Å leve er som å tegne uten viskelær

Ja, som overskriften sier, så er det å leve som å tegne uten viskelær.
Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et viskelær, men uansett om jeg hadde hatt det, så hadde det vel ikke gått vekk med viskelær, heller sittet fast som sprittusj.
Når jeg tenker over det, så har jeg på en måte et lite viskelær, fordi jeg ikke husker så mye. Hodet mitt sletter en del, kan man si. På godt og vondt. Men så blir jeg jo minnet på ting, og selv om jeg kanskje ikke husker så mye av det da heller, så er det litt skammelig å ikke huske vel. Veit ikke hva det kommer av, men jeg pleier å tøyse med at jeg er blitt dement i tidlig alder. Who knows, kanskje det er hjernen som har blitt vandt med å slette ting, fordi den har opplevd så mye drit, at den begynte å slette de “normale” tingene også?

Nei aff, føler jeg er så negativ for tiden. Men jeg må få det ut. MÅ. FÅ. DET. UT.

Jeg er så sliten. Så innmari sliten. Og ja, jeg sliter mer enn jeg pleier kanskje.?
Føler meg tom, samtidig full inni meg. Hodet jobber på spreng. Jeg er gira og “høy”, men igjen, så utrolig sliten. Trøtt, men får ikke sove så mye som jeg kanskje trenger.

Pus merker det er noe nå, for hun maser veldig på meg for tiden.
Jeg syns jo det er helt utrolig at hun merker det, og hun er jo så god, akkurat som om hun prøver å få meg til å tenke på noe annet istedenfor å grave meg ned i min egen drit. Og det prøver jeg jo å gjøre, men det er ikke så lett altså.

Jeg er lei meg. Mest fordi ting er som de er.
Føler meg ikke bra nok.
Strekker ikke til.
Orker ikke.
Jeg er lei.

Prøver å smile, men det er ikke ekte.

“There’s this girl in the mirror, I wonder who she is. Sometimes I think I know her and sometimes I wish I did. There is a story in her eyes, lullabies, and goodbye. When she’s looking back at me I can tell…she’s hurting inside.”

Lite visste jeg..

..Om at verden kunne være så ond!

Lille søte Line. Så uvitende, så godtroende.

Jeg hadde ikke den minste lille anelse om at verden kom til å være et såpass vanskelig sted å være. Eksistere. Min eksistens. Er det verdt det, liksom? Alt stress, strev, kjas og mas, frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja – nei? Veit ikke. Livet nå er bare fylt med uendelige spørsmål og uro. Og hvilke svar er rett? Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvordan skal jeg skildre rett fra galt? Er det noen fasit på hva som er rett og galt på alle disse spørsmålene når det gjelder meg selv? Det blir for mye for meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til noe av det nå kjenner jeg, selv om jeg føler en akutt trang til å finne svar.

Jeg kjenner på en uro inni meg nå, jeg er redd og engstelig, nervete. Samtidig så føler jeg en lettelse? Det er stille, samtidig så bråkete. Er varm, samtidig fryser jeg. Trøtt, men får ikke sove. Får? Tør? Det er enten eller.. Noia.. Noia.. N-O-I-A.

Det er langt på natt, hvis jeg ser på klokka nå, så er den akkurat 04.52, og det skremmer meg litt, at jeg enda ikke har fått sove. Det er skummelt. Men det er også skummelt å sove, så her sitter jeg, midt i mellom barken og veden. Hva er verst? Sove/ikke sove? Det kommer an på øyet som ser.

Det jeg skriver nå gir kanskje ingen mening, hva veit jeg, så jeg stopper her.

Paranoia og vrangforestillinger

Det å være paranoid er ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk så slitsomt til tider at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg.

Det kan være f.eks at

  • Man mistenker andre for å ville utnytte, skade eller lure en
  • Man har en sterk overfølsomhet overfor avvisning og nederlag
  • Man beskjeftiger seg sterkt med ubegrunnet tvil omkring lojaliteten og påliteligheten til venner og andre mennesker man omgås
  • Man er forsiktig med å betro seg til andre av grunnløs frykt for at det en sier vil bli brukt mot en
  • Man oppfatter uskyldige bemerkninger eller hendelser som noe skjult nedverdigende eller truende
  • Man opplever at ens person eller omdømme blir angrepet, uten at det er åpenbart for andre, og reagerer så raskt med sinne eller motangrep
  • Man ser ofte konspirasjoner eller sammensvergelset, og finner en rekke bevis som bygger opp under antakelsene

Man er i andre ord i en dyp tillitskrise overfor verden omkring.

(Hentet fra hjelp til hjelp, men plukket ut det som gjelder meg)

Paranoia henger helt klart sammen med vrangforestillinger.

Og det gjør det ikke noe enklere å måtte leve med de begge.

Vrangforestillinger er oppfatninger som ikke samsvarer med virkeligheten, er åpenbart urimelige, og som normalt ikke andre opplever.

Vrangforestillinger varierer i forskjellige alvorlighetsgrader og omfang, fra forestillinger med minimal innvirkning på vedkommendes liv, til altomfattende og innviklede systemer av vrangforestillinger som er uforenelig med normal måte å leve på, og sosial fungering. Innholdet varierer.

F.eks

  • Man føler seg forfulgt av noen ukjente eller navngitte personer eller organisasjoner
  • Man er overbevist om at man har f.eks parasitter under huden
  • Man er overbevist om at man er spesiell, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud
  • Forestillinger som at man egentlig er to personer, at en del av kroppen er død, eller at man fjernstyres av en annen person
  • En overbevisning om at man blir elsket eller begjært. Ofte av personer med høy status

For min del, så er det dessverre fler av punktene over som passer for meg, men i mine gode perioder så er det kun et par av de som svakt plager meg. Jeg kan vel si heldigvis, eller? At de svakt plager meg i de gode periodene liksom? Spesielt det øverste punktet passer hele tiden, i større og mindre grad da selvfølgelig. Men jeg har øyer i nakken – som man sier.

Men redselen. Den er alltid der.

Jeg ligger her i natten, får ikke sove. Jeg ligger i senga, og lurer på hva som er virkelig og ikke. Det er så uklart. Hva skal jeg gjøre, da? Jeg er nervøs, eller, redd kan man vel heller kalle det. Men jeg er jo alltid redd.

Jeg har liksom ikke ord. Akkurat som de er blitt sugd ut av meg, og ikke vil komme tilbake. Som om noen stjeler ordene mine. Jeg får ikke sagt det jeg vil si, og det ødelegger meg totalt.

Jeg kveles av meg selv, og det gjør vondt å puste. Det er slitsomt å være Line, men jeg prøver så godt jeg kan å være vennlig, men det er ikke alltid det går som planlagt dessverre.

Humøret svinger noe voldsomt, og i løpet av en dag kan jeg veksle mellom å være glad, sint, trist og lei meg, helt oppe i skyene, ja, alle slags følelser tror jeg. Slitsomt sa du? Ja det kan du trygt si. Det er aldri en mellomting føler jeg. Det er enten eller.

Men redselen. Den er alltid der. Den gir aldri slipp.
Den kommer nok til å ha overtaket på meg så lenge jeg lever tror jeg, veit liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den heller. Jeg er redd for alt. Å være alene, gå ute, mennesker, mørket, ja det er mange fler ting, så dette er bare et par jeg nevner.

Har også hatt en skikkelig kjip tanke for tiden, og den går bare mer og mer inn på meg.

Noen ganger tenker jeg at Peach hadde hatt det best uten meg, men samtidig veit jeg at det ikke er sannheten. Hun er så avhengig av meg, og vi har et spesielt bånd som ingen andre, hun er mitt alt, og jeg føler jeg er hennes alt også, men fortsatt så har jeg den følelsen av at jeg stadig svikter. Det er vondt. Skikkelig, skikkelig vondt, men jeg veit hva som blir vondere, og det er den dagen hun ikke er her mer. da kommer jeg til å gå i grus, jeg kommer til å knuses i tusen fillebiter som aldri går an å reparere, eller settes sammen igjen. Det kommer til å bli mitt verste mareritt, og jeg har allerede vonde drømmer om det. Hun blir jo 9 år i mai, men jeg håper jeg har hun i mange år til ❤️ Pusefisa mi ❤️

This sucks! Yeah, life sucks..

  • Mental illness is so much more complicated than any pill that any mortal could invent.

A new year – a new beginning?

“Blæm” sa det, så smalt det nye året inn. Ja, da var det et nytt år, og nye muligheter som mange pleier å si. Men, en ny start? Nei det tror jeg ikke. Man får jo aldri startet på nytt, men man kan vel samtidig lage seg en ny start (på et nytt og bedre liv🙄) fordi det er et nytt år med nye muligheter?! Haha. Men hvordan man skal starte på det, ja det er en ting jeg funderer på. Det er jo ingen som kan forandre hverken meg eller mitt liv, det må jeg gjøre selv, men hvordan jeg skal starte med å gjøre det, det er det store spørsmålet gitt.

Kjenner jeg er sliten etter all høytidsfeiringer, mat og alt.
Det tar på. Skikkelig! Selv om jeg ikke har vært med folk hver dag, så er det ganske slitsomt å være aleine også, det må jeg bare si. Så at hverdagen er tilbake, det er ikke jeg trist for i hvert fall.

…Og der kom skrivesperra! 🤪
Men, jeg ga et lite livstegn da 🙏

Peace 🥰

Jula er over, og jeg har tryna #strike1

Da var jula over for denne gang, og jeg kjenner at det er i grunn veldig deilig. Snart nytt år, og tilbake til hverdagen, det blir godt.

Hadde en fin julaften, kosa meg med masse god mat og drikke, og ikke minst litt av familien min. Til å ikke skulle kjøpe julegaver til hverandre også, så var det jaggumeg mange gaver under treet! 🙂 Haha, men jeg syns faktisk det hadde vært stusselig hvis det ikke hadde vært noen gaver der.
Tok noen bilder med speilrefleksen min, men ikke lagt de over på pc enda, så her er et bilde av meg fra mobilkameraet 😎

Første juledag klarte jeg selvfølgelig å gå på snørra. Tryna så hardt at nå har jeg vondt nederst i ribbeina, skuldra/nakken og har et håndledd som virkelig fikk gjennomgå, digert blåmerke og to fingre som er kjempe vonde. Rumpa blei heldigvis skåna denne gangen, for sist jeg tryna skikkelig var det rett på halebeinet for flere år siden, og det er fortsatt vondt.

Legger ved bilde, mest fordi det er skikkelig komisk hele episoden. Burde sikkert vært filma 😎

Idag har jeg vært å handla litt mat, det trengtes. Har også sovet en del, vært sliten.

Skal mest sannsynlig ned på dag/aktivitetssenteret imorra.
Det er jo koselig der nede da 😊

Prøver å finne inspirasjon til å komme meg videre i bujoen min, men nå sitter jeg virkelig fast! Har kommet et stykke på vei da, men vil holde på mer, men kommer meg som sagt ikke videre. Det er sååå irriterende!

Julegård, og litt smått fra de siste dagene

I helga som var, da jobba jeg på en julegård i Sande. Har gjort det en del ganger før, og det er alltid like koselig 🙂 Får et lite snev av julestemning, også snødde det jo litt i tillegg. Barna fikk ri mens jeg leide hesten, fjøsnissen kom, de kunne kose og hilse på alle små og store dyr, kjøre hest og slede. Det blei servert grøt, sveler, pølser, saft, kaffe osv. Det var også noen som stod å solgte hjemmelagede ting. Skikkelig koselig 🙂 Her er et par bilder:

Har sittet en del med bujo (bullet journal) i det siste, driver å planlegger og lager litt nytt til det nye året som kommer.
Her er bilde av denne uka´s oppsett:

Har selvfølgelig fylt ut avtaler og gjøremål nå da, men dette var da den var ferdig laget.

Idag har jeg vært på aktivitetssenteret i byen her, og vi laget og pyntet pepperkaker, hørte på julemusikk og hadde det koselig. Tok med meg ene hjertet jeg lagde med meg hjem, det henger i vinduet mitt nå 🙂 Det er mørkt ute nå, ellers skulle jeg fått tatt bilde. Syns liksom bildet må taes i dagslys.

Humøret idag har vært slitsomt egentlig, fordi jeg har vært så “høy” på en måte. Kanskje fordi jeg drakk kaffe på mårran, men også kanskje ikke?! Jeg veit ikke. Kjenner det hvertfall selv at jeg fort kan bli litt slitsom når det er sånn. Men håper ikke folk blei lei og sliten av meg fordet. Jeg har i hvertfall hatt en god dag foreløpig. Nå er jeg bare sykt rastløs, og har lyst til å finne på noe, så vi får se hva som skjer etterhvert.

Var å handlet de siste julegavene igår, og jeg tror jeg er fornøyd med alle. Har tent kongerøkelse og pakket inn de siste nå nettopp, så nå er noen klare til å leveres, og andre er klare til å legges under juletreet hos mamma, der jeg skal feire jul.

🎄

Heihå, velkommen desember

Den typiske setningen, “jaggu har det blitt desember”. Men, det har jo blitt det da, så. 😂 og så kommer den neste typiske setningen, “hvor har tiden blitt av?”, igjen; sant, for det skjønner ikke jeg heller. Det går så utrolig fort, at jeg klarer nesten ikke følge med. Snart er det julaften, og da kommer det nye året snikende etter.

Julegaver? Nei har ikke begynt enda.

Pyntet hjemme? Ja såvidt det er.

Driver å tegner, skriver, planlegger og ordner i bujoen min, er mye som skal gjøres der før det nye året. Nå står jeg litt fast, har mange idéer, men klarer liksom ikke å gjøre noe ut av de. Har dere noen tips? Dere som driver med bujo, kan dere gi meg noen tips til hva som er lurt å ha med nå som vi går inn i et nytt år? Gjerne bildetips på pm på Facebook feks, om du har bilde av ditt eget verk, eller inspirasjon fra andre 😁🙏

Humøret har vært litt opp og ned, vært mest blid og fornøyd, smiler, ler og tuller. Det tapper meg litt for energi noen ganger kjenner jeg, men det er kanskje verdt det?

Idag har jeg vært på to møter rett etter hverandre. Det var slitsomt!! Forhåpentligvis kommer jeg til å sove godt i natt🤞

Nei, nå skal jeg gå å legge meg i senga sammen med Peach. Se på serie og kose før vi skal sove❤

Det utrolig vanskelige spørsmålet

Jeg er inne i en sykt vanskelig periode nå. Det er hardt å leve i blant, når man har en psykisk lidelse som fucker opp så utrolig mye. Jeg veit det kan være utfordrende for alle og enhver til tider, men nå er det såpass tøft for meg at jeg har fått/bedt om ekstra hjelp.

Det sitter sykt langt inne for meg å be om hjelp.
Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men jeg føler meg til bry, en byrde for andre hvis jeg skal dele/snakke om de vanskelige tingene. Ikke minst er jeg redd for spørsmålet “hvordan går det?”, fordi hvis jeg har det jævlig, så kommer kanskje neste spørsmål som gjør at jeg må utdype hva jeg sliter med, som igjen gjør at jeg begynner å gråte. Jeg hater å gråte, og jeg hater å vise meg sårbar. Hvis jeg forteller, så blir det mer virkelig, hvis dere skjønner. Så den er litt tricky.

Jeg veit jo at folk spør fordi de bryr seg, hvertfall de nærmeste, men noen ganger føler jeg at folk bare spør for å være høflige, og egentlig ikke bryr seg/vil vite svaret.

Jeg blir også gjerne frustrert når det kommer til at jeg har det vanskelig og må snakke om det, eller folk vil jeg skal snakke om det. Føler ofte at jeg sitter i et avhør, og da kommer ofte et par forsvarsmekanismer frem.
“Det går greit” er mitt standard svar, fasaden og masken er som regel på stell.

Jeg skjønner at folk gjerne vil vite hvordan det går med meg, særlig de nærmeste, men det er så ufattelig vanskelig å fortelle.

Skam.

Jeg bruker sovetabletter for tiden, så jeg slipper å ligge våken å gruble, tenke og føle, og ikke minst så jeg får sove. Døgnrytmen min har vært helt fucka i det siste, så det er godt å endelig få seg litt søvn. Er nesten så jeg føler jeg må ta igjen masse søvn, fordi jeg har fått for lite. Idag sov jeg til ca 09.30 faktisk. Sovna vel rundt 01.30 da.
Men det har også vært dager hvor jeg har sovet både dag og natt, så håper det kommer en rutine siden jeg nå klarer å sove på natta (med litt hjelp).

Igår var jeg på jubileumskonsert med koret som broren min synger i. De var kjempe flinke, men psyken min var ikke helt på topp, det var en del høye lyder som feks trompet og trombone, og jeg er ganske sensitiv for lyder nå, så akkurat det ødela litt for meg. Mange folk var det også, men hadde tatt forhåndsregler ift mye folk. Målte pulsen mens jeg satt der, og den var godt over 100 selv om jeg satt stille i et sete.
Konserten varte fra 20 til 22.30 med 20 min pause, så jeg var passe sliten både i huet og ræva (vonde seter). Var så sliten at jeg blei gira liksom. Litt for mye folk, stimuli og ting som skjedde, tror det hadde en sammenheng.

Idag er det søndag, og jeg skal ta det helt kuli hadde jeg tenkt. Bare prøve å slappe av, og kanskje strikke litt.
Hadde egentlig tenkt å hekle sånne pads istedenfor å kjøpe bomullspads på butikken for å fjerne sminke, for da er det bare å vaske de i maskina, men jeg får ikke til den forbaska magiske ringen som den så fint heter. Så da blir det vel heller å strikke små firkanter istedenfor heklede runde pads. Vi får se da😊

Syk? Jeg?

“Men du er jo syk”, jeg hater det ordet, og hvertfall den setningen. Ja, jeg har en psykisk lidelse, men å kalle meg syk, det liker jeg ikke. Jeg blir faktisk litt smålig irritert når folk kaller meg syk. Jeg er ikke syk, jeg har bare noen ekstra utfordringer og litt ekstra bagasje som jeg sliter med. Ikke kall meg syk! Det føles så utrolig sårt og vondt å høre. Føles så “stakkars deg, du er syk” ut. Jeg er meg, ikke noe annet!

Ja, jeg trenger kanskje litt ekstra hjelp til forskjellige ting, men hvem trenger vel ikke hjelp i løpet av livet? Ung eller gammel, alle trenger vi hjelp på et eller annet vis, på et eller annet tidspunkt. Noen trenger kanskje litt mer hjelp enn andre, men jeg tror ikke det er noe å skamme seg over? Selv om jeg gjør det selv i blant.

Her er et stk sliten Line. Det tar på å være menneske til tider.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no