De siste månedene har på en måte vært ganske strevsomme egentlig. Vi måtte jo avlive hunden vår, Gringo. Han blei tolv år, men uansett om han hadde levd et langt liv, så var det jævlig. Det har vært mange tårer og vonde følelser, samtidig som vi tenker på alt det fine han gjorde, og hvor dype spor han lagde i livene våre. ⭐️ Vi i familien har sittet å grini sammen, sett på bilder, videoer og tenkt på Gringo. Han var spesiell. Håper han følte selv at han hadde et bra liv med oss, noe jeg velger å tro han følte. Bamsen 🧡
Syns dette bildet av oss er så fint! 🧡
Gladnyheten er jo at mams og PA har fått seg en valp. Hils på lille Lotus 🧡
Det er samme rase som Gringo. Så han her er en Eurasier valp. Gleder meg virkelig til å bli mer kjent med han. Han er jo bare såååå søt! Lille Lotus 😍 Blir spennende å se hva slags personlighet han vokser til å få. Jeg smelter!
Jeg har en mild grad av OCD når det gjelder det å poste innlegg, og det er da at det må være minimum ett innlegg hver måned. Jeg har hatt veldig skrivesperre, så her sitter jeg, første innlegg på den siste dagen i februar. Jeg har egentlig mye jeg vil dele, men veit liksom ikke hvor jeg skal starte, eller hvordan jeg skal formulere meg. Det er mange baller i lufta om dagen, og jeg håper det kan lede til noe bra. Vi får se.
Jeg er ganske «høy» om dagen. Min måte å være manisk på mener jeg da. Til vanlig er jeg ganske stille og rolig, ikke alltid like snakkesalig, men nå under denne høye perioden, så prater jeg, masse! Jeg ler, fniser, tuller og skravler i ett kjør føler jeg. Masse energi. Men det er litt deilig å kjenne på den følelsen også da egentlig. Følelsen av at ting faktisk er ganske ok nå. Det er litt skummelt også, jeg er redd for å føle for mye på glede. Jeg er redd det blir en kortvarig følelse, hvor alt det kjipe kommer sterkere tilbake og biter meg i rævva. For hvorfor skal jeg fortjene å være glad? Føle på glede? Sånne tanker sitter jeg med.
Får vel begynne med å ønske alle sammen et godt nytt år! 🥰
På julaften var jeg hos pappa med familie. Sov over til 1.juledag. Det var veldig koselig, både barn, voksne og dyr var fornøyde med dagen tror jeg. Jeg hadde det hvertall koselig, var noen stesøsken m/følge og tantebarn bl.a der jeg sjelden ser, så det var fint. 🧡
(tekst fortsetter under bildet)
På nyttårsaften var jeg hos mamsen, vi spiste kalkun til middag, drakk litt vin og hadde det veldig hyggelig. 🧡 Vi var bare tre stk (meg, mams og stefar PA), og det var egentlig helt greit 🤗 Litt seinere dro jeg til ei venninne for å feire videre, det også var veldig hyggelig, vi så på rakettene sammen og hadde litt godt i glasset.
Har jo igrunn hatt det veldig fint i jula, og frem til nyttårsaften. Feiret med mange gode mennesker.
For litt siden begynte jeg på dette innlegget, veit ikke helt hvor jeg ville, eller hva jeg tenker om det nå. Legger det ut likevel.
“Det er så rart. At det skal være så enkelt? Og så teit og idiotisk på samme tid. Jeg snakker da om å ta opp en fasade for at de rundt ikke skal få følelsen av at du har det kjipt. Det er så sabla enkelt, å bare smile, le. Ja være blid og imøtekommende. Selv om det ikke stemmer med virkeligheten.
Jeg føler egentlig på en type mani om dagen. Jeg er sååå høyt oppe, er sprudlende, ler, prater og har energi. Det går. Til en viss grad. Helt til det ikke går lenger. Det er slitsomt å være så oppe og “høy”. Jeg kjenner at jeg blir sliten av meg selv innimellom, så jeg kan jo bare tenke meg hvordan de rundt føler det. Eller kanskje de ikke tenker over det? Kanskje det er bare meg som føler på det. Jeg veit ikke.”
Idag er det nyttårsaften. Har ingen spesielle tanker i forhold til det. Blir såklart rart med et nytt år. Håper corona roer seg så vi kan begynne å leve litt mer. Skal spise middag hos mamsen idag hvertfall, så det blir koselig. Kalkun. Nam.
Veit jul og nyttår er vanskelig for mange, men håper dere der ute har hatt det ok. 🧡
Jeg sitter å ser igjennom noen “gamle” bilder, og det er spesielt et par jeg blei både glad og lei meg for å se. Jeg kjenner et enormt savn når jeg ser på de bildene. Det er vondt, men jeg er så utrolig glad og takknemlig for den tiden vi fikk sammen. Og at jeg fikk kjenne dere.
På 30 års dagen min satt jeg og venta, følte jeg. Jeg venta på at bestemor skulle ringe og gratulere meg med dagen. Men sånn blei det jo ikke. Du er jo ikke blant oss mer bestemor, hverken du eller bestefar, og det gjør vondt. Jeg savner dere veldig. Spesielt at bestemor ringte meg og spurte om vi skulle ta en bytur. Det var alltid så koselig. Vi hadde på en måte et rituale når det gjaldt byturer, som var at vi titta i butikker, shoppa litt klær, etterfulgt av at vi spiste kinamat og kosa oss. Og bestefar, all den kunnskapen om rare ting, det lure smilet. Skulle ønske jeg kunne få se dere igjen. Fått klemme dere.
(tekst fortsetter under bildene)
Håper dere har funnet tilbake til hverandre, der dere er nå 🧡
Det er fler jeg savner, og jeg kjenner litt ekstra på det akkurat nå.
Moffa blant annet, min morfar. 🧡 Det er en stund siden han gikk bort, og jeg har ingen bilder akkurat her og nå, annet enn de jeg har i hodet. Jeg tenker støtt og stadig på han. Hvordan livet hadde vært hvis han fortsatt hadde vært frisk og levd. Tror kanskje noen ting hadde vært annerledes, men det får vi aldri vite. Jeg skulle ønske jeg hadde en grav å gå til. Et sted som var bare ditt.
Jeg velger å tenke at jeg har vært heldig. Veldig heldig å få ha sånne fine mennesker i livet mitt. Minnene er godt bevart. 🧡
Jeg sliter. Jeg skal være ærlig. Og jeg er min egen verste fiende nå. Det er så mye, stort og smått jeg føler jeg ikke kommer meg unna. Jeg takler ikke å være meg når det står på som verst, som det gjør nå. Men jeg må jo allikevel. Det er tungt. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dritten, føler jeg sitter fast med begge beina i kvikksand, som bare trekker meg lenger og lenger under. Men jeg skjuler det. Og jeg er flink til det. Men her kommer det.
Ikke nok med at covid-19 kommer å slår oss i trynet, så ødelegger den for så mange som sliter nok fra før. Det er så mange som ikke liker å snakke i telefon eller ha videokonferanse, eller som klarer å skjule det så godt at folk rundt tror det går bra, at man er avhengig av at noen faktisk kommer hjem, eller at man kommer på et kontor, for å bli sett. Face to face. For at man skal forstå bedre at ting kanskje ikke er helt på stell, eller at man har det bra. Jeg er en av dem dessverre.
Dagene mine går veldig opp og ned, så det er ikke bare dritt, det skal sies. Men det er mer dritt, enn det går opp for å si det sånn. Jeg har sååå mye tid for meg selv, vi kan ikke treffes alle som vil, og det er begrensninger på alt. Ja, dere vet jo det her.. Det er ikke lett! Jeg har mye bra som skjer også, men det er så vanskelig å fokusere på det, når med en gang jeg kommer hjem eller er for meg selv, så kommer dritten. Jeg prøver så hardt å holde motet oppe, være blid og glad, fornøyd. Le. Smile. Men det gjør vondt innerst inne.
Det er så mange tanker. Så mange følelser. Men et lite hode som snart ikke har mer kapasitet og en sliten kropp.
Jeg er sliten for tiden. Så ufattelig sliten. Hodet og hjernen går i helspinn, kroppen er sliten og jeg får ikke fred. Det er veldig opp og ned fra dag til dag hvordan jeg har det, og idag har vært en type “opp”-dag, Jeg har vært i fint humør, fått gjort mye. Vært hos legen for ny celleprøve, tatt HPV vaksine (dose nr 2), vært på brukerstyremøte angående aktivitetssenteret her i byen, spist middag hos mamma, tatt bussen hjem, og “jobba” litt i forhold til de to gruppene jeg er med å administrere på facebook. Det har vært en lang dag, men en ok dag.
Andre dager kjenner jeg på gråten, og håpløsheten, men det er kanskje vanlig at det veksler sånn?
Nå har jeg og Peach lagt oss i senga. Jeg merker at jeg ramler ut av verden, og inn i min egen til tider. Veldig ofte faktisk. Mandag kveld måtte jeg ta både beroligende og sovepille, for å i det hele tatt få sjansen til å få noe søvn. Jeg var så høyt og lavt og alt bare surra rundt.
Imorgen skal jeg forhåpentligvis på aktivitetssenteret igjen, og jeg tar med strikketøyet. Skal forresten begynne på et nytt prosjekt. STRIKKE EN GENSER til meg selv. Jeg prøvde jo å begynne på en kofte, men med de tynne pinnene, et tynt garn, pluss mange andre hinder på veien, så har jeg bestemt meg for å legge den vekk, og begynne på en genser istedet. Det blir mye større pinner, og litt mer artig mønster og måte å strikke på. Jeg gleder meg til garnet kommer i posten. Wiiii 😁
Så skal vi markere verdensdagen for psykisk helse på fredag 9 november. Selve dagen er jo den 10 nov, men vi markerer dagen før. Vi i lokallaget til mental helse holmestrand, stiller oss på stand utenfor biblioteket fra klokken elleve, og det blir allsang mm. Det blir spennende. Håper på greit vær. 🤩
Så har jeg enda en avtale på fredag, og det er med en ny person i kommunen. Jeg har jo hele tiden snakket om habiliteringstjenesten (fordi det er det jeg har fått beskjed om at det er de som skal ta saken min), men det virker ikke som det blir noe av allikevel? Jeg veit ikke. Mamsen og fastlegen skal være med på møtet, og vi får se hvordan tilbudet blir fremover. Jeg merker at jeg ikke har noen å dele alt med, og ting har blitt veldig uforutsigbare nå som jeg ikke har noen oppfølging. Jeg gruer meg veldig til møtet, men jeg kommer til å dra med åpent sinn, selv om jeg ikke har noen store forhåpninger til hjelp videre. Vi får se.
Nå skal jeg ta kvelden med Peach, så skriver jeg mer seinere.
Har egentlig en hel haug av ting jeg har lyst til å skrive, men det kommer ikke ut. Av mangel på noe vettugt å skrive, så slenger jeg heller inn et bilde.
Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da. Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.
Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.
Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.
Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.
Så ja. Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.
Scroll to top
Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no
