Jeg tror jeg har kommet veldig langt i forhold til hvor jeg har vært for oover et år siden. MEN, nå har det begynt å skrante litt igjen, og jeg er egentlig litt redd tror jeg? Føler på så mye rart, ja altså, noen syns det er rart kanskje, men for meg er det reelle ting. Får oppfølging fra psykisk helse i kommunen én dag i uka, og jeg veit ikke helt hva jeg syns om det. Føler ikke jeg kan “mase” etter flere timer heller, fordi jeg veit de har mye å gjøre, og full timeplan, og så kan det hende jeg tar opp tiden til noen andre som trenger det mer. Så da får jeg vel bare.. la det gå som det går? 🤔 Har jo også oppfølging fra habiliteringstjenesten 2 dager i uka med 1,5t pr dag, men føler ikke jeg er der med dem, at jeg bare kan øse ut og fortelle hvis ting ikke er så greit. Er ikke helt der enda..
Jeg er sliten av å være meg, så det er ikke bare bare. 🤯
Veit fortsatt ikke om det er mørketiden, eller en blanding av diverse ting som har skjedd. Jeg kjenner i hvertfall at noe ikke stemmer. Blæh..
Som noen vet, så er bursdagen min i November. Den 29 faktisk, så det er jo helt i slutten. Jeg skal feire med mine venner, så har fiksa et fint sted å ha det. Det blir en koselig kveld tror jeg, og håper den blir bra 🥳 Skal også feire med litt av familien på selve dagen, og det blir i hvertfall koselig. Da blir det digg mat, og fæmili 🧡
Slenger ved et bilde av en stolt Line som tidligere i år endelig klarte å skrive noe ned på tavla hos tidligere behandler. Det satt så langt inne, og hun ville ta bilde og sende det til meg, fordi det var egentlig ganske stort for meg. Så her har jeg begynt å skrive om psykologiske vitaminer. ⭐️
Jeg har tatt en søvnregistrering som påviste søvnapné dessverre. Men det er kanskje grunnen til at jeg føler jeg sover så sykt dårlig om nettene, hvorfor jeg alltid er trøtt når jeg våkner, hvorfor jeg er knusktørr i munnen og våkner pga det osvosv. Ja, jeg snorker (no helt jævlig visst?!), men den viste pustestopp, veit ikke hvor mange i løpet av natten, men det blei altså konkludert med søvnapné, og jeg venter på innkalling fra øre-nese-hals på sykehuset, hvor de skal lære meg hvordan jeg bruker en CPAP maskin som jeg da skal ha på meg når jeg sover. Litt av et syn når jeg hadde på meg registreringsapparatet da, så skal legge ved bilde 😅 Blir spennende å se om jeg klarer å ligge med den maskina om natta, og ikke minst om den funker for meg.
Jeg spurte om det var noe man kan gjøre for å unngå å snorke/snorke mindre, og håpet det var en mirakelkur, men det var visst veldig viktig å gå ned i vekt (noe jeg er på god vei til å gjøre), og å bruke CPAP. Skulle bare ønske det kunne opereres bort, fordi jeg blir faktisk veldig brydd, og ikke minst redd for å sove med andre hvis det er så ille som noen sier. Huff.
I oktober feiret vi verdensdagen for psykisk helse i Holmestrand. Det var en bra feiring alt i alt. Mange koselige mennesker som stoppet innom for en liten prat, litt kaffe og fikk noen småting vi delte ut da vi i mental helse holmestrand stod på stand. 🥰
Har hatt en forholdsvis fin september altså, minus et par jævlige ting. Ei god venninne av meg valgte å forlate oss, og jeg håper hun har fått fred nå 🌹 hun har slitt så mye og vært igjennom så masse dritt. 😔 Kommer til å savne henne altså 🧡 jeg velger såklart å ta vare på alle gode minner vi har sammen, og prøver å tenke på at hun har fått ro i sjela si nå, selv om det er tungt. ✨
Veit ikke om det er på grunn av at det blir mørkere ute, eller det som jeg skreiv over her, eller kanskje en blanding? Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg har hatt det litt kjipt i det siste. Det er så tungt liksom? Jeg er sliten. Jada, forhåpentligvis går det over etterhvert, men jeg er skikkelig redd for at det kommer en ordentlig dårlig periode nå. Må bare krysse alt jeg kan for at det er en forbigående følelse jeg sitter med innvendig.
Litt nervete om dagen kanskje, men det ordner seg vel det også.
Førstkommende uke så begynner de nye hjelperne jeg skal ha, og jeg kjenner jeg gruer meg masse til at nye folk skal inn her, hjem til meg liksom, det er jo ganske ubehagelig å skulle slippe inn nye mennesker når det er så bedritent her, men det er jo blant annet det de skal hjelpe meg med. Ikke minst gruer jeg meg fordi jeg ikke veit hvem den første hjelpern er som kommer på mandag, fått vite navnet, men det er allerede glemt, ringte ingen bjeller når navnet blei nevnt, så at jeg ikke kjenner vedkommende kan jo sikkert bli bra det, for jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke får til normale ting som alle andre, og syns det er ubehagelig at noen jeg kjenner fra før skal hjelpe meg med å leve som en normal person. Har kun møtt ene hjelpern et par ganger, som da kommer til meg på onsdag. Spent ass..
Har sagt det til behandler at jeg er redd jeg «overdriver» og at jeg egentlig bare er lat, siden jeg ikke får til helt normale ting som de fleste andre greier uten problemer. Da fikk jeg til svar at jeg absolutt ikke hadde fått et vedtak på den hjelpa jeg nå skal få om jeg hadde overdrevet og kun vært lat. Det er visst vanskelig å skulle late som for å få et vedtak på dette. Og det står klart i den nevropsykologiske utredninga blant annet hva som er mine utfordringer og hva jeg behøver(?), så jeg skal liksom ta det kuli og stole på at jeg ikke er lat. Men det er vanskelig altså.
Jeg føler jeg har fått en god kjemi med nye behandler, jeg prøver å være så ærlig jeg kan med henne, men så blir jeg litt matt når jeg innimellom må gjenta ting som jeg allerede har snakket med gamle behandler om. Men det er jo forståelig at hun spør også da, ja hun har kanskje fått vite en del om meg av gamle behandler, evt lest i journal, men det er vel noen ting hun vil spørre MEG om, og ikke lese hva som er skrevet av andre om meg? Eller?🤔
Uansett, den hjelpa jeg har pr nå, det er avtale med behandler to dager i uka, og de andre hjelperne tre timer fordelt på to dager i uka. Jeg er så spent på om dette kommer til å fungere. Om det blir bra. Om jeg har kjemi med de som kommer hjem til meg. Hvordan det blir å skulle stole på noen som er helt nye for meg og skal inn i livet mitt på denne måten.
Nei, jeg får bare ta det som det kommer da, satse på at det blir bra, selv om nervene sitter på utsiden av kroppen og samtidig roter rundt oppi hodet mitt? Jeg er virkelig spent, og som jeg skreiv over; jeg gruer meg!!
Idag er en dag som skal feires her i heimen. Hihi Det er nemlig 11 år siden et mirakel skjedde. Rett og slett 11 år siden min pusejente Peach blei født! 🥳 Jeg har hatt henne siden hun var 8 uker. Vi var å hentet henne i Sandefjord. Jeg husker det godt enda. Hun satt i hundeburet baki, eller, hun satt ikke pent som dere kanskje tror, hun satt klora fast i veggen på buret, det var en skikkelig tur hjem med mjauing og hun var ikke fornøyd. Jeg skjønner det jo, blir tatt vekk fra mammaen og søsknene sine, plassert i et bur og kjørt avgårde. Huff, stakkars, hun var nok redd 🧡
Det er helt utrolig at det er 11 år siden. ELLEVE ÅR! Føler det har gått fort, samtidig som det føles ut som hun har vært med meg for alltid. Klarer ikke huske hvordan det var uten henne.
Jeg kunne ikke fått en bedre følgesvenn og kosebuddy. Vi har det så fint sammen, koser, leker, spiser og hun trøster meg hver gang jeg er lei meg. Hun kjenner meg såpass godt nå at hun merker når jeg begynner å få det dårlig. Hun merker det kanskje før jeg selv merker det til og med. Hun senser nok det, ja. Da blir hun ekstremt kosete, og vil gjerne opp i ansiktet mitt og gnir seg innat meg mer enn normalt. Virker som hu ikke kommer nærme nok og er alltid der, følger etter meg og passer på meg 🧡
Hver gang jeg er i dusjen, så har jeg døra til badet på gløtt, hvis ikke står hun utenfor å mjauer. Når jeg kommer ut av dusjen så sitter hun på badegulvet og venter på at jeg skal bli ferdig.
De siste månedene har på en måte vært ganske strevsomme egentlig. Vi måtte jo avlive hunden vår, Gringo. Han blei tolv år, men uansett om han hadde levd et langt liv, så var det jævlig. Det har vært mange tårer og vonde følelser, samtidig som vi tenker på alt det fine han gjorde, og hvor dype spor han lagde i livene våre. ⭐️ Vi i familien har sittet å grini sammen, sett på bilder, videoer og tenkt på Gringo. Han var spesiell. Håper han følte selv at han hadde et bra liv med oss, noe jeg velger å tro han følte. Bamsen 🧡
Syns dette bildet av oss er så fint! 🧡
Gladnyheten er jo at mams og PA har fått seg en valp. Hils på lille Lotus 🧡
Det er samme rase som Gringo. Så han her er en Eurasier valp. Gleder meg virkelig til å bli mer kjent med han. Han er jo bare såååå søt! Lille Lotus 😍 Blir spennende å se hva slags personlighet han vokser til å få. Jeg smelter!
Jeg har en mild grad av OCD når det gjelder det å poste innlegg, og det er da at det må være minimum ett innlegg hver måned. Jeg har hatt veldig skrivesperre, så her sitter jeg, første innlegg på den siste dagen i februar. Jeg har egentlig mye jeg vil dele, men veit liksom ikke hvor jeg skal starte, eller hvordan jeg skal formulere meg. Det er mange baller i lufta om dagen, og jeg håper det kan lede til noe bra. Vi får se.
Jeg er ganske «høy» om dagen. Min måte å være manisk på mener jeg da. Til vanlig er jeg ganske stille og rolig, ikke alltid like snakkesalig, men nå under denne høye perioden, så prater jeg, masse! Jeg ler, fniser, tuller og skravler i ett kjør føler jeg. Masse energi. Men det er litt deilig å kjenne på den følelsen også da egentlig. Følelsen av at ting faktisk er ganske ok nå. Det er litt skummelt også, jeg er redd for å føle for mye på glede. Jeg er redd det blir en kortvarig følelse, hvor alt det kjipe kommer sterkere tilbake og biter meg i rævva. For hvorfor skal jeg fortjene å være glad? Føle på glede? Sånne tanker sitter jeg med.
Får vel begynne med å ønske alle sammen et godt nytt år! 🥰
På julaften var jeg hos pappa med familie. Sov over til 1.juledag. Det var veldig koselig, både barn, voksne og dyr var fornøyde med dagen tror jeg. Jeg hadde det hvertall koselig, var noen stesøsken m/følge og tantebarn bl.a der jeg sjelden ser, så det var fint. 🧡
(tekst fortsetter under bildet)
På nyttårsaften var jeg hos mamsen, vi spiste kalkun til middag, drakk litt vin og hadde det veldig hyggelig. 🧡 Vi var bare tre stk (meg, mams og stefar PA), og det var egentlig helt greit 🤗 Litt seinere dro jeg til ei venninne for å feire videre, det også var veldig hyggelig, vi så på rakettene sammen og hadde litt godt i glasset.
Har jo igrunn hatt det veldig fint i jula, og frem til nyttårsaften. Feiret med mange gode mennesker.
Scroll to top
Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no
