Hvordan diagnosen preger hverdagen min

Herregud, så skummelt. Jeg tenkte å skrive et innlegg hvor jeg beskriver min diagnose og hvordan den preger meg i hverdagen, kanskje litt om mine tegn til forverring også.

SCHIZOAFFEKTIV LIDELSE og hvordan den preger meg i hverdagen?
Jo nå skal du høre. Selve diagnosen er en type blanding av schizofreni og bipolar (har skrevet mer om diagnosen HER), så det er litt fra begge diagnoser som plager meg/sliter meg ut.
Psykosesymptomene er kanskje standard? Høre stemmer, hallusinasjoner, vrangforestillinger, lukter og opplever uforklarlige ting, er paranoid.
Bipolar delen er vel det å være “høyt og lavt”, maniske episoder, impulskontroll eier jeg ikke når det står på som verst. Jeg sliter også med angst til vanlig, men den blir veldig fremtredende når jeg er i en vanskelig periode.

TEGN TIL FORVERRING er at jeg sitter mer i min egen verden, fokus blir borte, fjern og mimikkløst ansikt. Tankene blir et eneste stort overveldende kaos, og det kan gå langsomt å få sagt det jeg vil si. Jeg har også en tendens til å handle mye på nettet (som da selvfølgelig går utover økonomien min), impulskontrollen er ikke til stede. MEN; det kan være korte perioder hvor jeg er ganske så hyper og rastløs, prater mye og finner på noe hele tiden. Da ligger jeg mest sannsynlig på sofaen og i senga i koma en del dager etterpå, utslitt av meg selv. Dette er en stor utfordring for både meg og de rundt meg, siden tegnene er såpass i hver sin ende på skalaen kanskje. Eller henger de sammen på et vis?

FORVRIDD TANKEGANG har jeg ganske ofte, hvor folk for eksempel spør om ting, det kan være helt vanlige ting, men hvis det kommer mange spørsmål etter hverandre, da går jeg i forsvarsposisjon, blir irritert fordi jeg føler jeg sitter i et avhør. Jeg veit jo innerst inne at de fleste som oftest spør fordi de bryr seg, men jeg klarer ikke å la vær å tenke det verste; at det jeg sier blir brukt mot meg. Derfor er jeg til tider veldig på vakt i forhold til hva jeg sier, og til hvem. Noen kaller meg “hemmelighetsfull”, ja, jeg er på en måte det, men kun for å beskytte meg selv.

DET KAN VÆRE VANSKELIG å se at jeg sliter, jeg er veldig flink til å holde maska på, uansett hvor jævlig jeg har det. Det er enklere der og da, å holde maska, enn å “slippe beistet løs”, og være ærlig på at ting er jævlig, for da kommer neste spørsmål, og jeg må forklare, noe som igjen fører til at tårene presser på. Psykosesymptomene er også ganske skjult, da jeg ikke har de typiske synlige tegnene. Men de hypre og “oppe” episodene er ganske enkle å få med seg (det sier seg selv kanskje?). Jeg var hos en psykologspesialist for ikke lenge siden, som beskrev mine plager ganske bra. Kanskje jeg tør å dele etterhvert?!

JEG SKAMMER MEG over å slite med alt dette, og selv om jeg alltid får høre at “det er ikke noe å skamme seg over”, så veit jeg det jo innerst inne, på en måte, men allikevel så skammer jeg meg. Jeg skammer meg. SKAM.
Men hvorfor skal man egentlig måtte gå å skamme seg over ting man ikke kan noe for?! Vel, det er fordi det ikke er sosialt akseptert å være annerledes. Er man nødt til å holde kjeft om ting fordi man ikke er som “normalen”? Og hva er normalt nå til dags? Hvem bestemmer hva som er normalt egentlig? Jeg undrer jo litt på disse tingene egentlig. Men jeg undrer meg over mange ting. Skammen er der uansett hvor mye jeg lurer og undrer. Det er synd at man skal gå rundt å skamme seg, det er vel kanskje derfor jeg prøver å åpne meg litt mer her i bloggen, for å vise at det er kanskje ikke så skummelt allikevel?

Jeg skal ærlig innrømme jeg syns det er J*VLIG skummelt å dele, utlevere og være så åpen på det “o´store internett”. Alle kan lese. ALLE! Det er dager jeg kjenner jeg driter i hvem som leser, mens andre dager tenker jeg på alle de som kanskje ikke burde lese alt dette.
Da kommer igjen den tanken om at “folk kan bruke dette mot meg”. Kommer de til å gjøre det? Kommer noen som har myndighet til det å si at jeg ikke kan jobbe på en plass, fordi jeg har disse plagene, nettopp fordi de har lest på denne bloggen? Er det lov, ja – nei?
Det er en brøkdel av småting jeg bekymrer meg over ved å være åpen og ærlig.

Jeg tror det gjør godt for både meg og andre at jeg er så åpen her. Det gjør kanskje at fler tør å åpne seg etterhvert også.

Schizoaffektiv lidelse

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om en diagnose jeg har, noe jeg forsåvidt skreiv at jeg skulle gjøre for en stund tilbake. Jeg har gjort det tidligere, på en annen blogg, men denne var anonym, så jeg får ta sjansen nå, og skrive åpent.
Schizoaffektiv lidelse heter den.

Det er en psykoselidelse, og det er mange som viker unna med en gang de hører noe med “schizo” i seg. De tenker det verste, fordi de har hørt skremselsepisoder hvor folk med schizofreni er “klin gærne”. Jada, jeg har hørt det jeg også. Derfor blir det ennå verre å skulle fortelle noen hvilken diagnose man går å bærer på. Men dere som kjenner meg, jeg er vel ikke mer “gæren” enn alle andre i vennekretsen? 😂

Schizoaffektiv lidelse en en psykoselidelse som legene betrakter som alvorlig, i følge det O´store internett.
Det er en lidelse hvor både schizofreni og bipolar lidelse symptomene er blandet. Da har man altså bipolar med periodevise stemningsendringer, og schizofreni med f.eks uvanlige vrangforestillinger osv.

Noen av symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg, samtidig som personen er hørselshallusinert, i form av kommenterende stemmer, slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha vrangforestillinger (paranoide symptomer) uten schizofrent preg, og vise bevegelsesforstyrrelser.

Tilstanden svinger relativt raskt. Før symptomene blir tydelige, synes personene å være rimelig friske, slik man ofte ser ved bipolar lidelse.

Schizoaffektiv lidelse rammer vanligvis kognisjon og følelse. Hørselshallusinasjoner, paranoide bisarre vrangforestillinger, eller forstyrrelser i tale og tanke, med betydelige sosiale og arbeidsrelaterte vanskeligheter er typisk.

Mennesker med schizoaffektiv lidelse er trolig utsatt for komorbide tilstander, inkludert angstlidelser og rusmisbruk. Sosiale problemer som arbeidsledighet over lengre tid er vanlig.
Husk at personer med en bestemt diagnose, de ER ikke diagnosen, de ER mennesker MED en diagnose. Det vil si at det er ingen som ER en diagnose, så se alltid mennesket BAK diagnosen. ♡

Det er et kortfattet innlegg om diagnosen Schizoaffektiv lidelse. Og hvis det er noe du lurer på? Spør meg da vel?

Jeg biter ikke altså, SÅ gæren er jeg ikke. 😄

Vil ting noen gang bli bra?

Jeg skreiv i siste innlegg at jeg skulle skrive litt om diagnosen min, men er nødt til å feige ut akurat nå kjenner jeg. Det blir for mye å stupe ut i nå. For mye åpenhet og blottlegging på en gang, på så kort tid liksom. Men det kommer seinere.

Jeg savner pusefisa mi, Peach ❤

Er ikke hjemme pr dags dato, og derfor ikke sammen med Peach, det er litt vanskelig kjenner jeg.

Vil ting noen gang bli bra? Jeg håper jo det. Men noen ganger er det så vanskelig å se fremover, og håpet blir borte til tider. Det er ekkelt når man føler at alt håp er borte, og at man er «a lost case» liksom. Haff. Jeg veit ikke hva jeg vil lenger. Og jeg veit ikke hva jeg orker heller. Alt er bare… slit! Jeg prøver å ta meg sammen, være “vanlig”, men i det siste har hele meg svikta. Jeg får hjelp, det gjør jeg, er heldig sånn sett. Har også startet opp igjen på en medisin jeg har brukt tidligere, og jeg kjenner den har hjulpet meg opp igjen.

Hva som er vondt og vanskelig nå: livet, kanskje. Det å finne ut hva man vil og ikke. Føler liksom at jeg ikke strekker til, og det er jo vondt.

Ønsker å være litt mer med dyr nå, spesielt hest. Skulle så gjerne hatt eller lånt en hest jeg kunne stelt, kosa og ridd. Det er terapi, som folk sier. Det er sant! Jeg har jo også Peach, glemmer ikke henne, hun er alt for meg!❤

Er visst no opplegg som heter “hest som terapi” i nærheten her, og det tror jeg at jeg skal se litt nærmere på.

Nå er det natta. Takk til lesere, og kommentarer😊 setter pris på hver og en av dere.

~ Line 🎀

Samvittighet som gnager

Hei.

Helgen har gått sånn tålig greit. Var på Tusenfryd på søndag, hadde supert vær, men fytti heite å mange folk som var der. Hadde et ørlite håp om at vi skulle være så heldig å slippe dritlange køer, men nei. Var en koselig tur uansett da 😊❤ Var ganske gåen igår kveld, men som sagt kosa jeg meg!

Mandagen er kommet, og jeg har jo hatt litt på tapetet idag. Oppsummering,

Dagens positive:

  • Jogget/løpt ute for å få ut frustrasjon og urolighet
  • Deltatt på ansvarsgruppemøte
  • Vist følelser
  • Vært i butikken
  • Kjøpt ny veske ❤

vs negative:

  • Vonde tanker og følelser
  • Sliten og overtrøtt (usikker på om det er god-trøtt eller i negativ forstand)
  • Dårlig samvittighet (uten grunn?)

Det med dårlig samvittighet kan være veldig tungt, særlig når man ikke veit hvorfor den kommer. Det kan være i alle slags situasjoner. Vanskelig å skulle ta tak i det når man ikke veit grunnen til at den følelsen kommer. Kan være alt fra en spesiell tanke jeg tenker, før/etter jeg har spist, dusj, vært med folk, kosa med pus osv. Når jeg skriver det ned nå, så får det meg til å tenke selvfølgelig, og det jeg da lurer på er om det rett og slett kan være dårlig samvittighet på grunn av at jeg har det ok? At jeg egentlig ikke fortjener det, så derfor gir kroppen meg den følelsen? Kan det være det?

Samvittigheten har alltid plaget meg, og jeg er som regel den som gir seg først, nettopp på grunn av den følelsen. Jeg orker ikke tanken på å krangle, og det skal så utrolig lite til før jeg blir helt ødelagt, det er det verste jeg veit. At noen er sur på meg, det gir meg magesår, og jeg klarer ikke å slappe av før det er ordnet opp i. Kjenner jeg grøsser bare av tanken nå. Igjen; samvittigheten. Så hvis du vil ødelegge meg, så har du noen tips her (som jeg for Guds skyld håper dere lar vær å bruke)!

Har lagt meg for kvelden egentlig, men kjenner på det at jeg ikke er trøtt, så lurer på åssen denne natta blir. Jeg får jo ikke gjort annet enn å prøve.

Tenkte jeg skulle skrive litt om diagnosen min imorra.

Håper dere får sove godt❤

~Line

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no