Tung i kroppen

Merker at det er tungt å være menneske om dagen. Det er jo mørkt hele døgnet omtrent. Jada, det var litt å ta i, men det er mørkt store deler av dagen. Slitsomt egentlig. Man blir jo trøtt, slækk og rett og slett tung i hele kroppen. Også når det er sånn ruskevær som nå, så frister det ikke å gå ut døra egentlig.

Det er jo en stund siden sist jeg skreiv, og jeg har helt ærlig ikke visst hva jeg skulle skrive om. Dagene går i ett føler jeg, selv om jeg ikke gjør så himla mye hver dag, så går dagene allikevel i ett kjør. Må jo ærlig innrømme at jeg ikke har noe spennende å komme med nå heller 😂

Også har vi kommet over halvveis i november allerede. Hjelpes!
Jeg har jo bursdag denne måneden jeg 🥳 Wohoo!

Idag har jeg vært på aktivitetssenteret. Det var koselig!
Siden jeg kom hjem har egentlig tiden gått til å vaske og henge opp tøy, administrative oppgaver i gruppene “mine” på facebook, pluss lage mat og spise. Nå sitter jeg i sofaen hjemme og hører på musikk. Peach ligger i godstolen sin med teppene, hun koser seg og sover så herlig! 🥰 Godjenta mi, det!

Nå tror jeg at jeg skal ta meg en dusj, og så legge meg i senga med Peach, hvor vi setter på en serie for å kule´n heeeelt ned, og sovne når det passer oss 🥰

Hello October!

Endelig har den kreative delen av meg kommet delvis tilbake. Det kommer vel litt etter litt. Jeg satte meg ned med BuJo´en min i forrige uke, lagde oktober forside, og denne ukens kalender frem til nå. Ble veldig fornøyd, finner inspirasjon på nettet da.

Her er bilde fra føøør jeg fikk fargelagt og ordna resten, så som dere ser så er “october” og pynten øverst uten farger. Det har jeg gjort ferdig, men har ikke bilde av det akkurat nå.

Jeg blander litt på språket da. Litt engelsk og litt norsk, alt etter hva som passer meg den dagen, men mesteparten av boka står på engelsk.

Jeg driver også å strikker litt nå og da. Har enda ikke tatt frem kofta som jeg holder på med, men jeg strikker små “lapper” som skal bli bomullspads som man feks kan fjerne sminka med. Det er 100% bomull, og de kan tas i vaskemaskina på 60 grader. Veldig genialt egentlig.

Har ikke fått festa trådene enda da, men det er ikke store jobben heller. Begynner å få noen lapper nå, så skal snart legge de i en søt krukke som skal stå ved sminkefjerningsoljen min.

Hello october! Det har blitt skikkelig kaldt ute nå egentlig, og jeg koser meg med det. For det første, så går det endelig å sove uten å smelte bort i senga. Eller bare smelte generelt. Jeg koser meg i høstværet jeg altså, men idag måtte jeg faktisk krype til korset for å sette på varmeovnen i stua. Det var faktisk litt på kanten her inne nå, og har egentlig vært det noen dager nå, jeg var kald på hender og føtter, og etterhvert (det vil si nå idag) tok jeg hintet. 😂

Er det noe dere vil jeg skal skrive om?
Noe dere lurer på?


Dere kan enten legge igjen en kommentar under innlegget, der er det kommentarfelt for deg som er logga på facebook, eller vanlig kommentarfelt for dere som ikke vil bruke facebookprofilen til å legge igjen et lite pip. Ja, også har jeg jo et “kontakt meg” skjema hvis du heller vil bruke det, da kommer det på mail til meg.
Jeg svarer gjerne på spørsmål. Kan jo gjøre det i et nytt innlegg feks.
Come on! Send meg noe 🥳

Schizoaffektiv og antipsykotika

Som jeg har nevnt en del ganger nå, så har jeg jo en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den lidelsen kommer det en del symptomer på ting og tang, noe av det går det an å medisinere så trykket blir litt mindre, mens annet er jeg bare nødt til å leve med virker det som. Medisiner er jo ingen vidunderkur som plutselig gjør deg frisk igjen, men det kan dempe de verste symptomene.

Jeg har egentlig lenge prøvd å fortelle de rundt meg at jeg føler den ene medisinen min ikke fungerer som jeg vil den skal. For noen år siden prøvde vi å ta den bort, og det var først da jeg merket at den hadde faktisk litt effekt. Men igjen, ikke den effekten jeg ønsket den skulle ha på meg.

For to uker siden, så var jeg hos en overlege på poliklinikken på DPS hvor vi snakket om medisinene mine. Ei ordentlig oppegående dame som jeg har vært borti før, fra da hun jobbet på døgn. Hun er virkelig ålreit, og hun kan faget sitt for å si det sånn.

Vi var begge enige om å prøve noe nytt, noe som jeg har hatt effekt av, selv om det bare har stått som en eventuelt medisin.
Så når jeg dro derfra, så dro jeg rett på apoteket for å hente ut den nye medisinen, og startet opptrappingen samme kvelden. Nå har jeg trappet opp, og er oppe i den dosen jeg skal være på, idag er faktisk dagen hvor jeg skal opp i den dosen, siste opptrappingen.

Det som er litt “spennende” (og skummelt) er å se om den gir meg vektøkning, fordi det er en type medisin som sikkert flertallet har gått opp i vekt av, og det vil jeg helst unngå, siden jeg har en del kilo for mye fra før for å si det sånn. Da er det typisk at den har god effekt på meg og mine symptomer. Meeeen, jeg gir den en sjanse selvfølgelig.

Så det er litt spennende om dagen siden jeg starter opp med ny medisin, og den jeg har stått på fra før av, den skal bort. Der trang jeg visst ikke å trappe ned heller, det er bare å kutte den ut så fort jeg er kommet opp i dosen på den nye. Følger et type skjema for å huske når jeg skal trappe opp og når jeg skal slutte på den gamle osv, så jeg skal huske på det.

De medisinene jeg holder på å endre nå er antipsykotika.
Det er også snakk om at jeg skal bytte den stemningsstabiliserende medisinen, da den også ikke har noe særlig effekt på meg lenger, men da var det en del forberedelser som skulle gjøres. Uansett må jeg vente til jeg har stått litt på den nye medisinen nå, før den for stemningsleiet også blir endret.

Føler jeg er litt veeel åpen nå, men det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker medisiner, det er jo mange som gjør det. Allikevel så er det litt tabu å snakke om føler jeg. Det skal liksom være så hemmelig, du er ikke normal hvis du bruker medisiner. Jeg føler at folk tenker sånn, men de gjør vel ikke det, heller stikk motsatt sikkert, for de fleste rundt om nå bruker vel medisiner for både det ene og det andre. Og det burde jo ikke være farlig å si?

Jeg syns jeg har blitt flinkere, og tøffere til å dele ting på bloggen min nå, jeg skjønner det nesten ikke sjæl, fordi jeg er ikke den som kakler i vei om det jeg sliter med, det som plager meg, mine nedturer og all dritten som følger med det å være psykisk syk. Jeg er heller stikk motsatt. Hvertfall verbalt. Jeg har alltid prøvd å overbevise meg selv om at jeg er “frisk”, presse vekk det negative, bry meg mer om andre enn meg selv, og rett og slett bare ta vare på andre, og drite i meg selv. Prøve å glemme meg selv og mine følelser.

Selv om jeg hater å bli kalt syk, så er det jo det jeg er, er det ikke?

Nei, jeg må si jeg er stolt av meg selv jeg, er det lov?
Siden jeg har blitt så flink til å dele av meg selv nå og fortelle litt mer om hvordan ståa er, jeg sier det kanskje ikke muntlig, men jeg har alltid vært bedre skriftlig akkurat der. Da får jeg tenkt meg om, eller altså tenkt igjennom det jeg vil ha frem før jeg svarer blant annet, for hvis det kommer noen spørsmål ut av det blå, som jeg ikke er forberedt på, det er ofte da jeg blir stille og taus, så jeg trenger rett og slett å forberede meg på sånt.

Som regel lager jeg en samtale i hodet, hvor jeg tenker over hva jeg skal si hvis jeg blir spurt om ditt eller datt, og hva jeg skal svare på både det ene og det andre, hvis dere skjønner.

Nei, nå er det på tide å stoppe tenker jeg.
Dette blei et litt lenger innlegg enn hva jeg hadde tenkt.
Men det gjør ingenting, den som vil, den kan lese, og den som ikke orker å lese dette, dere bare lar det vær. Enkelt og greit 🥰

Håper det har vært en fin dag for dere 🧡

Home sweet home

Nå har jeg endelig fått kommet meg hjem til Peach, og det er sååå godt altså. Godt å komme hjem til kjente og kjære også da 🧡

Varmen sluker meg opp, og det er ikke lett å være hverken dyr eller menneske nå. Det er så insane varmt, at det skulle ikke vært lov! Haha.
Har sola meg, bada litt, vært grillings og masse koselige stunder etter jeg kom hjem 🌻 Setter så utrolig stor pris på menneskene som er i livet mitt! Dere er nydelige!

Jeg har blitt henvist til poliklinisk behandling, det vil si at jeg skal til samtaler på poliklinikken. Så jeg går egentlig bare å venter på svar i posten, selv om det sikkert tar litt tid nå som det er sommer og ferie osv. Grugleder meg til svaret på henvisninga egentlig. For det første, så må jeg få en behandler. For det andre, så må vi ha en ålreit kjemi. Og for det tredje, så må jeg finne en måte å komme meg dit på, da buss ikke er et alternativ pga mange bytter og venting osv. #noia

Under her er bilde av Alvin og meg, som Anine har tatt. Han er så søøøøt! 🧡

Har igrunn ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ting går greit altså (sett bort i fra varmen som prøver å drepe meg😂).

Pick yourself up, why even cry?

Først må jeg bare si at jeg har fått så utrolig mange fine, støttende og koselige kommentarer, meldinger og telefoner etter jeg la ut forrige innlegg, og det varmer så innmari. Det gjør godt for sjela mi. Jeg begynte å gråte av å lese alle! Tusen hjertelig takk! Det betyr så mye.

Det var uendelig skummelt å poste innlegget, men når jeg får så mange bra tilbakemeldinger, så var det kanskje verdt det, eller?

Nå i skrivende stund sitter jeg ute, det er fint vær, mens inni meg er det et uvær uten like, en indre kamp hvor jeg prøver for harde livet å holde hodet over vann. Det er så vanskelig, du aner ikke!

Jeg prøver å kjempe mot meg selv, for en del av meg vil bare gjemme vekk trynet og meg selv for at ingen skal se at jeg har det vondt, samtidig så ønsker jeg jo mer enn mye at jeg skal bli sett og forstått, og da kan jeg ikke gå rundt å late som ting er bra. Hjernen min er litt fucka der, den klarer ikke å bestemme seg. Jeg veit at det er JEG som bestemmer over meg selv, men tanker og følelser kommer å gjør meg usikker på hva jeg skal gjøre, og det er der det går skeis.

Jeg veit neimen ikke hva jeg skal gjøre, jeg.
Sitter å tenker mørke tanker, har vonde følelser og har ekle bekymringer som jeg ikke veit hvordan jeg skal takle.

MEN! Imorgen kommer et koselig besøk som jeg gleder meg veldig til. ❤️

Bomben er sluppet

Ok, nå skal jeg dele noe jeg aldri hadde trodd at jeg på lenge skulle dele med så mange. Jeg er fortsatt usikker på om jeg egentlig vil, men på en måte tror jeg at det er best for meg å dele det nå. Jeg veit også en del lurer, og har lurt på hva som skjer.

De fleste veit at jeg sliter psykisk, og noen veit har en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den diagnosen følger det med mange utfordringer som folk flest ikke klarer å forstå seg på, fordi de ikke har vært der selv, eller følt på det jeg har.
Det sitter utrolig langt inne å være så åpen som dette, men dette er jo bloggen min, mitt sted, hvor jeg kan dele det jeg vil, både opp og nedturer, og jeg har jo ikke blogg på psykmagasinet fordi livet alltid er så herlig, fint og flott.

Dette er da en nedtur.
Jeg føler litt på skammen og nederlaget, selv om jeg veit det ikke er noe å skamme seg over, så gjør jeg det allikevel. Klarer ikke å legge fra meg den følelsen liksom, den bare er der.

Noen ganger tenker jeg tanker som «hvorfor i helvete er ikke jeg som alle andre??» og blir egentlig litt frustrert over min egen situasjon. Lei meg rett og slett, fordi jeg ikke er den typiske «normale» jenta på snart 29 år. Det gjør meg vondt å se hva andre får til, mens jeg sitter her og føler jeg ikke får til en dritt.

Poenget med dette innlegget er egentlig det at jeg har blitt lagt inn. Ja, på en psykiatrisk avdeling. Jeg har vært her mange ganger før, og det er det som er dritten, fordi jeg tråkker rundt i samme gjørma og kommer meg ingen vei. Det er der skammen kommer inn, nettopp fordi jeg har vært her så mange ganger at jeg ikke klarer å telle de engang.

Hvorfor klarer jeg ikke å unngå innleggelser?
Jeg burde jo få det til, burde jeg ikke?

Jeg har ingen klare svar på hvorfor det ender med dette hver gang ting blir vanskelig, men det er noe med den tryggheten ved at folk er rundt deg hele døgnet, du kan snakke med både leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionom og annet miljøpersonal. De er tilgjengelig for deg døgnet rundt, og det er det jeg trenger nå. Jeg trenger at noen er der for meg. Noen som forstår, og det gjør de her.
Kanskje jeg egentlig besvarte mitt eget spørsmål nå?

Håper jeg kommer inn i sunne vaner og rutiner igjen mens jeg er her, og også at jeg kommer meg mer på beina enn det jeg har vært i det siste, for det har humpet og gått veldig.

Så, der var bomben sluppet, og hele verden får greie på hvor stor en dust jeg er som ikke klarer å ta ansvar over eget liv og egen helse.

Takk for at dere leser 😍🌻

Den virkelige verden blir mer uvirkelig

Jeg veit ikke hva jeg skal skrive, for jeg veit heller ikke hva jeg vil si. Jeg føler jeg ikke har noen ord. Tankene om noe av hva jeg vil ha frem er der, men det stopper opp på veien, det er noe som klusser til det jeg ønsker å formidle.

Jeg sliter veldig med å prate med “hjelperne” mine nå, og det er skikkelig dust, for det er jo de som skal hjelpe meg med sånne perioder når jeg har det sånn som dette blant annet. Men når jeg ikke får sagt noe, så får de heller ikke hjulpet meg. Det er så vondt og vanskelig, for jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det. “Skriv” sier de, men hva skal jeg skrive når jeg ikke har ord for det jeg strever med akkurat nå?! Kanskje det kommer etterhvert når jeg bare får begynt? Nei jeg veit ikke, har ikke helt troa på det egentlig.

Imorra skal jeg til legen, og jeg kjenner jeg gruer meg litt egentlig. Jeg tror det blir en “hard” og vanskelig samtale, fordi hjelperne mine har sendt han en melding. Litt usikker på hva det blir ut av det, men får bare ta det som det kommer.

Vanligvis har jeg avtale med en av hjelperne idag (mandager), men idag har hun ene ferie, og jeg veit ikke hva som skjer med hun andre som jeg pleier å ha avtale med på torsdager. Håper vi fortsatt har en avtale på torsdag. Kjenner at den avtalen jeg egentlig skulle hatt idag, den ville jeg så gjerne hatt. Men sånn blei det ikke. Var litt usikker på om hun andre skulle “ta over” den samtalen, men hørte ingenting, så da blei det ingenting. Jeg orker ikke å mase, men jeg burde kanskje gjort det.

Det er ganske krise nå, og jeg veit ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg egentlig. Jeg sliter, det gjør jeg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg sliter veldig. Og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne driten engang.

Kjenner jeg har en ekkel uro i kroppen, klump i magen, og hodet er ikke helt med. Jeg klarer ikke være fokusert på denne verdenen. Jeg er i min egen. Og det er ganske skummelt. Kjenner den virkelige verden blir mer uvirkelig, og min egen blir mer virkelig. Jeg veit snart ikke hva som er virkelig og ikke, og da begynner ting å bli ganske klussete. Hvordan fikser jeg dette, liksom?

Nei, jeg er ufiksbar. Det går ikke an å fikse dette.
Det er håpløst, and a long shot.

Jeg er sliten, og vil bare sove vekk alt. Noen dager gjør jeg det, mens andre dager fyker jeg rundt som en apekatt som ikke har ro i ræva. Noen dager er det for mye stimuli, mens andre dager er det for lite stimuli. Klarer ikke helt å begrense, eller gjøre så jeg er “midt på”.

Dærsken, det kom noen ord allikevel, selv om jeg skreiv på starten at jeg ikke finner ord. Men nå stoppet det. Så jeg får heller skrive seinere.

Gringo og meg 🥰

🧡🌻🧡

Bekymret/ikke bekymret? + BuJo & shit

Vi har hatt noen fine dager i det siste, det må jeg bare si, men formen min har vært helt ræva. Helt på trynet faktisk. Det har vært skikkelig vanskelig, men jeg prøver å holde hodet over vann, selv om det ikke er lett. Jeg prøver, trust me. Jeg er jo like aktiv (hvis ikke mer?) selv om jeg har det dritt, og det er kanskje både positivt og negativt, for jeg klarer liksom ikke å balansere hvile og aktivitet. Det blir litt dumt i lengden. Bekymret/ikke bekymret? Njæ..

Anine den fine er flink fotograf 🧡

Idag har jeg vært på krana, og nå snart skal jeg på sommerfest for medlemmene i mental helse holmestrand/hof/sande. Det blir koselig. Vi skal grille og ha det hyggelig sammen, som vi alltid har. 😊

Imorgen skal jeg til Sverige.
Må hamstre litt snus blant annet. Wiiiii, slippe å tenke på å kjøpe det på en stund. Hahah. Også har jeg jo litt sånn skyllemiddel-fetisj, så spørs om ikke jeg kommer hjem med noen flasker av det. Hihi. Kommer til å få kjeft når folk ser hvis jeg har med masse skyllemiddel hjem 😎 Meeeen, sånn er det!

Har sittet litt med BuJo i det siste da. Endelig fått kontoret i orden, så da kan jeg sitte med hobbyting. Finally!!

Dette er denne ukas oppsett 🤗

Jeg har også laget forsiden til Juli, siden den er like rundt hjørnet.
Skriver både på engelsk og norsk, derfor kommer dere til å se at forsiden står det “july” istedenfor “juli”, men det er fordi jeg ikke klarer å bestemme meg. Så da blir det litt av hvert 😊 Her er forsiden:

Hva jeg gjorde igår?

Jo nå skal dere høre her. Jeg gjorde noe som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre så tidlig. Haha. Det var nesten så jeg trakk meg. Men det gjorde jeg altså ikke 😁

Ok, nå gjorde jeg en veldig big deal ut av dette da, men halloooo. Jeg BADA igår. I sjøen!!!! Og ja – det var jævlig kaldt, rett og slett. Kan ikke beskrives på noen annen måte enn KALDT (og forfriskende)!☀️ Men fy flate for et fint vær vi hadde igår. Det var sykt varmt.

Jepp, jeg har bildebevis. Selvfølgelig skaffet jeg meg det 😎

Blidfis i vannet.

Så det var gårsdagens WOW! Hahahahah.

Idag har jeg vært hos legen, det gikk forsåvidt greit det, men jeg trøbler så veldig med å snakke for meg. Selv om jeg veit han forstår meg, så blir jeg så utrolig frustrert når jeg føler selv jeg ikke får satt ord på det jeg vil. Det gjør meg både frustrert og lei meg, en vond følelse liksom. Jeg sitter der, med masse inne som jeg gjerne vil dele, men neiiiida, det skal jeg ikke få til.
Det som hjelper meg veldig er å skrive ned ting på et papir og levere det som det er, så de som skal få greie på ting kan lese det selv. Da kan jeg sitte for meg selv, og ordlegge meg akkurat på den måten jeg har lyst til, og ting kommer bedre frem enn når jeg sitter med klump i halsen og ikke kommer på noe å si med munnen.

Jeg har også fått hjelp av mamma til å rydde på kontoret mitt idag. Jeg har jo flyttet, og det har stått igjen noen pappesker der inne, fordi jeg ikke har hatt noen plass til å ha mange av tinga. Men nå som jeg har fått en hylle på kontoret og et stort nytt vitrineskap i stua (som var bestemor sitt🧡), så har jeg fått mye mer på plass. Så alt i alt har jeg rydda ut av fem pappesker tror jeg det blei. Er ganske stolt. Også har vi hengt opp gardiner på kontoret, og det blei sååå koselig!
Sitter faktisk på kontoret nå, og har tent et duftlys, mens jeg skriver.

Tenkte å prøve meg på BuJo igjen da, nå har jeg jo ikke gjort noe siden jeg lagde forside for mars måned. Nå er vi i juni liksom, så henger litt etter. Hihi. Men nå har jeg jo endelig en plass jeg kan sitte å holde på med det på.

Trives så utrolig godt i leiligheten, får ikke sagt det nok. Høyt under taket, lyse og fine vegger, store og høye vinduer med stor karm, store luftige rom. Ja nei, dette er perfekt for meg altså. Også midt i sentrum a! Peach trives også kjempe godt, hun ligger å koser seg i vinduskarmen og titter ut på hva som skjer. Hun trasker rundt og bare er avslappet og kosete 🌻🧡

Idag er det sånn skikkelig innevær. Regner og er litt kjølig 🌧
Selv om jeg egentlig har gått rundt å svetta, men det er vel fordi jeg har stima, stressa og styra rundt i hele dag. Håper egentlig på litt tordenvær så det klarner litt opp, det hadde vært nydelig, selv om jeg ikke liker torden og lyn. 🌩⚡️

Litt tungt i det siste

I det siste så har jeg hatt det ganske tungt egentlig. Har prøvd å finne på ting omtrent hele tiden, så jeg skal slippe å sitte aleine med all driten. Det har funket veldig, til en viss grad. Jeg er jo blid og fornøyd, koser meg veldig når jeg er med folk, men samtidig så kommer driten å biter meg i ræva når jeg kommer hjem, og det er så slitsomt. Ikke minst vondt.

Fredagen som var, så var jeg hos fastlegen, og leverte et brev jeg tidligere har levert til de jeg snakker med i psykisk helse team i kommunen. Det var skummelt, for det er jo mine innerste tanker og følelser. Men samtidig så er det jo godt å få det ut, på en måte. Det verste med å levere sånne ting fra meg, er at jeg hele tiden tenker på konsekvenser. Ikke at det trenger å få så mye konsekvenser liksom, men jeg tenker det allikevel.

Har vært på en del fine småturer og tatt bilder den siste tiden da. Anine er god å ha, vi finner alltid på noe morsomt 🧡
Har også møtt Nathalie et par ganger, noe som har vært superkoselig. 🧡

Legger ved noen bilder fra den siste tiden, men jeg legger ikke ut noe bilder av venninner foreløpig, det må godkjennes av de først isåfall. Det er ikke alle som liker å bli flashet ut på nettet, og det må man selvfølgelig respektere 🤗

Disse bildene er fra en kveldstur vi hadde på hillestadvannet. Det var superfint og koselig, og vi tilkalte en saueflokk, som sikkert trodde vi var de bortkommende barna deres. Hihi. Morsomt var det, da 😎 Hvis man ser bort i fra alle insektene, så var det en kjempe fin tur!!

Det siste bildet legger jeg ut, fordi Anine er så sykt flink til å flette hår, og dette er av mitt hår. Kunstverk!!

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no