Påsken 2022 pt.1

Sjallabajs godtfolk! 🌹
(innlegget fortsetter under bildene)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et ordentlig innlegg her, og ikke bare delt bilder.
Jeg har også vært litt treig med å legge ut bildene, men nå ligger det et par nedover fra både feb og mars hvis noen er interessert i å se. 😊

Påsken 2022 blir det avslapning på høyt nivå. Er med familie på en mini “ferie”. Jeg kom igår onsdag, og skal være til over påsken (mandag 2.påskedag). Foreløpig jævlig digg å komme seg litt vekk, og jeg ser frem til å nyte dagene her.
Kommer til å skrive fler innlegg om ferien tenker jeg, ville bare skrive litt nå også. 😊

Mamsen og jeg har gått lang tur med Lotus idag. Selv hvor mange ganger mams har gått tur her, så fant vi en sti i skogen som ingen av oss visste hvor tok oss. Vi fant såklart tilbake da 😎 men ingen av oss har innebygd gps, så det blei litt omveier og rundt omkring. Vi brukte sånn ca to og en halv time, svett og jævlig var det rett i dusjen for min del, men det var en fin tur, selv om det er grått og trist vær. Satser på sola kommer frem imorgen ☀️

En blidfis i skogen, haha! 🤪

Og til slutt: et bilde av vakre Lotus som sitter å smiler 🧡

Nyttårsaften

Jeg hadde en sykt bra nyttårsaften. 🤩 Vi var tre av mine beste venninner og meg til middag, så kom det to til etterhvert. Jeg kosa meg kjempe masse. 🧡 God mat, god drikke og utrolig godt selskap. Da klokka ble tolv og rakettene ble skutt opp, poppa vi en prosecco og skåla. 🥳 Vi hadde kun stjerneskudd, men det var pent å se på alle som ble fyrt opp, selv om jeg tenker litt ekstra på dyr og syns det er vondt at de fleste dyr syns smellene er helt jævlig.✨

Vi fortsatte feiringen til langt på mårrakvisten. 🥳
Alt i alt; en sykt bra dag/kveld/natt.
Så tusen takk til dere som gjorde feiringen så bra!🧡🥰

Sliten av å være meg

Jeg tror jeg har kommet veldig langt i forhold til hvor jeg har vært for oover et år siden.
MEN, nå har det begynt å skrante litt igjen, og jeg er egentlig litt redd tror jeg? Føler på så mye rart, ja altså, noen syns det er rart kanskje, men for meg er det reelle ting.
Får oppfølging fra psykisk helse i kommunen én dag i uka, og jeg veit ikke helt hva jeg syns om det. Føler ikke jeg kan “mase” etter flere timer heller, fordi jeg veit de har mye å gjøre, og full timeplan, og så kan det hende jeg tar opp tiden til noen andre som trenger det mer. Så da får jeg vel bare.. la det gå som det går? 🤔
Har jo også oppfølging fra habiliteringstjenesten 2 dager i uka med 1,5t pr dag, men føler ikke jeg er der med dem, at jeg bare kan øse ut og fortelle hvis ting ikke er så greit. Er ikke helt der enda..

Jeg er sliten av å være meg, så det er ikke bare bare. 🤯

Veit fortsatt ikke om det er mørketiden, eller en blanding av diverse ting som har skjedd.
Jeg kjenner i hvertfall at noe ikke stemmer. Blæh..

Som noen vet, så er bursdagen min i November. Den 29 faktisk, så det er jo helt i slutten. Jeg skal feire med mine venner, så har fiksa et fint sted å ha det. Det blir en koselig kveld tror jeg, og håper den blir bra 🥳
Skal også feire med litt av familien på selve dagen, og det blir i hvertfall koselig. Da blir det digg mat, og fæmili 🧡

Slenger ved et bilde av en stolt Line som tidligere i år endelig klarte å skrive noe ned på tavla hos tidligere behandler. Det satt så langt inne, og hun ville ta bilde og sende det til meg, fordi det var egentlig ganske stort for meg. Så her har jeg begynt å skrive om psykologiske vitaminer. ⭐️

Søvnapné og CPAP

Jeg har tatt en søvnregistrering som påviste søvnapné dessverre. Men det er kanskje grunnen til at jeg føler jeg sover så sykt dårlig om nettene, hvorfor jeg alltid er trøtt når jeg våkner, hvorfor jeg er knusktørr i munnen og våkner pga det osvosv. Ja, jeg snorker (no helt jævlig visst?!), men den viste pustestopp, veit ikke hvor mange i løpet av natten, men det blei altså konkludert med søvnapné, og jeg venter på innkalling fra øre-nese-hals på sykehuset, hvor de skal lære meg hvordan jeg bruker en CPAP maskin som jeg da skal ha på meg når jeg sover. Litt av et syn når jeg hadde på meg registreringsapparatet da, så skal legge ved bilde 😅
Blir spennende å se om jeg klarer å ligge med den maskina om natta, og ikke minst om den funker for meg.

Jeg spurte om det var noe man kan gjøre for å unngå å snorke/snorke mindre, og håpet det var en mirakelkur, men det var visst veldig viktig å gå ned i vekt (noe jeg er på god vei til å gjøre), og å bruke CPAP. Skulle bare ønske det kunne opereres bort, fordi jeg blir faktisk veldig brydd, og ikke minst redd for å sove med andre hvis det er så ille som noen sier. Huff.

September og oppdateringer

Har hatt en forholdsvis fin september altså, minus et par jævlige ting. Ei god venninne av meg valgte å forlate oss, og jeg håper hun har fått fred nå 🌹 hun har slitt så mye og vært igjennom så masse dritt. 😔 Kommer til å savne henne altså 🧡 jeg velger såklart å ta vare på alle gode minner vi har sammen, og prøver å tenke på at hun har fått ro i sjela si nå, selv om det er tungt. ✨

Veit ikke om det er på grunn av at det blir mørkere ute, eller det som jeg skreiv over her, eller kanskje en blanding? Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg har hatt det litt kjipt i det siste. Det er så tungt liksom? Jeg er sliten. Jada, forhåpentligvis går det over etterhvert, men jeg er skikkelig redd for at det kommer en ordentlig dårlig periode nå. Må bare krysse alt jeg kan for at det er en forbigående følelse jeg sitter med innvendig.

Litt nervete om dagen kanskje, men det ordner seg vel det også.

Førstkommende uke så begynner de nye hjelperne jeg skal ha, og jeg kjenner jeg gruer meg masse til at nye folk skal inn her, hjem til meg liksom, det er jo ganske ubehagelig å skulle slippe inn nye mennesker når det er så bedritent her, men det er jo blant annet det de skal hjelpe meg med. Ikke minst gruer jeg meg fordi jeg ikke veit hvem den første hjelpern er som kommer på mandag, fått vite navnet, men det er allerede glemt, ringte ingen bjeller når navnet blei nevnt, så at jeg ikke kjenner vedkommende kan jo sikkert bli bra det, for jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke får til normale ting som alle andre, og syns det er ubehagelig at noen jeg kjenner fra før skal hjelpe meg med å leve som en normal person. Har kun møtt ene hjelpern et par ganger, som da kommer til meg på onsdag. Spent ass..

Har sagt det til behandler at jeg er redd jeg «overdriver» og at jeg egentlig bare er lat, siden jeg ikke får til helt normale ting som de fleste andre greier uten problemer. Da fikk jeg til svar at jeg absolutt ikke hadde fått et vedtak på den hjelpa jeg nå skal få om jeg hadde overdrevet og kun vært lat. Det er visst vanskelig å skulle late som for å få et vedtak på dette. Og det står klart i den nevropsykologiske utredninga blant annet hva som er mine utfordringer og hva jeg behøver(?), så jeg skal liksom ta det kuli og stole på at jeg ikke er lat. Men det er vanskelig altså.

Jeg føler jeg har fått en god kjemi med nye behandler, jeg prøver å være så ærlig jeg kan med henne, men så blir jeg litt matt når jeg innimellom må gjenta ting som jeg allerede har snakket med gamle behandler om. Men det er jo forståelig at hun spør også da, ja hun har kanskje fått vite en del om meg av gamle behandler, evt lest i journal, men det er vel noen ting hun vil spørre MEG om, og ikke lese hva som er skrevet av andre om meg? Eller?🤔

Uansett, den hjelpa jeg har pr nå, det er avtale med behandler to dager i uka, og de andre hjelperne tre timer fordelt på to dager i uka. Jeg er så spent på om dette kommer til å fungere. Om det blir bra. Om jeg har kjemi med de som kommer hjem til meg. Hvordan det blir å skulle stole på noen som er helt nye for meg og skal inn i livet mitt på denne måten.

Nei, jeg får bare ta det som det kommer da, satse på at det blir bra, selv om nervene sitter på utsiden av kroppen og samtidig roter rundt oppi hodet mitt? Jeg er virkelig spent, og som jeg skreiv over; jeg gruer meg!!

Aff, dette blei et langt innlegg 😅

✨Håper dere har det så bra som mulig 🧡

Psykisk helsetjeneste

Jeg hadde nesten ikke troen lenger. Troen på at jeg kunne få det bedre. Bedre enn jeg noen sinne har hatt. Helt til jeg fikk en ny behandler i psykisk helsetjeneste her i kommunen.

Hun møtte meg på en helt annen måte, på et annet nivå, og jeg merket fra dag én at dette kom til å bli bra. Jeg trodde nesten at det var for godt til å være sant.

Hun var så imøtekommende og god. Og er det selvfølgelig enda. Hun forstod meg på en måte ingen andre har forstått meg. Det gikk veldig kjapt, jeg begynte å stole på henne mer og mer. Hun så bak masken min, skjønner at noe er i veien omtrent før jeg skjønner det selv.

Så snill og god. Hun spør meg om ting, og når jeg svarer «veit ikke», så graver hun og spør på en annen måte sånn at jeg forstår hva hun mener og hva spørsmålet går ut på.

Hun forstår, støtter, skjønner meg. Hjelper meg. Hun leser meg så utrolig godt. Har aldri hatt en sånn behandler som henne. Såklart er hun også «streng» hvis det trengs, sier akkurat det hun mener, og snakker på en måte mitt språk?

For rundt en måned siden fikk jeg beskjed av henne.

«Jeg har to nyheter, den ene er god, og den andre er dårlig». Jeg kjente at jeg ville ikke høre om noen av de egentlig. Men det som skjedde var jo at hun sa hun skulle slutte. Første reaksjon var latter, men når jeg kom hjem var jeg lei meg og frustrert.

Endelig hadde jeg fått en behandler som virkelig hjalp meg.

Jeg har ikke hatt det så bra som nå på mange mange år. Jeg husker faktisk ikke sist. Og jeg tror det er mye på grunn av henne.

Håper de nye hjelperne blir gode de også. Har møtt en fra habiliteringstjenesten én gang, det blir spennende å se hvordan det blir. Har fått ny behandler i psykisk helsetjeneste også. Tror det blir bra det også.

Jeg vil i hvertfall takke hun som har hjelpa meg på god vei ved å være seg selv, selv om hun kanskje ikke ser dette. Virkelig en god sjel. De som «overtar» henne kommer til å være utrolig heldig.

Jeg er ikke sint.

Men jeg er frustrert, litt skuffet, og mest lei meg.

Trist vs gladnyhet

De siste månedene har på en måte vært ganske strevsomme egentlig.
Vi måtte jo avlive hunden vår, Gringo. Han blei tolv år, men uansett om han hadde levd et langt liv, så var det jævlig. Det har vært mange tårer og vonde følelser, samtidig som vi tenker på alt det fine han gjorde, og hvor dype spor han lagde i livene våre. ⭐️ Vi i familien har sittet å grini sammen, sett på bilder, videoer og tenkt på Gringo. Han var spesiell. Håper han følte selv at han hadde et bra liv med oss, noe jeg velger å tro han følte. Bamsen 🧡

Syns dette bildet av oss er så fint! 🧡

Gladnyheten er jo at mams og PA har fått seg en valp.
Hils på lille Lotus 🧡

Det er samme rase som Gringo. Så han her er en Eurasier valp.
Gleder meg virkelig til å bli mer kjent med han. Han er jo bare såååå søt! Lille Lotus 😍
Blir spennende å se hva slags personlighet han vokser til å få. Jeg smelter!

Hva syns dere?!

Høyt og lavt

Jeg har en mild grad av OCD når det gjelder det å poste innlegg, og det er da at det må være minimum ett innlegg hver måned. Jeg har hatt veldig skrivesperre, så her sitter jeg, første innlegg på den siste dagen i februar. Jeg har egentlig mye jeg vil dele, men veit liksom ikke hvor jeg skal starte, eller hvordan jeg skal formulere meg. Det er mange baller i lufta om dagen, og jeg håper det kan lede til noe bra. Vi får se. 

Jeg er ganske «høy» om dagen. Min måte å være manisk på mener jeg da. Til vanlig er jeg ganske stille og rolig, ikke alltid like snakkesalig, men nå under denne høye perioden, så prater jeg, masse! Jeg ler, fniser, tuller og skravler i ett kjør føler jeg. Masse energi. Men det er litt deilig å kjenne på den følelsen også da egentlig. Følelsen av at ting faktisk er ganske ok nå. Det er litt skummelt også, jeg er redd for å føle for mye på glede. Jeg er redd det blir en kortvarig følelse, hvor alt det kjipe kommer sterkere tilbake og biter meg i rævva. For hvorfor skal jeg fortjene å være glad? Føle på glede? Sånne tanker sitter jeg med.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no