommer til meg på onsdag. Spent ass..

Har sagt det til behandler at jeg er redd jeg «overdriver» og at jeg egentlig bare er lat, siden jeg ikke får til helt normale ting som de fleste andre greier uten problemer. Da fikk jeg til svar at jeg absolutt ikke hadde fått et vedtak på den hjelpa jeg nå skal få om jeg hadde overdrevet og kun vært lat. Det er visst vanskelig å skulle late som for å få et vedtak på dette. Og det står klart i den nevropsykologiske utredninga blant annet hva som er mine utfordringer og hva jeg behøver(?), så jeg skal liksom ta det kuli og stole på at jeg ikke er lat. Men det er vanskelig altså.

Jeg føler jeg har fått en god kjemi med nye behandler, jeg prøver å være så ærlig jeg kan med henne, men så blir jeg litt matt når jeg innimellom må gjenta ting som jeg allerede har snakket med gamle behandler om. Men det er jo forståelig at hun spør også da, ja hun har kanskje fått vite en del om meg av gamle behandler, evt lest i journal, men det er vel noen ting hun vil spørre MEG om, og ikke lese hva som er skrevet av andre om meg? Eller?🤔

Uansett, den hjelpa jeg har pr nå, det er avtale med behandler to dager i uka, og de andre hjelperne tre timer fordelt på to dager i uka. Jeg er så spent på om dette kommer til å fungere. Om det blir bra. Om jeg har kjemi med de som kommer hjem til meg. Hvordan det blir å skulle stole på noen som er helt nye for meg og skal inn i livet mitt på denne måten.

Nei, jeg får bare ta det som det kommer da, satse på at det blir bra, selv om nervene sitter på utsiden av kroppen og samtidig roter rundt oppi hodet mitt? Jeg er virkelig spent, og som jeg skreiv over; jeg gruer meg!!

Aff, dette blei et langt innlegg 😅

✨Håper dere har det så bra som mulig 🧡

Psykisk helsetjeneste

Jeg hadde nesten ikke troen lenger. Troen på at jeg kunne få det bedre. Bedre enn jeg noen sinne har hatt. Helt til jeg fikk en ny behandler i psykisk helsetjeneste her i kommunen.

Hun møtte meg på en helt annen måte, på et annet nivå, og jeg merket fra dag én at dette kom til å bli bra. Jeg trodde nesten at det var for godt til å være sant.

Hun var så imøtekommende og god. Og er det selvfølgelig enda. Hun forstod meg på en måte ingen andre har forstått meg. Det gikk veldig kjapt, jeg begynte å stole på henne mer og mer. Hun så bak masken min, skjønner at noe er i veien omtrent før jeg skjønner det selv.

Så snill og god. Hun spør meg om ting, og når jeg svarer «veit ikke», så graver hun og spør på en annen måte sånn at jeg forstår hva hun mener og hva spørsmålet går ut på.

Hun forstår, støtter, skjønner meg. Hjelper meg. Hun leser meg så utrolig godt. Har aldri hatt en sånn behandler som henne. Såklart er hun også «streng» hvis det trengs, sier akkurat det hun mener, og snakker på en måte mitt språk?

For rundt en måned siden fikk jeg beskjed av henne.

«Jeg har to nyheter, den ene er god, og den andre er dårlig». Jeg kjente at jeg ville ikke høre om noen av de egentlig. Men det som skjedde var jo at hun sa hun skulle slutte. Første reaksjon var latter, men når jeg kom hjem var jeg lei meg og frustrert.

Endelig hadde jeg fått en behandler som virkelig hjalp meg.

Jeg har ikke hatt det så bra som nå på mange mange år. Jeg husker faktisk ikke sist. Og jeg tror det er mye på grunn av henne.

Håper de nye hjelperne blir gode de også. Har møtt en fra habiliteringstjenesten én gang, det blir spennende å se hvordan det blir. Har fått ny behandler i psykisk helsetjeneste også. Tror det blir bra det også.

Jeg vil i hvertfall takke hun som har hjelpa meg på god vei ved å være seg selv, selv om hun kanskje ikke ser dette. Virkelig en god sjel. De som «overtar» henne kommer til å være utrolig heldig.

Jeg er ikke sint.

Men jeg er frustrert, litt skuffet, og mest lei meg.

Høyt og lavt

Jeg har en mild grad av OCD når det gjelder det å poste innlegg, og det er da at det må være minimum ett innlegg hver måned. Jeg har hatt veldig skrivesperre, så her sitter jeg, første innlegg på den siste dagen i februar. Jeg har egentlig mye jeg vil dele, men veit liksom ikke hvor jeg skal starte, eller hvordan jeg skal formulere meg. Det er mange baller i lufta om dagen, og jeg håper det kan lede til noe bra. Vi får se. 

Jeg er ganske «høy» om dagen. Min måte å være manisk på mener jeg da. Til vanlig er jeg ganske stille og rolig, ikke alltid like snakkesalig, men nå under denne høye perioden, så prater jeg, masse! Jeg ler, fniser, tuller og skravler i ett kjør føler jeg. Masse energi. Men det er litt deilig å kjenne på den følelsen også da egentlig. Følelsen av at ting faktisk er ganske ok nå. Det er litt skummelt også, jeg er redd for å føle for mye på glede. Jeg er redd det blir en kortvarig følelse, hvor alt det kjipe kommer sterkere tilbake og biter meg i rævva. For hvorfor skal jeg fortjene å være glad? Føle på glede? Sånne tanker sitter jeg med.

Bak fasaden

For litt siden begynte jeg på dette innlegget, veit ikke helt hvor jeg ville, eller hva jeg tenker om det nå. Legger det ut likevel.

“Det er så rart. At det skal være så enkelt? Og så teit og idiotisk på samme tid. Jeg snakker da om å ta opp en fasade for at de rundt ikke skal få følelsen av at du har det kjipt. Det er så sabla enkelt, å bare smile, le. Ja være blid og imøtekommende. Selv om det ikke stemmer med virkeligheten.

Jeg føler egentlig på en type mani om dagen. Jeg er sååå høyt oppe, er sprudlende, ler, prater og har energi. Det går. Til en viss grad. Helt til det ikke går lenger. Det er slitsomt å være så oppe og “høy”. Jeg kjenner at jeg blir sliten av meg selv innimellom, så jeg kan jo bare tenke meg hvordan de rundt føler det. Eller kanskje de ikke tenker over det? Kanskje det er bare meg som føler på det. Jeg veit ikke.”

Idag er det nyttårsaften. Har ingen spesielle tanker i forhold til det. Blir såklart rart med et nytt år. Håper corona roer seg så vi kan begynne å leve litt mer. Skal spise middag hos mamsen idag hvertfall, så det blir koselig. Kalkun. Nam.

Veit jul og nyttår er vanskelig for mange, men håper dere der ute har hatt det ok. 🧡

Godt nyttår til dere 🌻🧡

Jeg er min egen verste fiende

Jeg sliter. Jeg skal være ærlig. Og jeg er min egen verste fiende nå. Det er så mye, stort og smått jeg føler jeg ikke kommer meg unna. Jeg takler ikke å være meg når det står på som verst, som det gjør nå. Men jeg må jo allikevel. Det er tungt. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dritten, føler jeg sitter fast med begge beina i kvikksand, som bare trekker meg lenger og lenger under. Men jeg skjuler det. Og jeg er flink til det. Men her kommer det.

Ikke nok med at covid-19 kommer å slår oss i trynet, så ødelegger den for så mange som sliter nok fra før. Det er så mange som ikke liker å snakke i telefon eller ha videokonferanse, eller som klarer å skjule det så godt at folk rundt tror det går bra, at man er avhengig av at noen faktisk kommer hjem, eller at man kommer på et kontor, for å bli sett. Face to face. For at man skal forstå bedre at ting kanskje ikke er helt på stell, eller at man har det bra. Jeg er en av dem dessverre.

Dagene mine går veldig opp og ned, så det er ikke bare dritt, det skal sies. Men det er mer dritt, enn det går opp for å si det sånn. Jeg har sååå mye tid for meg selv, vi kan ikke treffes alle som vil, og det er begrensninger på alt. Ja, dere vet jo det her.. Det er ikke lett! Jeg har mye bra som skjer også, men det er så vanskelig å fokusere på det, når med en gang jeg kommer hjem eller er for meg selv, så kommer dritten.
Jeg prøver så hardt å holde motet oppe, være blid og glad, fornøyd. Le. Smile. Men det gjør vondt innerst inne.

Det er så mange tanker. Så mange følelser. Men et lite hode som snart ikke har mer kapasitet og en sliten kropp.

Hipp hurra for et negativt innlegg.

Det humper og går

Jeg er sliten for tiden. Så ufattelig sliten. Hodet og hjernen går i helspinn, kroppen er sliten og jeg får ikke fred. Det er veldig opp og ned fra dag til dag hvordan jeg har det, og idag har vært en type “opp”-dag, Jeg har vært i fint humør, fått gjort mye. Vært hos legen for ny celleprøve, tatt HPV vaksine (dose nr 2), vært på brukerstyremøte angående aktivitetssenteret her i byen, spist middag hos mamma, tatt bussen hjem, og “jobba” litt i forhold til de to gruppene jeg er med å administrere på facebook.
Det har vært en lang dag, men en ok dag.

Andre dager kjenner jeg på gråten, og håpløsheten, men det er kanskje vanlig at det veksler sånn?

Nå har jeg og Peach lagt oss i senga.
Jeg merker at jeg ramler ut av verden, og inn i min egen til tider. Veldig ofte faktisk.
Mandag kveld måtte jeg ta både beroligende og sovepille, for å i det hele tatt få sjansen til å få noe søvn. Jeg var så høyt og lavt og alt bare surra rundt.

Imorgen skal jeg forhåpentligvis på aktivitetssenteret igjen, og jeg tar med strikketøyet.
Skal forresten begynne på et nytt prosjekt. STRIKKE EN GENSER til meg selv.
Jeg prøvde jo å begynne på en kofte, men med de tynne pinnene, et tynt garn, pluss mange andre hinder på veien, så har jeg bestemt meg for å legge den vekk, og begynne på en genser istedet. Det blir mye større pinner, og litt mer artig mønster og måte å strikke på. Jeg gleder meg til garnet kommer i posten. Wiiii 😁

Så skal vi markere verdensdagen for psykisk helse på fredag 9 november. Selve dagen er jo den 10 nov, men vi markerer dagen før. Vi i lokallaget til mental helse holmestrand, stiller oss på stand utenfor biblioteket fra klokken elleve, og det blir allsang mm. Det blir spennende. Håper på greit vær. 🤩

Så har jeg enda en avtale på fredag, og det er med en ny person i kommunen.
Jeg har jo hele tiden snakket om habiliteringstjenesten (fordi det er det jeg har fått beskjed om at det er de som skal ta saken min), men det virker ikke som det blir noe av allikevel? Jeg veit ikke. Mamsen og fastlegen skal være med på møtet, og vi får se hvordan tilbudet blir fremover.
Jeg merker at jeg ikke har noen å dele alt med, og ting har blitt veldig uforutsigbare nå som jeg ikke har noen oppfølging. Jeg gruer meg veldig til møtet, men jeg kommer til å dra med åpent sinn, selv om jeg ikke har noen store forhåpninger til hjelp videre. Vi får se.

Nå skal jeg ta kvelden med Peach, så skriver jeg mer seinere.

Organisasjonskurs

Har vært på organisasjonskurs i regi av mental helse denne helga. Det var oss fra mental helse holmestrand, og det var også andre lokallag.
Vi sjekket inn på hotell på fredag, og sjekket ut igjen idag.


Det var litt mye info og input, men det var veldig nyttig. Gode foredragsholdere, og jeg fikk virkelig utfordret meg selv. Fikk jo også med en del brosjyrer, og ikke minst alt stoffet vi gikk igjennom. Det hjelper meg veldig, siden jeg ikke klarer å fokusere så lenge av gangen. Ja, vi hadde pause ofte, ca 45 minutters foredrag/gruppearbeid før det var pause, så det var egentlig bra lagt opp sånn sett.

Det var jo ikke bare kurs. Vi hadde god tid til å mingle, bli kjent med hverandre, og kose oss med noe godt i glasset på ettermiddag og kveld. Det var veldig koselig! Og jeg er stolt av meg selv fordi jeg klarte å si noe. Det var ikke mye, men jeg sa noe høyt i et rom med ca 20 stk!!!! Det kom faktisk ord ut av munnen min, og det er ganske stort for meg. Dere som kjenner meg veit hva jeg snakker om.

Nå er jeg sliten i hodet, klokka er 21.42 og jeg skal kveile beina i senga hadde jeg tenkt. Ta med pus i senga og se på serie.
Slenger bare med noen bilder fra kurset. 🌻

Får ikke den hjelpen jeg har krav på.

Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da.
Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.

Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.

Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.

Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.

Så ja.
Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no