Brukerstyremøte og litt annet

Jaggu har jeg blitt valgt til å få bli med i brukerstyret til aktivitetssenteret i byen her. 💪
Vi hadde første møtet idag, og skal ha en gang i måneden. Gikk veldig bra, og jeg gleder meg til å fortsette 🤗 Tror dette blir bra, og ikke minst er det viktig at brukerene får ha en stemme!

This is me today;

(tekst fortsetter under bildet)

Er trøtt idag, og været har vært/er dritkjipt, så skylder på det når jeg sier at jeg ikke veit helt hva jeg skal skrive om.

Peach har vært i fyr og flamme etter at jeg kom hjem. Savna mamsen sin hu 🥰
Hu er så herlig, herreguud! ❤️

Idag er det fredag, og jeg har ingen planer what so ever. Ikke en dritt som skjer?! Med mindre det plutselig popper opp noe. Håper nesten det, for jeg er litt rastløs idag, ja. Men vi får se da.

(tekst fortsetter under bildet)

Har dere noen planer for helga?! Hva skal dere finne på? ❤️

Eneste planen som er spikret denne helga, er at jeg skal en tur til pappa på søndag. Det blir koselig. Ellers er det rimelig tomt i avtaleboka mi. Haha! Time will show 🤗

 

Later guys ❤️

Når livet stritter imot

Tja, hva skal en skrive når alt er kjipt og livet stritter imot?

Ikke har jeg svaret på det.

Ting har vært ekstra ille nå i det siste, men jeg blir tatt godt vare på nå, det skal sies!❤ er i tønsberg for tiden – dere som kjenner meg vet hvor, så rop ut om noen er i nærheten og vil treffes!

Har egentlig slitt ganske lenge nå, og det har bare ballet på seg. Alt har vært vanskelig og vondt – og er det enda! Tok en kjapp løsning, som ikke var helt god (ikke noe alvorlig), men det går a bra.

Handlemanien er vært fullstendig tilstede, og jeg har brukt masse penger jeg egentlig ikke har. Det er alltid sånn når jeg blir dårlig, da shopper jeg som en villbass uten like, men nå har det vært ekstremt!

Har vært mye lei meg idag, grått så tårene har spruta, mest fordi jeg har måttet prate om ting som er dritt, men også lei meg over situasjonen jeg er i. Jeg er så sliten av å måtte streve så innmari hele tiden. Det blir jo fanken ikke bedre, aldri. Jeg ser ikke så veldig lyst på dette kan man si, men jeg får vel bare fortsette å fighte? Er vel ikke annet å gjøre, selv om jeg ser ganske mørkt på ting.

Nå sitter jeg og skriver masse negativt igjen, og det er vel ikke det folk vil lese om kanskje, ikke at jeg tror det er så mange som leser uansett, haha. Men jeg skriver jo mest for min egen del, selv om jeg ikke skriver alt, åpner meg liksom ikke helt og fullt, det syns jeg foreløpig er ganske skummelt. Egentlig ganske dustete av meg, men det er sånn jeg er skrudd sammen.

Tidligere var jeg redd for at en fremtidig arbeidsgiver skulle få snusen i bloggen min, men nå kjenner jeg at jeg gir litt blanke f i det, jeg kommer aldri til å mestre en jobb, det er hardt, men jeg må se realiteten i dette. Det er ikke håp! Det er for ustabilt, JEG er for ustabil. Og hvem vil vel ha en ansatt som er sånn? Ingen.

Jeg får bare ta det som det er, og sånn er det bare.

Jeg føler en slags håpløshet i forhold til jobbing blant annet. De fleste av mine vennninner har jobb og mye mer. Hva sitter jeg med? Jo foreløpig en kommunal bolig som ikke ligner grisen i forhold til å bli godtatt og akseptert, blir ikke behandlet ordentlig, som jeg egentlig burde, ung ufør fra nav, ingen jobb, ikke kjæreste, ingen barn, ikke noe liv. Livet mitt består kun av meg og pusen min, og jeg verdsetter hun, og hun er alt for meg, hun er egentlig nok for meg, men allikevel føler jeg et slags savn etter å ha et typisk “normalt” liv hvis det går an å si.

Jeg er utrolig avhengig av andre mennesker, og det er på godt og vondt. Jeg har perioder hvor jeg trenger å bli ordentlig tatt vare på. Jeg reiser ikke aleine i butikken blant annet, herregud tenker du sikkert, jente på snart 29 år som ikke klarer seg selv, men jeg har så mye plager som ødelegger, og lager en usikkerhet som egentlig kanskje ikke burde vært der.

Jeg er redd for mennesker. Redd de skal gjøre meg vondt. Føler meg utrygg på folk, rett og slett. Og det har jeg god grunn til, for det er så mange syke mennesker der ute atte fy! Noia kan man trygt kalle det, ja.

Aff, hvorfor skal ting være så himla vanskelig for meg? Hvorfor skal livet være så uutholdelig og vanskelig å være en del av? Jeg fatter og begriper det ikke. Noen mennesker lider så unødvendig mye, og jeg føler på en måte at jeg er en av de. Jada, jeg veit folk har det verre enn meg, de fattige barna over alt blant annet, men samtidig så går det ikke an å sammenligne seg med andre i forhold til dette, ikke i det hele tatt i grunn.

Så jeg veit ikke jeg. Hva skal man gjøre for å få det bedre da? Jeg prøver for harde livet å jobbe så godt jeg kan med meg selv, men det ser ut til at livet slår meg i trynet uansett hvor hardt jeg jobber. Ja, jeg er kanskje ekstremt rævva til å fortelle om ting, syns det er mye enklere å skrive, og ja, jeg burde gjort det mye mer, men det sitter så himla langt inne, jeg er redd for å åpne meg rett og slett, og det gjør meg skikkelig pissed off på meg selv. Hvorfor ikke bare spy ut alt gulpet man tenker og føler? Det er vel en forsvarsmekanisme sikkert, men en utolig dum en.

Fasaden den er vond å få vekk. Ja, jeg virker kanskje glad og fornøyd, men inni meg er det noe som skriker. Jeg klarer liksom ikke å bryte den barrieren. Klarer ikke få vekk maska helt, før det er gått så langt som nå.

Jeg er sint, på meg selv vel og merke. Mest fordi jeg ikke takler livet, og det å fortelle om hvordan jeg har det. Hvis det finnes en gud, vær så snill å la meg bli flinkere til å åpne meg, jeg orker ikke dette lenger. Jeg er som en ballong som er så full av drit at den nesten sprekker, men får jeg sagt noe om det? Nei. Jeg klarer å si litt, men så får jeg beskjeder. Si ditt, si datt, ikke si det, ikke gjør det, eller gjør ditt og datt. Det er så utrolig slitsomt, og ødelegger så jærskla mye.

Og nå sier vi takk til deg, Line.

Jeg har tatt sovepille som enda ikke har fungert, så da begynte jeg å skrive, men nå skal jeg prøve å ta kvelden.

God natt søte små❤

Å leve er som å tegne uten viskelær

Ja, som overskriften sier, så er det å leve som å tegne uten viskelær.
Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et viskelær, men uansett om jeg hadde hatt det, så hadde det vel ikke gått vekk med viskelær, heller sittet fast som sprittusj.
Når jeg tenker over det, så har jeg på en måte et lite viskelær, fordi jeg ikke husker så mye. Hodet mitt sletter en del, kan man si. På godt og vondt. Men så blir jeg jo minnet på ting, og selv om jeg kanskje ikke husker så mye av det da heller, så er det litt skammelig å ikke huske vel. Veit ikke hva det kommer av, men jeg pleier å tøyse med at jeg er blitt dement i tidlig alder. Who knows, kanskje det er hjernen som har blitt vandt med å slette ting, fordi den har opplevd så mye drit, at den begynte å slette de “normale” tingene også?

Nei aff, føler jeg er så negativ for tiden. Men jeg må få det ut. MÅ. FÅ. DET. UT.

Jeg er så sliten. Så innmari sliten. Og ja, jeg sliter mer enn jeg pleier kanskje.?
Føler meg tom, samtidig full inni meg. Hodet jobber på spreng. Jeg er gira og “høy”, men igjen, så utrolig sliten. Trøtt, men får ikke sove så mye som jeg kanskje trenger.

Pus merker det er noe nå, for hun maser veldig på meg for tiden.
Jeg syns jo det er helt utrolig at hun merker det, og hun er jo så god, akkurat som om hun prøver å få meg til å tenke på noe annet istedenfor å grave meg ned i min egen drit. Og det prøver jeg jo å gjøre, men det er ikke så lett altså.

Jeg er lei meg. Mest fordi ting er som de er.
Føler meg ikke bra nok.
Strekker ikke til.
Orker ikke.
Jeg er lei.

Prøver å smile, men det er ikke ekte.

“There’s this girl in the mirror, I wonder who she is. Sometimes I think I know her and sometimes I wish I did. There is a story in her eyes, lullabies, and goodbye. When she’s looking back at me I can tell…she’s hurting inside.”

Lite visste jeg..

..Om at verden kunne være så ond!

Lille søte Line. Så uvitende, så godtroende.

Jeg hadde ikke den minste lille anelse om at verden kom til å være et såpass vanskelig sted å være. Eksistere. Min eksistens. Er det verdt det, liksom? Alt stress, strev, kjas og mas, frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja – nei? Veit ikke. Livet nå er bare fylt med uendelige spørsmål og uro. Og hvilke svar er rett? Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvordan skal jeg skildre rett fra galt? Er det noen fasit på hva som er rett og galt på alle disse spørsmålene når det gjelder meg selv? Det blir for mye for meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til noe av det nå kjenner jeg, selv om jeg føler en akutt trang til å finne svar.

Jeg kjenner på en uro inni meg nå, jeg er redd og engstelig, nervete. Samtidig så føler jeg en lettelse? Det er stille, samtidig så bråkete. Er varm, samtidig fryser jeg. Trøtt, men får ikke sove. Får? Tør? Det er enten eller.. Noia.. Noia.. N-O-I-A.

Det er langt på natt, hvis jeg ser på klokka nå, så er den akkurat 04.52, og det skremmer meg litt, at jeg enda ikke har fått sove. Det er skummelt. Men det er også skummelt å sove, så her sitter jeg, midt i mellom barken og veden. Hva er verst? Sove/ikke sove? Det kommer an på øyet som ser.

Det jeg skriver nå gir kanskje ingen mening, hva veit jeg, så jeg stopper her.

Paranoia og vrangforestillinger

Det å være paranoid er ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk så slitsomt til tider at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg.

Det kan være f.eks at

  • Man mistenker andre for å ville utnytte, skade eller lure en
  • Man har en sterk overfølsomhet overfor avvisning og nederlag
  • Man beskjeftiger seg sterkt med ubegrunnet tvil omkring lojaliteten og påliteligheten til venner og andre mennesker man omgås
  • Man er forsiktig med å betro seg til andre av grunnløs frykt for at det en sier vil bli brukt mot en
  • Man oppfatter uskyldige bemerkninger eller hendelser som noe skjult nedverdigende eller truende
  • Man opplever at ens person eller omdømme blir angrepet, uten at det er åpenbart for andre, og reagerer så raskt med sinne eller motangrep
  • Man ser ofte konspirasjoner eller sammensvergelset, og finner en rekke bevis som bygger opp under antakelsene

Man er i andre ord i en dyp tillitskrise overfor verden omkring.

(Hentet fra hjelp til hjelp, men plukket ut det som gjelder meg)

Paranoia henger helt klart sammen med vrangforestillinger.

Og det gjør det ikke noe enklere å måtte leve med de begge.

Vrangforestillinger er oppfatninger som ikke samsvarer med virkeligheten, er åpenbart urimelige, og som normalt ikke andre opplever.

Vrangforestillinger varierer i forskjellige alvorlighetsgrader og omfang, fra forestillinger med minimal innvirkning på vedkommendes liv, til altomfattende og innviklede systemer av vrangforestillinger som er uforenelig med normal måte å leve på, og sosial fungering. Innholdet varierer.

F.eks

  • Man føler seg forfulgt av noen ukjente eller navngitte personer eller organisasjoner
  • Man er overbevist om at man har f.eks parasitter under huden
  • Man er overbevist om at man er spesiell, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud
  • Forestillinger som at man egentlig er to personer, at en del av kroppen er død, eller at man fjernstyres av en annen person
  • En overbevisning om at man blir elsket eller begjært. Ofte av personer med høy status

For min del, så er det dessverre fler av punktene over som passer for meg, men i mine gode perioder så er det kun et par av de som svakt plager meg. Jeg kan vel si heldigvis, eller? At de svakt plager meg i de gode periodene liksom? Spesielt det øverste punktet passer hele tiden, i større og mindre grad da selvfølgelig. Men jeg har øyer i nakken – som man sier.

Men redselen. Den er alltid der.

Jeg ligger her i natten, får ikke sove. Jeg ligger i senga, og lurer på hva som er virkelig og ikke. Det er så uklart. Hva skal jeg gjøre, da? Jeg er nervøs, eller, redd kan man vel heller kalle det. Men jeg er jo alltid redd.

Jeg har liksom ikke ord. Akkurat som de er blitt sugd ut av meg, og ikke vil komme tilbake. Som om noen stjeler ordene mine. Jeg får ikke sagt det jeg vil si, og det ødelegger meg totalt.

Jeg kveles av meg selv, og det gjør vondt å puste. Det er slitsomt å være Line, men jeg prøver så godt jeg kan å være vennlig, men det er ikke alltid det går som planlagt dessverre.

Humøret svinger noe voldsomt, og i løpet av en dag kan jeg veksle mellom å være glad, sint, trist og lei meg, helt oppe i skyene, ja, alle slags følelser tror jeg. Slitsomt sa du? Ja det kan du trygt si. Det er aldri en mellomting føler jeg. Det er enten eller.

Men redselen. Den er alltid der. Den gir aldri slipp.
Den kommer nok til å ha overtaket på meg så lenge jeg lever tror jeg, veit liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den heller. Jeg er redd for alt. Å være alene, gå ute, mennesker, mørket, ja det er mange fler ting, så dette er bare et par jeg nevner.

Har også hatt en skikkelig kjip tanke for tiden, og den går bare mer og mer inn på meg.

Noen ganger tenker jeg at Peach hadde hatt det best uten meg, men samtidig veit jeg at det ikke er sannheten. Hun er så avhengig av meg, og vi har et spesielt bånd som ingen andre, hun er mitt alt, og jeg føler jeg er hennes alt også, men fortsatt så har jeg den følelsen av at jeg stadig svikter. Det er vondt. Skikkelig, skikkelig vondt, men jeg veit hva som blir vondere, og det er den dagen hun ikke er her mer. da kommer jeg til å gå i grus, jeg kommer til å knuses i tusen fillebiter som aldri går an å reparere, eller settes sammen igjen. Det kommer til å bli mitt verste mareritt, og jeg har allerede vonde drømmer om det. Hun blir jo 9 år i mai, men jeg håper jeg har hun i mange år til ❤️ Pusefisa mi ❤️

This sucks! Yeah, life sucks..

  • Mental illness is so much more complicated than any pill that any mortal could invent.

A new year – a new beginning?

“Blæm” sa det, så smalt det nye året inn. Ja, da var det et nytt år, og nye muligheter som mange pleier å si. Men, en ny start? Nei det tror jeg ikke. Man får jo aldri startet på nytt, men man kan vel samtidig lage seg en ny start (på et nytt og bedre liv🙄) fordi det er et nytt år med nye muligheter?! Haha. Men hvordan man skal starte på det, ja det er en ting jeg funderer på. Det er jo ingen som kan forandre hverken meg eller mitt liv, det må jeg gjøre selv, men hvordan jeg skal starte med å gjøre det, det er det store spørsmålet gitt.

Kjenner jeg er sliten etter all høytidsfeiringer, mat og alt.
Det tar på. Skikkelig! Selv om jeg ikke har vært med folk hver dag, så er det ganske slitsomt å være aleine også, det må jeg bare si. Så at hverdagen er tilbake, det er ikke jeg trist for i hvert fall.

…Og der kom skrivesperra! 🤪
Men, jeg ga et lite livstegn da 🙏

Peace 🥰

Jula er over, og jeg har tryna #strike1

Da var jula over for denne gang, og jeg kjenner at det er i grunn veldig deilig. Snart nytt år, og tilbake til hverdagen, det blir godt.

Hadde en fin julaften, kosa meg med masse god mat og drikke, og ikke minst litt av familien min. Til å ikke skulle kjøpe julegaver til hverandre også, så var det jaggumeg mange gaver under treet! 🙂 Haha, men jeg syns faktisk det hadde vært stusselig hvis det ikke hadde vært noen gaver der.
Tok noen bilder med speilrefleksen min, men ikke lagt de over på pc enda, så her er et bilde av meg fra mobilkameraet 😎

Første juledag klarte jeg selvfølgelig å gå på snørra. Tryna så hardt at nå har jeg vondt nederst i ribbeina, skuldra/nakken og har et håndledd som virkelig fikk gjennomgå, digert blåmerke og to fingre som er kjempe vonde. Rumpa blei heldigvis skåna denne gangen, for sist jeg tryna skikkelig var det rett på halebeinet for flere år siden, og det er fortsatt vondt.

Legger ved bilde, mest fordi det er skikkelig komisk hele episoden. Burde sikkert vært filma 😎

Idag har jeg vært å handla litt mat, det trengtes. Har også sovet en del, vært sliten.

Skal mest sannsynlig ned på dag/aktivitetssenteret imorra.
Det er jo koselig der nede da 😊

Prøver å finne inspirasjon til å komme meg videre i bujoen min, men nå sitter jeg virkelig fast! Har kommet et stykke på vei da, men vil holde på mer, men kommer meg som sagt ikke videre. Det er sååå irriterende!

Julegård, og litt smått fra de siste dagene

I helga som var, da jobba jeg på en julegård i Sande. Har gjort det en del ganger før, og det er alltid like koselig 🙂 Får et lite snev av julestemning, også snødde det jo litt i tillegg. Barna fikk ri mens jeg leide hesten, fjøsnissen kom, de kunne kose og hilse på alle små og store dyr, kjøre hest og slede. Det blei servert grøt, sveler, pølser, saft, kaffe osv. Det var også noen som stod å solgte hjemmelagede ting. Skikkelig koselig 🙂 Her er et par bilder:

Har sittet en del med bujo (bullet journal) i det siste, driver å planlegger og lager litt nytt til det nye året som kommer.
Her er bilde av denne uka´s oppsett:

Har selvfølgelig fylt ut avtaler og gjøremål nå da, men dette var da den var ferdig laget.

Idag har jeg vært på aktivitetssenteret i byen her, og vi laget og pyntet pepperkaker, hørte på julemusikk og hadde det koselig. Tok med meg ene hjertet jeg lagde med meg hjem, det henger i vinduet mitt nå 🙂 Det er mørkt ute nå, ellers skulle jeg fått tatt bilde. Syns liksom bildet må taes i dagslys.

Humøret idag har vært slitsomt egentlig, fordi jeg har vært så “høy” på en måte. Kanskje fordi jeg drakk kaffe på mårran, men også kanskje ikke?! Jeg veit ikke. Kjenner det hvertfall selv at jeg fort kan bli litt slitsom når det er sånn. Men håper ikke folk blei lei og sliten av meg fordet. Jeg har i hvertfall hatt en god dag foreløpig. Nå er jeg bare sykt rastløs, og har lyst til å finne på noe, så vi får se hva som skjer etterhvert.

Var å handlet de siste julegavene igår, og jeg tror jeg er fornøyd med alle. Har tent kongerøkelse og pakket inn de siste nå nettopp, så nå er noen klare til å leveres, og andre er klare til å legges under juletreet hos mamma, der jeg skal feire jul.

🎄

Heihå, velkommen desember

Den typiske setningen, “jaggu har det blitt desember”. Men, det har jo blitt det da, så. 😂 og så kommer den neste typiske setningen, “hvor har tiden blitt av?”, igjen; sant, for det skjønner ikke jeg heller. Det går så utrolig fort, at jeg klarer nesten ikke følge med. Snart er det julaften, og da kommer det nye året snikende etter.

Julegaver? Nei har ikke begynt enda.

Pyntet hjemme? Ja såvidt det er.

Driver å tegner, skriver, planlegger og ordner i bujoen min, er mye som skal gjøres der før det nye året. Nå står jeg litt fast, har mange idéer, men klarer liksom ikke å gjøre noe ut av de. Har dere noen tips? Dere som driver med bujo, kan dere gi meg noen tips til hva som er lurt å ha med nå som vi går inn i et nytt år? Gjerne bildetips på pm på Facebook feks, om du har bilde av ditt eget verk, eller inspirasjon fra andre 😁🙏

Humøret har vært litt opp og ned, vært mest blid og fornøyd, smiler, ler og tuller. Det tapper meg litt for energi noen ganger kjenner jeg, men det er kanskje verdt det?

Idag har jeg vært på to møter rett etter hverandre. Det var slitsomt!! Forhåpentligvis kommer jeg til å sove godt i natt🤞

Nei, nå skal jeg gå å legge meg i senga sammen med Peach. Se på serie og kose før vi skal sove❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no