Schizoaffektiv og antipsykotika

Som jeg har nevnt en del ganger nå, så har jeg jo en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den lidelsen kommer det en del symptomer på ting og tang, noe av det går det an å medisinere så trykket blir litt mindre, mens annet er jeg bare nødt til å leve med virker det som. Medisiner er jo ingen vidunderkur som plutselig gjør deg frisk igjen, men det kan dempe de verste symptomene.

Jeg har egentlig lenge prøvd å fortelle de rundt meg at jeg føler den ene medisinen min ikke fungerer som jeg vil den skal. For noen år siden prøvde vi å ta den bort, og det var først da jeg merket at den hadde faktisk litt effekt. Men igjen, ikke den effekten jeg ønsket den skulle ha på meg.

For to uker siden, så var jeg hos en overlege på poliklinikken på DPS hvor vi snakket om medisinene mine. Ei ordentlig oppegående dame som jeg har vært borti før, fra da hun jobbet på døgn. Hun er virkelig ålreit, og hun kan faget sitt for å si det sånn.

Vi var begge enige om å prøve noe nytt, noe som jeg har hatt effekt av, selv om det bare har stått som en eventuelt medisin.
Så når jeg dro derfra, så dro jeg rett på apoteket for å hente ut den nye medisinen, og startet opptrappingen samme kvelden. Nå har jeg trappet opp, og er oppe i den dosen jeg skal være på, idag er faktisk dagen hvor jeg skal opp i den dosen, siste opptrappingen.

Det som er litt “spennende” (og skummelt) er å se om den gir meg vektøkning, fordi det er en type medisin som sikkert flertallet har gått opp i vekt av, og det vil jeg helst unngå, siden jeg har en del kilo for mye fra før for å si det sånn. Da er det typisk at den har god effekt på meg og mine symptomer. Meeeen, jeg gir den en sjanse selvfølgelig.

Så det er litt spennende om dagen siden jeg starter opp med ny medisin, og den jeg har stått på fra før av, den skal bort. Der trang jeg visst ikke å trappe ned heller, det er bare å kutte den ut så fort jeg er kommet opp i dosen på den nye. Følger et type skjema for å huske når jeg skal trappe opp og når jeg skal slutte på den gamle osv, så jeg skal huske på det.

De medisinene jeg holder på å endre nå er antipsykotika.
Det er også snakk om at jeg skal bytte den stemningsstabiliserende medisinen, da den også ikke har noe særlig effekt på meg lenger, men da var det en del forberedelser som skulle gjøres. Uansett må jeg vente til jeg har stått litt på den nye medisinen nå, før den for stemningsleiet også blir endret.

Føler jeg er litt veeel åpen nå, men det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker medisiner, det er jo mange som gjør det. Allikevel så er det litt tabu å snakke om føler jeg. Det skal liksom være så hemmelig, du er ikke normal hvis du bruker medisiner. Jeg føler at folk tenker sånn, men de gjør vel ikke det, heller stikk motsatt sikkert, for de fleste rundt om nå bruker vel medisiner for både det ene og det andre. Og det burde jo ikke være farlig å si?

Jeg syns jeg har blitt flinkere, og tøffere til å dele ting på bloggen min nå, jeg skjønner det nesten ikke sjæl, fordi jeg er ikke den som kakler i vei om det jeg sliter med, det som plager meg, mine nedturer og all dritten som følger med det å være psykisk syk. Jeg er heller stikk motsatt. Hvertfall verbalt. Jeg har alltid prøvd å overbevise meg selv om at jeg er “frisk”, presse vekk det negative, bry meg mer om andre enn meg selv, og rett og slett bare ta vare på andre, og drite i meg selv. Prøve å glemme meg selv og mine følelser.

Selv om jeg hater å bli kalt syk, så er det jo det jeg er, er det ikke?

Nei, jeg må si jeg er stolt av meg selv jeg, er det lov?
Siden jeg har blitt så flink til å dele av meg selv nå og fortelle litt mer om hvordan ståa er, jeg sier det kanskje ikke muntlig, men jeg har alltid vært bedre skriftlig akkurat der. Da får jeg tenkt meg om, eller altså tenkt igjennom det jeg vil ha frem før jeg svarer blant annet, for hvis det kommer noen spørsmål ut av det blå, som jeg ikke er forberedt på, det er ofte da jeg blir stille og taus, så jeg trenger rett og slett å forberede meg på sånt.

Som regel lager jeg en samtale i hodet, hvor jeg tenker over hva jeg skal si hvis jeg blir spurt om ditt eller datt, og hva jeg skal svare på både det ene og det andre, hvis dere skjønner.

Nei, nå er det på tide å stoppe tenker jeg.
Dette blei et litt lenger innlegg enn hva jeg hadde tenkt.
Men det gjør ingenting, den som vil, den kan lese, og den som ikke orker å lese dette, dere bare lar det vær. Enkelt og greit 🥰

Håper det har vært en fin dag for dere 🧡

Bomben er sluppet

Ok, nå skal jeg dele noe jeg aldri hadde trodd at jeg på lenge skulle dele med så mange. Jeg er fortsatt usikker på om jeg egentlig vil, men på en måte tror jeg at det er best for meg å dele det nå. Jeg veit også en del lurer, og har lurt på hva som skjer.

De fleste veit at jeg sliter psykisk, og noen veit har en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den diagnosen følger det med mange utfordringer som folk flest ikke klarer å forstå seg på, fordi de ikke har vært der selv, eller følt på det jeg har.
Det sitter utrolig langt inne å være så åpen som dette, men dette er jo bloggen min, mitt sted, hvor jeg kan dele det jeg vil, både opp og nedturer, og jeg har jo ikke blogg på psykmagasinet fordi livet alltid er så herlig, fint og flott.

Dette er da en nedtur.
Jeg føler litt på skammen og nederlaget, selv om jeg veit det ikke er noe å skamme seg over, så gjør jeg det allikevel. Klarer ikke å legge fra meg den følelsen liksom, den bare er der.

Noen ganger tenker jeg tanker som «hvorfor i helvete er ikke jeg som alle andre??» og blir egentlig litt frustrert over min egen situasjon. Lei meg rett og slett, fordi jeg ikke er den typiske «normale» jenta på snart 29 år. Det gjør meg vondt å se hva andre får til, mens jeg sitter her og føler jeg ikke får til en dritt.

Poenget med dette innlegget er egentlig det at jeg har blitt lagt inn. Ja, på en psykiatrisk avdeling. Jeg har vært her mange ganger før, og det er det som er dritten, fordi jeg tråkker rundt i samme gjørma og kommer meg ingen vei. Det er der skammen kommer inn, nettopp fordi jeg har vært her så mange ganger at jeg ikke klarer å telle de engang.

Hvorfor klarer jeg ikke å unngå innleggelser?
Jeg burde jo få det til, burde jeg ikke?

Jeg har ingen klare svar på hvorfor det ender med dette hver gang ting blir vanskelig, men det er noe med den tryggheten ved at folk er rundt deg hele døgnet, du kan snakke med både leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionom og annet miljøpersonal. De er tilgjengelig for deg døgnet rundt, og det er det jeg trenger nå. Jeg trenger at noen er der for meg. Noen som forstår, og det gjør de her.
Kanskje jeg egentlig besvarte mitt eget spørsmål nå?

Håper jeg kommer inn i sunne vaner og rutiner igjen mens jeg er her, og også at jeg kommer meg mer på beina enn det jeg har vært i det siste, for det har humpet og gått veldig.

Så, der var bomben sluppet, og hele verden får greie på hvor stor en dust jeg er som ikke klarer å ta ansvar over eget liv og egen helse.

Takk for at dere leser 😍🌻

Paranoia og vrangforestillinger

Det å være paranoid er ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk så slitsomt til tider at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg.

Det kan være f.eks at

  • Man mistenker andre for å ville utnytte, skade eller lure en
  • Man har en sterk overfølsomhet overfor avvisning og nederlag
  • Man beskjeftiger seg sterkt med ubegrunnet tvil omkring lojaliteten og påliteligheten til venner og andre mennesker man omgås
  • Man er forsiktig med å betro seg til andre av grunnløs frykt for at det en sier vil bli brukt mot en
  • Man oppfatter uskyldige bemerkninger eller hendelser som noe skjult nedverdigende eller truende
  • Man opplever at ens person eller omdømme blir angrepet, uten at det er åpenbart for andre, og reagerer så raskt med sinne eller motangrep
  • Man ser ofte konspirasjoner eller sammensvergelset, og finner en rekke bevis som bygger opp under antakelsene

Man er i andre ord i en dyp tillitskrise overfor verden omkring.

(Hentet fra hjelp til hjelp, men plukket ut det som gjelder meg)

Paranoia henger helt klart sammen med vrangforestillinger.

Og det gjør det ikke noe enklere å måtte leve med de begge.

Vrangforestillinger er oppfatninger som ikke samsvarer med virkeligheten, er åpenbart urimelige, og som normalt ikke andre opplever.

Vrangforestillinger varierer i forskjellige alvorlighetsgrader og omfang, fra forestillinger med minimal innvirkning på vedkommendes liv, til altomfattende og innviklede systemer av vrangforestillinger som er uforenelig med normal måte å leve på, og sosial fungering. Innholdet varierer.

F.eks

  • Man føler seg forfulgt av noen ukjente eller navngitte personer eller organisasjoner
  • Man er overbevist om at man har f.eks parasitter under huden
  • Man er overbevist om at man er spesiell, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud
  • Forestillinger som at man egentlig er to personer, at en del av kroppen er død, eller at man fjernstyres av en annen person
  • En overbevisning om at man blir elsket eller begjært. Ofte av personer med høy status

For min del, så er det dessverre fler av punktene over som passer for meg, men i mine gode perioder så er det kun et par av de som svakt plager meg. Jeg kan vel si heldigvis, eller? At de svakt plager meg i de gode periodene liksom? Spesielt det øverste punktet passer hele tiden, i større og mindre grad da selvfølgelig. Men jeg har øyer i nakken – som man sier.

Hvordan diagnosen preger hverdagen min

Herregud, så skummelt. Jeg tenkte å skrive et innlegg hvor jeg beskriver min diagnose og hvordan den preger meg i hverdagen, kanskje litt om mine tegn til forverring også.

SCHIZOAFFEKTIV LIDELSE og hvordan den preger meg i hverdagen?
Jo nå skal du høre. Selve diagnosen er en type blanding av schizofreni og bipolar (har skrevet mer om diagnosen HER), så det er litt fra begge diagnoser som plager meg/sliter meg ut.
Psykosesymptomene er kanskje standard? Høre stemmer, hallusinasjoner, vrangforestillinger, lukter og opplever uforklarlige ting, er paranoid.
Bipolar delen er vel det å være “høyt og lavt”, maniske episoder, impulskontroll eier jeg ikke når det står på som verst. Jeg sliter også med angst til vanlig, men den blir veldig fremtredende når jeg er i en vanskelig periode.

TEGN TIL FORVERRING er at jeg sitter mer i min egen verden, fokus blir borte, fjern og mimikkløst ansikt. Tankene blir et eneste stort overveldende kaos, og det kan gå langsomt å få sagt det jeg vil si. Jeg har også en tendens til å handle mye på nettet (som da selvfølgelig går utover økonomien min), impulskontrollen er ikke til stede. MEN; det kan være korte perioder hvor jeg er ganske så hyper og rastløs, prater mye og finner på noe hele tiden. Da ligger jeg mest sannsynlig på sofaen og i senga i koma en del dager etterpå, utslitt av meg selv. Dette er en stor utfordring for både meg og de rundt meg, siden tegnene er såpass i hver sin ende på skalaen kanskje. Eller henger de sammen på et vis?

FORVRIDD TANKEGANG har jeg ganske ofte, hvor folk for eksempel spør om ting, det kan være helt vanlige ting, men hvis det kommer mange spørsmål etter hverandre, da går jeg i forsvarsposisjon, blir irritert fordi jeg føler jeg sitter i et avhør. Jeg veit jo innerst inne at de fleste som oftest spør fordi de bryr seg, men jeg klarer ikke å la vær å tenke det verste; at det jeg sier blir brukt mot meg. Derfor er jeg til tider veldig på vakt i forhold til hva jeg sier, og til hvem. Noen kaller meg “hemmelighetsfull”, ja, jeg er på en måte det, men kun for å beskytte meg selv.

DET KAN VÆRE VANSKELIG å se at jeg sliter, jeg er veldig flink til å holde maska på, uansett hvor jævlig jeg har det. Det er enklere der og da, å holde maska, enn å “slippe beistet løs”, og være ærlig på at ting er jævlig, for da kommer neste spørsmål, og jeg må forklare, noe som igjen fører til at tårene presser på. Psykosesymptomene er også ganske skjult, da jeg ikke har de typiske synlige tegnene. Men de hypre og “oppe” episodene er ganske enkle å få med seg (det sier seg selv kanskje?). Jeg var hos en psykologspesialist for ikke lenge siden, som beskrev mine plager ganske bra. Kanskje jeg tør å dele etterhvert?!

JEG SKAMMER MEG over å slite med alt dette, og selv om jeg alltid får høre at “det er ikke noe å skamme seg over”, så veit jeg det jo innerst inne, på en måte, men allikevel så skammer jeg meg. Jeg skammer meg. SKAM.
Men hvorfor skal man egentlig måtte gå å skamme seg over ting man ikke kan noe for?! Vel, det er fordi det ikke er sosialt akseptert å være annerledes. Er man nødt til å holde kjeft om ting fordi man ikke er som “normalen”? Og hva er normalt nå til dags? Hvem bestemmer hva som er normalt egentlig? Jeg undrer jo litt på disse tingene egentlig. Men jeg undrer meg over mange ting. Skammen er der uansett hvor mye jeg lurer og undrer. Det er synd at man skal gå rundt å skamme seg, det er vel kanskje derfor jeg prøver å åpne meg litt mer her i bloggen, for å vise at det er kanskje ikke så skummelt allikevel?

Jeg skal ærlig innrømme jeg syns det er J*VLIG skummelt å dele, utlevere og være så åpen på det “o´store internett”. Alle kan lese. ALLE! Det er dager jeg kjenner jeg driter i hvem som leser, mens andre dager tenker jeg på alle de som kanskje ikke burde lese alt dette.
Da kommer igjen den tanken om at “folk kan bruke dette mot meg”. Kommer de til å gjøre det? Kommer noen som har myndighet til det å si at jeg ikke kan jobbe på en plass, fordi jeg har disse plagene, nettopp fordi de har lest på denne bloggen? Er det lov, ja – nei?
Det er en brøkdel av småting jeg bekymrer meg over ved å være åpen og ærlig.

Jeg tror det gjør godt for både meg og andre at jeg er så åpen her. Det gjør kanskje at fler tør å åpne seg etterhvert også.

Schizoaffektiv lidelse

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om en diagnose jeg har, noe jeg forsåvidt skreiv at jeg skulle gjøre for en stund tilbake. Jeg har gjort det tidligere, på en annen blogg, men denne var anonym, så jeg får ta sjansen nå, og skrive åpent.
Schizoaffektiv lidelse heter den.

Det er en psykoselidelse, og det er mange som viker unna med en gang de hører noe med “schizo” i seg. De tenker det verste, fordi de har hørt skremselsepisoder hvor folk med schizofreni er “klin gærne”. Jada, jeg har hørt det jeg også. Derfor blir det ennå verre å skulle fortelle noen hvilken diagnose man går å bærer på. Men dere som kjenner meg, jeg er vel ikke mer “gæren” enn alle andre i vennekretsen? 😂

Schizoaffektiv lidelse en en psykoselidelse som legene betrakter som alvorlig, i følge det O´store internett.
Det er en lidelse hvor både schizofreni og bipolar lidelse symptomene er blandet. Da har man altså bipolar med periodevise stemningsendringer, og schizofreni med f.eks uvanlige vrangforestillinger osv.

Noen av symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg, samtidig som personen er hørselshallusinert, i form av kommenterende stemmer, slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha vrangforestillinger (paranoide symptomer) uten schizofrent preg, og vise bevegelsesforstyrrelser.

Tilstanden svinger relativt raskt. Før symptomene blir tydelige, synes personene å være rimelig friske, slik man ofte ser ved bipolar lidelse.

Schizoaffektiv lidelse rammer vanligvis kognisjon og følelse. Hørselshallusinasjoner, paranoide bisarre vrangforestillinger, eller forstyrrelser i tale og tanke, med betydelige sosiale og arbeidsrelaterte vanskeligheter er typisk.

Mennesker med schizoaffektiv lidelse er trolig utsatt for komorbide tilstander, inkludert angstlidelser og rusmisbruk. Sosiale problemer som arbeidsledighet over lengre tid er vanlig.
Husk at personer med en bestemt diagnose, de ER ikke diagnosen, de ER mennesker MED en diagnose. Det vil si at det er ingen som ER en diagnose, så se alltid mennesket BAK diagnosen. ♡

Det er et kortfattet innlegg om diagnosen Schizoaffektiv lidelse. Og hvis det er noe du lurer på? Spør meg da vel?

Jeg biter ikke altså, SÅ gæren er jeg ikke. 😄

Vil ting noen gang bli bra?

Jeg skreiv i siste innlegg at jeg skulle skrive litt om diagnosen min, men er nødt til å feige ut akurat nå kjenner jeg. Det blir for mye å stupe ut i nå. For mye åpenhet og blottlegging på en gang, på så kort tid liksom. Men det kommer seinere.

Jeg savner pusefisa mi, Peach ❤

Er ikke hjemme pr dags dato, og derfor ikke sammen med Peach, det er litt vanskelig kjenner jeg.

Vil ting noen gang bli bra? Jeg håper jo det. Men noen ganger er det så vanskelig å se fremover, og håpet blir borte til tider. Det er ekkelt når man føler at alt håp er borte, og at man er «a lost case» liksom. Haff. Jeg veit ikke hva jeg vil lenger. Og jeg veit ikke hva jeg orker heller. Alt er bare… slit! Jeg prøver å ta meg sammen, være “vanlig”, men i det siste har hele meg svikta. Jeg får hjelp, det gjør jeg, er heldig sånn sett. Har også startet opp igjen på en medisin jeg har brukt tidligere, og jeg kjenner den har hjulpet meg opp igjen.

Hva som er vondt og vanskelig nå: livet, kanskje. Det å finne ut hva man vil og ikke. Føler liksom at jeg ikke strekker til, og det er jo vondt.

Ønsker å være litt mer med dyr nå, spesielt hest. Skulle så gjerne hatt eller lånt en hest jeg kunne stelt, kosa og ridd. Det er terapi, som folk sier. Det er sant! Jeg har jo også Peach, glemmer ikke henne, hun er alt for meg!❤

Er visst no opplegg som heter “hest som terapi” i nærheten her, og det tror jeg at jeg skal se litt nærmere på.

Nå er det natta. Takk til lesere, og kommentarer😊 setter pris på hver og en av dere.

~ Line 🎀

Samvittighet som gnager

Hei.

Helgen har gått sånn tålig greit. Var på Tusenfryd på søndag, hadde supert vær, men fytti heite å mange folk som var der. Hadde et ørlite håp om at vi skulle være så heldig å slippe dritlange køer, men nei. Var en koselig tur uansett da 😊❤ Var ganske gåen igår kveld, men som sagt kosa jeg meg!

Mandagen er kommet, og jeg har jo hatt litt på tapetet idag. Oppsummering,

Dagens positive:

  • Jogget/løpt ute for å få ut frustrasjon og urolighet
  • Deltatt på ansvarsgruppemøte
  • Vist følelser
  • Vært i butikken
  • Kjøpt ny veske ❤

vs negative:

  • Vonde tanker og følelser
  • Sliten og overtrøtt (usikker på om det er god-trøtt eller i negativ forstand)
  • Dårlig samvittighet (uten grunn?)

Det med dårlig samvittighet kan være veldig tungt, særlig når man ikke veit hvorfor den kommer. Det kan være i alle slags situasjoner. Vanskelig å skulle ta tak i det når man ikke veit grunnen til at den følelsen kommer. Kan være alt fra en spesiell tanke jeg tenker, før/etter jeg har spist, dusj, vært med folk, kosa med pus osv. Når jeg skriver det ned nå, så får det meg til å tenke selvfølgelig, og det jeg da lurer på er om det rett og slett kan være dårlig samvittighet på grunn av at jeg har det ok? At jeg egentlig ikke fortjener det, så derfor gir kroppen meg den følelsen? Kan det være det?

Samvittigheten har alltid plaget meg, og jeg er som regel den som gir seg først, nettopp på grunn av den følelsen. Jeg orker ikke tanken på å krangle, og det skal så utrolig lite til før jeg blir helt ødelagt, det er det verste jeg veit. At noen er sur på meg, det gir meg magesår, og jeg klarer ikke å slappe av før det er ordnet opp i. Kjenner jeg grøsser bare av tanken nå. Igjen; samvittigheten. Så hvis du vil ødelegge meg, så har du noen tips her (som jeg for Guds skyld håper dere lar vær å bruke)!

Har lagt meg for kvelden egentlig, men kjenner på det at jeg ikke er trøtt, så lurer på åssen denne natta blir. Jeg får jo ikke gjort annet enn å prøve.

Tenkte jeg skulle skrive litt om diagnosen min imorra.

Håper dere får sove godt❤

~Line

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no