En liten update

Nå for tiden har det stått ganske stille. Både i hodet og på skrivefronten. Eller, stille i hodet blir det vel aldri, men hahah. Jeg har liksom hatt så mye på hjertet at det har blitt helt surr oppi hodet, og jeg har ikke fått sortert eller skrevet noe ned. Surrball. Kjenner det irriterer meg litt egentlig, for jeg vil jo skrive ned, men jeg klarer det bare ikke! Det stopper opp.

Det som skjer da, er at imorra, tirsdag, (forhåpentligvis) får jeg høre angående en søknad som er blitt sendt.
Jeg får jo ikke den oppfølgingen jeg håpet på fra psykisk helse i kommunen, men det er blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten (som jeg aldri hadde hørt om engang), så får vi se hva slags tilbud jeg får derifra, hvis jeg får noe i det hele tatt. Heheh.

Tilstanden pr nå er egentlig veldig opp og ned. Humøret svinger så mye. Jeg er både ekstremt sosial, og ekstremt asosial på samme tid, hvis det i det hele tatt går ann! Veksler mellom glad og trist, men jeg merker jeg er veldig “sår” hvis dere skjønner. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg trist eller lei meg. Samtidig skal det ikke så mye til for å få meg til å le igjen heller da, men den triste følelsen sitter som regel dypt igjen.

Peach (min hjertesten🧡) blei 10 år på lørdag. Tenk at jeg har hatt henne i 10 år liksom. TI ÅR! Jeg er så glad i den pusefisa at jeg får ikke hverken skrevet eller sagt det nok. Min bestevenn igjennom ti år 🧡

Jeg prøver å føle, men det er tomt

Jeg ligger i senga. Jeg ligger å prøver å føle. Føle litt. Bare en eller annen følelse. Men akkurat nå føler jeg ingenting. Absolutt ingenting. Det er helt tomt.

For et par uker siden ble jeg (igjen) utskrevet etter et opphold på psyk.
Det var utrolig tungt å leve, og jeg kjente at det var for tungt å skulle gå igjennom den perioden aleine. Derfor valgte jeg å dra inn igjen, trygge mennesker som jobber, og folk å snakke med 24/7.
Jeg må nok bare bite i det sure eplet, og innse at jeg kommer til å trenge det innimellom.

Noen av dere har jeg fortalt dette til, mens andre ikke.
Men da jeg i desember 2019 bestemte meg for å dra å ta en celleprøve for første gang, fikk jeg som svar at det var celleforandringer. Så jeg fikk time på sykehuset til en grundigere sjekk der, hvor de tydeligvis skulle klippe av noen “biter” for å sende inn til nærmere sjekk. Det gikk greit, men fikk nok et brev, hvor jeg måtte inn igjen, til dagkirurgi, for å fjerne en del av livmorhalsen. Har hele tiden fått høre at det ikke er påvist kreft, men jeg kjenner jeg bekymrer meg for det allikevel. Det har vært en stor påkjenning å gå igjennom dette, selv om det er “fort gjort”, så er dette noe jeg har gruet meg no voldsomt til, hver eneste gang. Ja, jeg kan skrive under på at det var dritvondt til tider, og det gjelder da alle tre gangene jeg har ligget i gynekologstolen, og siste gangen var verst syns jeg, selv om jeg fikk lokalbedøvelse. Jeg gråt mine modige tårer, og syns fryktelig synd på meg selv. Har heldigvis hatt med meg støtte alle tre gangene, noe jeg setter utrolig pris på 🧡 Nå venter jeg egentlig bare på brev om de fikk vekk alt, eller om jeg må inn enda en gang. Håper og krysser alt jeg har for at det er borte nå.

Så er det tilbake til tilbudet jeg har (eller ikke har) her i kommunen.
Vi hadde samarbeidsmøte da jeg var innlagt nå sist. Med fastlegen min, mams, de fra kommunen, og fra avdelingen jeg var innlagt på. Det som er greia er at jeg tok en nevropsykologisk test i 2007, som må “oppdateres”, det vil da si at jeg må ta en ny en, sånn at jeg får tydelig svart på hvitt hva som kan forventes av meg i hverdagen. Det som er dritt, er at kommunen ikke stiller opp med noe som helst, så lenge jeg ikke har fått den nye utredningen. De har sagt jeg kan ringe hvis det skulle være noe, men hallo, de som kjenner meg VEIT at jeg ikke ringer hvis det skulle være noe. Det er jeg sykt dårlig på. Det som også er dritt, er at pga den hersens coronaen, så må den utredningen vente, og hvor lenge? Nei det er det ingen som veit enda. Så det er egentlig litt krise.

Jeg bare…. føler meg så lite viktig.
Fortjener jeg ikke hjelp og støtte i hverdagen?! Er det det som er greia?
Jeg veit virkelig ikke hva jeg skal gjøre, om de bestemmer seg for at jeg ikke får no mer hjelp etter den utredningen. Det blir jo et ekstremt stort slag i trynet. Og da tror jeg at jeg takker for meg ass, da er jeg ikke verdt å kjempe for. Da er det ikke noe vits i noen ting lenger. Da blir det eneste jeg lever og ånder for, katten min, som er avhengig av meg. Kanskje jeg bare skal flytte til en annen plass, begynne et nytt liv 🙄 Jada, jeg er sikkert litt dramatisk. Men det er sånn jeg føler det, og det må være lov.

Førstkommende onsdag 6 mai, da skal jeg mest sannsynlig ta ny piercing i øret, og sette inn igjen alle de jeg måtte ta ut da jeg var på gynekologisk sist. Gleder meg, og jeg håper virkelig det blir ny piercing, det er en sååå fin plassering! Wohoo!

Er det noe dere ønsker jeg skal skrive om? Noe dere lurer på? Skriv gjerne i kommentarfeltet under, eller send meg en melding øverst i bloggen står det “kontakt meg”, så svarer jeg i nytt innlegg.

🧡 takk for at dere leser 🧡

Prøver å fokusere på de små gledene

Det er blitt så mye fokus på coronaviruset nå for tiden, og det er forståelig det altså. Det sprer seg fort, og det er vel ikke noe vi kan gjøre med det, bortsett fra å være nøye med hygiene, og holde oss så og si borte fra hverandre. Det kjenner jeg er vanskelig i denne perioden. Alt stenger og det er helt krise. Folk hamstrer både mat og dopapir, som noen hysteriske gærninger.

Jeg som er så avhengig av mennesker går rundt og blir gæren av dette, jeg trenger sosial og menneskelig kontakt. Men nei, jeg sitter mest hjemme, og det kan være både positivt og ikke minst negativt. Alle rutiner man hadde, de blir ødelagte, nettopp fordi alt er stengt. Aktivitetssenteret jeg går på er foreløpig stengt til 27 Mars, men det blir nok lenger enn det. Og det betyr at jeg ikke har noen aktiviteter fremover. Derav mye tanker om både det ene og det andre. Det er slitsomt å bare være med seg selv innimellom.

Jeg prøver å strikke, fordi jeg har begynt å strikke kluter med rutemønster (og har ENDELIG fått det til, og det var jo ikke vanskelig i det hele tatt), jeg har prøvd å høre på podcast, da særlig når jeg lager mat, men det går mest i serier og noe musikk mens jeg scroller på nettet.

Har hatt litt besøk av mamsen da, vi har sjaua hjemme hos meg, og du hvor mye det trengtes. Det har ikke sett ut her hjemme. Kaos i hjemmet = kaos i hodet, og omvendt. En skikkelig ond sirkel. Så det er jeg skikkelig takknemlig for at jeg har fått hjelp til.

Igår hadde jeg en koselig tacokveld med ei venninne, det trang jeg. Jeg suger til meg all sosial kontakt jeg får, om det så er å sitte ute å skravle, eller hjemme hos noen hvis vi er flinke med hygiene, og ikke sitter så oppi hverandre, samtidig som jeg er pissredd for å bli smitta, eller smitte andre 🤔

Nei, jeg får oppsummere med at coronakrisen kom på et jærskla dårlig tidspunkt. Jeg fikk jo ikke sjansen til å komme meg ordentlig opp etter jeg var innlagt sist, så det humper og går. Noen dager er såklart bedre enn andre, men jeg vil si at jevnt over er det ganske kjipt.

Så over til noe litt mer positivt:

Jeg må ærlig talt si at jeg elsker dette bildet av Gringo og meg. 🧡
Det er sånn at jeg skulle hatt det på lerret i stua, men det blir vel dyrt, veit ikke hva det koster å få det gjort jeg. Hm.. Det skal sjekkes ut!

Peach er jo en godklump jeg er så heldig å bor sammen med.
Det hadde vært veldig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt henne. Pusefisa 🧡
Jeg tok noen nye bilder av henne med speilreflekskameraet, men får ikke overført de til macen.
Peach er god som gull. Ei ordentlig kosejente som betyr alt for meg. 🥰

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se på Riverdale, jeg fikk snusen på den serien når jeg var hos Sandra, og den virker foreløpig litt spennende faktisk. Jeg hadde ikke helt trua egentlig, men vi får se når jeg kommer litt mer inn i den.

Og til slutt takker jeg for meg og dette innlegget, og takk for at du leser.
Ikke minst takk for alle kommentarer på innleggene jeg legger ut. Dere er gull verdt, og jeg setter så utrolig pris på det!
🧡

Da var det å krype til korset nok en gang.

De siste månedene har vært ekstremt vanskelige, og jeg har rett og slett hatt det skikkelig vondt med meg selv. Jeg har sovet mye noen dager, mens andre dager har jeg ikke sovet i det hele tatt og går rundt spinnvill i trynet. Det tærer på har jeg fått kjenne på kroppen. Ikke no nytt fenomen det her da, men slitsomt er det. Ingen tvil om det. Jeg bruker den lille energien på å være sosial og blid, mens resten av tida er jeg på sofaen og er utslitt og sliter veldig. 

Så her sitter jeg. Innlagt for ørtende gang. 

Jeg føler det er en skikkelig nedtur å komme hit gang på gang. Det er lurt sier dem, men jeg veit ikke. Er liksom så utslitt at jeg nesten ikke orker å kjempe mer. Jeg er nede i et stort hull jeg trenger hjelp for å grave meg ut av. 

Jeg håper virkelig det er noe å kjempe for denne gangen, for alt har vært så mørkt og trist. Det blir vel bedre, må jo bare håpe på det, selv om det ikke føles sånn på dette tidspunktet. Jeg har også hatt et økt symptomtrykk som det så fint kalles. 

Jeg kom jo på torsdag som var, og fy faen å mye jeg har grått denne gangen. Det er både godt og vondt. Godt å få ut all driten jeg sitter inne med, samtidig vondt fordi jeg må føle på så mye dritt som nå. 

En positiv ting er at jeg fikk en utrolig ålreit behandler jeg har vært borti før, det negative ved det er at hun har siste dagen sin førstkommende tirsdag. Så det er skikkelig dumt!

Det blir ikke gjort noen endringer på medisinene denne gangen, for skulle jo egentlig bytte ut den ene jeg står på, men siden jeg er så tung og nedstemt, bestemte legen her at vi ikke endrer den nå. 

Én ting som jeg må fokusere på, det er katten min. Hun betyr alt for meg, og er der alltid. Vi har en connection til de grader, på en måte som ingen andre, hverken dyr eller mennesker har fått meg til å føle på. Hun er glad for å se meg hver eneste gang jeg kommer hjem, hun purrer når vi koser, og prater fælt hvis hun for eksempel vil ha mat eller ikke får nok oppmerksomhet. Hun merker når jeg har det kjipt, da er hun ekstra oppi meg og veldig kontaktsøkende, helst helt oppi ansiktet mitt. Jeg føler meg rett og slett elsket av hun, og det er veldig godt å kjenne på for jeg elsker henne også 🧡

“Glem aldri:
Hvor langt du har kommet. Alt du har gått gjennom. Alle gangene du har kjempet, selv om det føltes umulig.
Hver morgen du har stått opp, uansett hvor dårlig du følte deg. Alle gangene du ville gi opp, men likevel klarte å møte en ny dag.
Den styrken du virkelig har fått føle på kroppen at du har.
Glem aldri hvor sterk du er!”

Tung i kroppen

Merker at det er tungt å være menneske om dagen. Det er jo mørkt hele døgnet omtrent. Jada, det var litt å ta i, men det er mørkt store deler av dagen. Slitsomt egentlig. Man blir jo trøtt, slækk og rett og slett tung i hele kroppen. Også når det er sånn ruskevær som nå, så frister det ikke å gå ut døra egentlig.

Det er jo en stund siden sist jeg skreiv, og jeg har helt ærlig ikke visst hva jeg skulle skrive om. Dagene går i ett føler jeg, selv om jeg ikke gjør så himla mye hver dag, så går dagene allikevel i ett kjør. Må jo ærlig innrømme at jeg ikke har noe spennende å komme med nå heller 😂

Også har vi kommet over halvveis i november allerede. Hjelpes!
Jeg har jo bursdag denne måneden jeg 🥳 Wohoo!

Idag har jeg vært på aktivitetssenteret. Det var koselig!
Siden jeg kom hjem har egentlig tiden gått til å vaske og henge opp tøy, administrative oppgaver i gruppene “mine” på facebook, pluss lage mat og spise. Nå sitter jeg i sofaen hjemme og hører på musikk. Peach ligger i godstolen sin med teppene, hun koser seg og sover så herlig! 🥰 Godjenta mi, det!

Nå tror jeg at jeg skal ta meg en dusj, og så legge meg i senga med Peach, hvor vi setter på en serie for å kule´n heeeelt ned, og sovne når det passer oss 🥰

Høst i luften

Nå om dagen syns jeg lufta er nydelig. Skikkelig høst, og det syns jeg er så deilig. Jeg er så varm av meg, så å kjenne at temperaturen synker gjør meg ingenting. Vår og høst syns jeg er best, for da er det hverken iskaldt eller glovarmt! Helt perfekt. Det eneste er at jeg syns ikke torden og lyn er så koselig, syns det er skummelt. Det er noen voldsomme krefter der ja. Peach gjemte seg under senga sist det tordna, og jeg vurderte nesten å legge meg under der sammen med hu. 🤪

Nå sitter jeg å tar det heeeelt kuli, hører på musikk og slapper av.
Lurer på om jeg skal slenge sammen ei pannekakerøre, fikk skikkelig lyst på det 😋

Så er det å dra å stemme etterpå da. Får vel gjøre det jeg også 😎

Håper dere alle har hatt en super helg! 🌻

1 års jubileum

Herregud, dette er så rart å tenke på. At det har gått et helt år. Et helt år siden jeg satt og tvinnet fingre og ventet på mailen, og når den endelig kom, var jeg i ekstase, fordi det var da jeg fikk opprettet denne bloggen, og jeg er evig takknemlig for at jeg får lov å blogge på denne plattformen 😊

Jeg var så nervøs, visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Mest fordi jeg ikke visste om jeg var “god” nok til å skulle få blogge hos psykmagasinet, men også fordi jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle blogge åpent med fullt navn og fortelle folk hva jeg tenker, føler og mener om ting, hvor det hovedsakelig handler om psykisk helse – min psykiske helse.

Herlighet, jeg syns ikke det er såå lenge siden jeg fikk oppretta bloggen, samtidig så føles det jo lenge. På en måte. Nei, merkelig er det.

Så august måned, husker ikke datoen, selv om jeg lett kan finne det ut, men selve august er jubileumsmåneden. Wohooo! 🥳

Home sweet home

Nå har jeg endelig fått kommet meg hjem til Peach, og det er sååå godt altså. Godt å komme hjem til kjente og kjære også da 🧡

Varmen sluker meg opp, og det er ikke lett å være hverken dyr eller menneske nå. Det er så insane varmt, at det skulle ikke vært lov! Haha.
Har sola meg, bada litt, vært grillings og masse koselige stunder etter jeg kom hjem 🌻 Setter så utrolig stor pris på menneskene som er i livet mitt! Dere er nydelige!

Jeg har blitt henvist til poliklinisk behandling, det vil si at jeg skal til samtaler på poliklinikken. Så jeg går egentlig bare å venter på svar i posten, selv om det sikkert tar litt tid nå som det er sommer og ferie osv. Grugleder meg til svaret på henvisninga egentlig. For det første, så må jeg få en behandler. For det andre, så må vi ha en ålreit kjemi. Og for det tredje, så må jeg finne en måte å komme meg dit på, da buss ikke er et alternativ pga mange bytter og venting osv. #noia

Under her er bilde av Alvin og meg, som Anine har tatt. Han er så søøøøt! 🧡

Har igrunn ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ting går greit altså (sett bort i fra varmen som prøver å drepe meg😂).

Den virkelige verden blir mer uvirkelig

Jeg veit ikke hva jeg skal skrive, for jeg veit heller ikke hva jeg vil si. Jeg føler jeg ikke har noen ord. Tankene om noe av hva jeg vil ha frem er der, men det stopper opp på veien, det er noe som klusser til det jeg ønsker å formidle.

Jeg sliter veldig med å prate med “hjelperne” mine nå, og det er skikkelig dust, for det er jo de som skal hjelpe meg med sånne perioder når jeg har det sånn som dette blant annet. Men når jeg ikke får sagt noe, så får de heller ikke hjulpet meg. Det er så vondt og vanskelig, for jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det. “Skriv” sier de, men hva skal jeg skrive når jeg ikke har ord for det jeg strever med akkurat nå?! Kanskje det kommer etterhvert når jeg bare får begynt? Nei jeg veit ikke, har ikke helt troa på det egentlig.

Imorra skal jeg til legen, og jeg kjenner jeg gruer meg litt egentlig. Jeg tror det blir en “hard” og vanskelig samtale, fordi hjelperne mine har sendt han en melding. Litt usikker på hva det blir ut av det, men får bare ta det som det kommer.

Vanligvis har jeg avtale med en av hjelperne idag (mandager), men idag har hun ene ferie, og jeg veit ikke hva som skjer med hun andre som jeg pleier å ha avtale med på torsdager. Håper vi fortsatt har en avtale på torsdag. Kjenner at den avtalen jeg egentlig skulle hatt idag, den ville jeg så gjerne hatt. Men sånn blei det ikke. Var litt usikker på om hun andre skulle “ta over” den samtalen, men hørte ingenting, så da blei det ingenting. Jeg orker ikke å mase, men jeg burde kanskje gjort det.

Det er ganske krise nå, og jeg veit ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg egentlig. Jeg sliter, det gjør jeg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg sliter veldig. Og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne driten engang.

Kjenner jeg har en ekkel uro i kroppen, klump i magen, og hodet er ikke helt med. Jeg klarer ikke være fokusert på denne verdenen. Jeg er i min egen. Og det er ganske skummelt. Kjenner den virkelige verden blir mer uvirkelig, og min egen blir mer virkelig. Jeg veit snart ikke hva som er virkelig og ikke, og da begynner ting å bli ganske klussete. Hvordan fikser jeg dette, liksom?

Nei, jeg er ufiksbar. Det går ikke an å fikse dette.
Det er håpløst, and a long shot.

Jeg er sliten, og vil bare sove vekk alt. Noen dager gjør jeg det, mens andre dager fyker jeg rundt som en apekatt som ikke har ro i ræva. Noen dager er det for mye stimuli, mens andre dager er det for lite stimuli. Klarer ikke helt å begrense, eller gjøre så jeg er “midt på”.

Dærsken, det kom noen ord allikevel, selv om jeg skreiv på starten at jeg ikke finner ord. Men nå stoppet det. Så jeg får heller skrive seinere.

Gringo og meg 🥰

🧡🌻🧡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no