September og oppdateringer

Har hatt en forholdsvis fin september altså, minus et par jævlige ting. Ei god venninne av meg valgte å forlate oss, og jeg håper hun har fått fred nå 🌹 hun har slitt så mye og vært igjennom så masse dritt. 😔 Kommer til å savne henne altså 🧡 jeg velger såklart å ta vare på alle gode minner vi har sammen, og prøver å tenke på at hun har fått ro i sjela si nå, selv om det er tungt. ✨

Veit ikke om det er på grunn av at det blir mørkere ute, eller det som jeg skreiv over her, eller kanskje en blanding? Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg har hatt det litt kjipt i det siste. Det er så tungt liksom? Jeg er sliten. Jada, forhåpentligvis går det over etterhvert, men jeg er skikkelig redd for at det kommer en ordentlig dårlig periode nå. Må bare krysse alt jeg kan for at det er en forbigående følelse jeg sitter med innvendig.

Litt nervete om dagen kanskje, men det ordner seg vel det også.

Førstkommende uke så begynner de nye hjelperne jeg skal ha, og jeg kjenner jeg gruer meg masse til at nye folk skal inn her, hjem til meg liksom, det er jo ganske ubehagelig å skulle slippe inn nye mennesker når det er så bedritent her, men det er jo blant annet det de skal hjelpe meg med. Ikke minst gruer jeg meg fordi jeg ikke veit hvem den første hjelpern er som kommer på mandag, fått vite navnet, men det er allerede glemt, ringte ingen bjeller når navnet blei nevnt, så at jeg ikke kjenner vedkommende kan jo sikkert bli bra det, for jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke får til normale ting som alle andre, og syns det er ubehagelig at noen jeg kjenner fra før skal hjelpe meg med å leve som en normal person. Har kun møtt ene hjelpern et par ganger, som da kommer til meg på onsdag. Spent ass..

Har sagt det til behandler at jeg er redd jeg «overdriver» og at jeg egentlig bare er lat, siden jeg ikke får til helt normale ting som de fleste andre greier uten problemer. Da fikk jeg til svar at jeg absolutt ikke hadde fått et vedtak på den hjelpa jeg nå skal få om jeg hadde overdrevet og kun vært lat. Det er visst vanskelig å skulle late som for å få et vedtak på dette. Og det står klart i den nevropsykologiske utredninga blant annet hva som er mine utfordringer og hva jeg behøver(?), så jeg skal liksom ta det kuli og stole på at jeg ikke er lat. Men det er vanskelig altså.

Jeg føler jeg har fått en god kjemi med nye behandler, jeg prøver å være så ærlig jeg kan med henne, men så blir jeg litt matt når jeg innimellom må gjenta ting som jeg allerede har snakket med gamle behandler om. Men det er jo forståelig at hun spør også da, ja hun har kanskje fått vite en del om meg av gamle behandler, evt lest i journal, men det er vel noen ting hun vil spørre MEG om, og ikke lese hva som er skrevet av andre om meg? Eller?🤔

Uansett, den hjelpa jeg har pr nå, det er avtale med behandler to dager i uka, og de andre hjelperne tre timer fordelt på to dager i uka. Jeg er så spent på om dette kommer til å fungere. Om det blir bra. Om jeg har kjemi med de som kommer hjem til meg. Hvordan det blir å skulle stole på noen som er helt nye for meg og skal inn i livet mitt på denne måten.

Nei, jeg får bare ta det som det kommer da, satse på at det blir bra, selv om nervene sitter på utsiden av kroppen og samtidig roter rundt oppi hodet mitt? Jeg er virkelig spent, og som jeg skreiv over; jeg gruer meg!!

Aff, dette blei et langt innlegg 😅

✨Håper dere har det så bra som mulig 🧡

11 år!

Idag er en dag som skal feires her i heimen. Hihi Det er nemlig 11 år siden et mirakel skjedde. Rett og slett 11 år siden min pusejente Peach blei født! 🥳
Jeg har hatt henne siden hun var 8 uker. Vi var å hentet henne i Sandefjord. Jeg husker det godt enda. Hun satt i hundeburet baki, eller, hun satt ikke pent som dere kanskje tror, hun satt klora fast i veggen på buret, det var en skikkelig tur hjem med mjauing og hun var ikke fornøyd. Jeg skjønner det jo, blir tatt vekk fra mammaen og søsknene sine, plassert i et bur og kjørt avgårde. Huff, stakkars, hun var nok redd 🧡

Det er helt utrolig at det er 11 år siden. ELLEVE ÅR! Føler det har gått fort, samtidig som det føles ut som hun har vært med meg for alltid. Klarer ikke huske hvordan det var uten henne.

Jeg kunne ikke fått en bedre følgesvenn og kosebuddy. Vi har det så fint sammen, koser, leker, spiser og hun trøster meg hver gang jeg er lei meg. Hun kjenner meg såpass godt nå at hun merker når jeg begynner å få det dårlig. Hun merker det kanskje før jeg selv merker det til og med. Hun senser nok det, ja. Da blir hun ekstremt kosete, og vil gjerne opp i ansiktet mitt og gnir seg innat meg mer enn normalt. Virker som hu ikke kommer nærme nok og er alltid der, følger etter meg og passer på meg 🧡

Hver gang jeg er i dusjen, så har jeg døra til badet på gløtt, hvis ikke står hun utenfor å mjauer. Når jeg kommer ut av dusjen så sitter hun på badegulvet og venter på at jeg skal bli ferdig.

Hun er så søt! Fineste jeg veit om 😍

Trist vs gladnyhet

De siste månedene har på en måte vært ganske strevsomme egentlig.
Vi måtte jo avlive hunden vår, Gringo. Han blei tolv år, men uansett om han hadde levd et langt liv, så var det jævlig. Det har vært mange tårer og vonde følelser, samtidig som vi tenker på alt det fine han gjorde, og hvor dype spor han lagde i livene våre. ⭐️ Vi i familien har sittet å grini sammen, sett på bilder, videoer og tenkt på Gringo. Han var spesiell. Håper han følte selv at han hadde et bra liv med oss, noe jeg velger å tro han følte. Bamsen 🧡

Syns dette bildet av oss er så fint! 🧡

Gladnyheten er jo at mams og PA har fått seg en valp.
Hils på lille Lotus 🧡

Det er samme rase som Gringo. Så han her er en Eurasier valp.
Gleder meg virkelig til å bli mer kjent med han. Han er jo bare såååå søt! Lille Lotus 😍
Blir spennende å se hva slags personlighet han vokser til å få. Jeg smelter!

Hva syns dere?!

Høyt og lavt

Jeg har en mild grad av OCD når det gjelder det å poste innlegg, og det er da at det må være minimum ett innlegg hver måned. Jeg har hatt veldig skrivesperre, så her sitter jeg, første innlegg på den siste dagen i februar. Jeg har egentlig mye jeg vil dele, men veit liksom ikke hvor jeg skal starte, eller hvordan jeg skal formulere meg. Det er mange baller i lufta om dagen, og jeg håper det kan lede til noe bra. Vi får se. 

Jeg er ganske «høy» om dagen. Min måte å være manisk på mener jeg da. Til vanlig er jeg ganske stille og rolig, ikke alltid like snakkesalig, men nå under denne høye perioden, så prater jeg, masse! Jeg ler, fniser, tuller og skravler i ett kjør føler jeg. Masse energi. Men det er litt deilig å kjenne på den følelsen også da egentlig. Følelsen av at ting faktisk er ganske ok nå. Det er litt skummelt også, jeg er redd for å føle for mye på glede. Jeg er redd det blir en kortvarig følelse, hvor alt det kjipe kommer sterkere tilbake og biter meg i rævva. For hvorfor skal jeg fortjene å være glad? Føle på glede? Sånne tanker sitter jeg med.

Jul og nyttår

Får vel begynne med å ønske alle sammen et godt nytt år! 🥰

På julaften var jeg hos pappa med familie. Sov over til 1.juledag. Det var veldig koselig, både barn, voksne og dyr var fornøyde med dagen tror jeg. Jeg hadde det hvertall koselig, var noen stesøsken m/følge og tantebarn bl.a der jeg sjelden ser, så det var fint. 🧡

(tekst fortsetter under bildet)

På nyttårsaften var jeg hos mamsen, vi spiste kalkun til middag, drakk litt vin og hadde det veldig hyggelig. 🧡 Vi var bare tre stk (meg, mams og stefar PA), og det var egentlig helt greit 🤗
Litt seinere dro jeg til ei venninne for å feire videre, det også var veldig hyggelig, vi så på rakettene sammen og hadde litt godt i glasset.

Har jo igrunn hatt det veldig fint i jula, og frem til nyttårsaften. Feiret med mange gode mennesker.

Bak fasaden

For litt siden begynte jeg på dette innlegget, veit ikke helt hvor jeg ville, eller hva jeg tenker om det nå. Legger det ut likevel.

“Det er så rart. At det skal være så enkelt? Og så teit og idiotisk på samme tid. Jeg snakker da om å ta opp en fasade for at de rundt ikke skal få følelsen av at du har det kjipt. Det er så sabla enkelt, å bare smile, le. Ja være blid og imøtekommende. Selv om det ikke stemmer med virkeligheten.

Jeg føler egentlig på en type mani om dagen. Jeg er sååå høyt oppe, er sprudlende, ler, prater og har energi. Det går. Til en viss grad. Helt til det ikke går lenger. Det er slitsomt å være så oppe og “høy”. Jeg kjenner at jeg blir sliten av meg selv innimellom, så jeg kan jo bare tenke meg hvordan de rundt føler det. Eller kanskje de ikke tenker over det? Kanskje det er bare meg som føler på det. Jeg veit ikke.”

Idag er det nyttårsaften. Har ingen spesielle tanker i forhold til det. Blir såklart rart med et nytt år. Håper corona roer seg så vi kan begynne å leve litt mer. Skal spise middag hos mamsen idag hvertfall, så det blir koselig. Kalkun. Nam.

Veit jul og nyttår er vanskelig for mange, men håper dere der ute har hatt det ok. 🧡

Godt nyttår til dere 🌻🧡

Minner, på godt og vondt

Jeg sitter å ser igjennom noen “gamle” bilder, og det er spesielt et par jeg blei både glad og lei meg for å se. Jeg kjenner et enormt savn når jeg ser på de bildene. Det er vondt, men jeg er så utrolig glad og takknemlig for den tiden vi fikk sammen. Og at jeg fikk kjenne dere.

På 30 års dagen min satt jeg og venta, følte jeg. Jeg venta på at bestemor skulle ringe og gratulere meg med dagen. Men sånn blei det jo ikke. Du er jo ikke blant oss mer bestemor, hverken du eller bestefar, og det gjør vondt. Jeg savner dere veldig. Spesielt at bestemor ringte meg og spurte om vi skulle ta en bytur. Det var alltid så koselig. Vi hadde på en måte et rituale når det gjaldt byturer, som var at vi titta i butikker, shoppa litt klær, etterfulgt av at vi spiste kinamat og kosa oss. Og bestefar, all den kunnskapen om rare ting, det lure smilet. Skulle ønske jeg kunne få se dere igjen. Fått klemme dere.

(tekst fortsetter under bildene)

Håper dere har funnet tilbake til hverandre, der dere er nå 🧡

Det er fler jeg savner, og jeg kjenner litt ekstra på det akkurat nå.

Moffa blant annet, min morfar. 🧡 Det er en stund siden han gikk bort, og jeg har ingen bilder akkurat her og nå, annet enn de jeg har i hodet. Jeg tenker støtt og stadig på han. Hvordan livet hadde vært hvis han fortsatt hadde vært frisk og levd. Tror kanskje noen ting hadde vært annerledes, men det får vi aldri vite. Jeg skulle ønske jeg hadde en grav å gå til. Et sted som var bare ditt.

Jeg velger å tenke at jeg har vært heldig.
Veldig heldig å få ha sånne fine mennesker i livet mitt.
Minnene er godt bevart. 🧡


Jeg er min egen verste fiende

Jeg sliter. Jeg skal være ærlig. Og jeg er min egen verste fiende nå. Det er så mye, stort og smått jeg føler jeg ikke kommer meg unna. Jeg takler ikke å være meg når det står på som verst, som det gjør nå. Men jeg må jo allikevel. Det er tungt. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dritten, føler jeg sitter fast med begge beina i kvikksand, som bare trekker meg lenger og lenger under. Men jeg skjuler det. Og jeg er flink til det. Men her kommer det.

Ikke nok med at covid-19 kommer å slår oss i trynet, så ødelegger den for så mange som sliter nok fra før. Det er så mange som ikke liker å snakke i telefon eller ha videokonferanse, eller som klarer å skjule det så godt at folk rundt tror det går bra, at man er avhengig av at noen faktisk kommer hjem, eller at man kommer på et kontor, for å bli sett. Face to face. For at man skal forstå bedre at ting kanskje ikke er helt på stell, eller at man har det bra. Jeg er en av dem dessverre.

Dagene mine går veldig opp og ned, så det er ikke bare dritt, det skal sies. Men det er mer dritt, enn det går opp for å si det sånn. Jeg har sååå mye tid for meg selv, vi kan ikke treffes alle som vil, og det er begrensninger på alt. Ja, dere vet jo det her.. Det er ikke lett! Jeg har mye bra som skjer også, men det er så vanskelig å fokusere på det, når med en gang jeg kommer hjem eller er for meg selv, så kommer dritten.
Jeg prøver så hardt å holde motet oppe, være blid og glad, fornøyd. Le. Smile. Men det gjør vondt innerst inne.

Det er så mange tanker. Så mange følelser. Men et lite hode som snart ikke har mer kapasitet og en sliten kropp.

Hipp hurra for et negativt innlegg.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no