Jeg er min egen verste fiende

Jeg sliter. Jeg skal være ærlig. Og jeg er min egen verste fiende nå. Det er så mye, stort og smått jeg føler jeg ikke kommer meg unna. Jeg takler ikke å være meg når det står på som verst, som det gjør nå. Men jeg må jo allikevel. Det er tungt. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dritten, føler jeg sitter fast med begge beina i kvikksand, som bare trekker meg lenger og lenger under. Men jeg skjuler det. Og jeg er flink til det. Men her kommer det.

Ikke nok med at covid-19 kommer å slår oss i trynet, så ødelegger den for så mange som sliter nok fra før. Det er så mange som ikke liker å snakke i telefon eller ha videokonferanse, eller som klarer å skjule det så godt at folk rundt tror det går bra, at man er avhengig av at noen faktisk kommer hjem, eller at man kommer på et kontor, for å bli sett. Face to face. For at man skal forstå bedre at ting kanskje ikke er helt på stell, eller at man har det bra. Jeg er en av dem dessverre.

Dagene mine går veldig opp og ned, så det er ikke bare dritt, det skal sies. Men det er mer dritt, enn det går opp for å si det sånn. Jeg har sååå mye tid for meg selv, vi kan ikke treffes alle som vil, og det er begrensninger på alt. Ja, dere vet jo det her.. Det er ikke lett! Jeg har mye bra som skjer også, men det er så vanskelig å fokusere på det, når med en gang jeg kommer hjem eller er for meg selv, så kommer dritten.
Jeg prøver så hardt å holde motet oppe, være blid og glad, fornøyd. Le. Smile. Men det gjør vondt innerst inne.

Det er så mange tanker. Så mange følelser. Men et lite hode som snart ikke har mer kapasitet og en sliten kropp.

Hipp hurra for et negativt innlegg.

Det humper og går

Jeg er sliten for tiden. Så ufattelig sliten. Hodet og hjernen går i helspinn, kroppen er sliten og jeg får ikke fred. Det er veldig opp og ned fra dag til dag hvordan jeg har det, og idag har vært en type “opp”-dag, Jeg har vært i fint humør, fått gjort mye. Vært hos legen for ny celleprøve, tatt HPV vaksine (dose nr 2), vært på brukerstyremøte angående aktivitetssenteret her i byen, spist middag hos mamma, tatt bussen hjem, og “jobba” litt i forhold til de to gruppene jeg er med å administrere på facebook.
Det har vært en lang dag, men en ok dag.

Andre dager kjenner jeg på gråten, og håpløsheten, men det er kanskje vanlig at det veksler sånn?

Nå har jeg og Peach lagt oss i senga.
Jeg merker at jeg ramler ut av verden, og inn i min egen til tider. Veldig ofte faktisk.
Mandag kveld måtte jeg ta både beroligende og sovepille, for å i det hele tatt få sjansen til å få noe søvn. Jeg var så høyt og lavt og alt bare surra rundt.

Imorgen skal jeg forhåpentligvis på aktivitetssenteret igjen, og jeg tar med strikketøyet.
Skal forresten begynne på et nytt prosjekt. STRIKKE EN GENSER til meg selv.
Jeg prøvde jo å begynne på en kofte, men med de tynne pinnene, et tynt garn, pluss mange andre hinder på veien, så har jeg bestemt meg for å legge den vekk, og begynne på en genser istedet. Det blir mye større pinner, og litt mer artig mønster og måte å strikke på. Jeg gleder meg til garnet kommer i posten. Wiiii 😁

Så skal vi markere verdensdagen for psykisk helse på fredag 9 november. Selve dagen er jo den 10 nov, men vi markerer dagen før. Vi i lokallaget til mental helse holmestrand, stiller oss på stand utenfor biblioteket fra klokken elleve, og det blir allsang mm. Det blir spennende. Håper på greit vær. 🤩

Så har jeg enda en avtale på fredag, og det er med en ny person i kommunen.
Jeg har jo hele tiden snakket om habiliteringstjenesten (fordi det er det jeg har fått beskjed om at det er de som skal ta saken min), men det virker ikke som det blir noe av allikevel? Jeg veit ikke. Mamsen og fastlegen skal være med på møtet, og vi får se hvordan tilbudet blir fremover.
Jeg merker at jeg ikke har noen å dele alt med, og ting har blitt veldig uforutsigbare nå som jeg ikke har noen oppfølging. Jeg gruer meg veldig til møtet, men jeg kommer til å dra med åpent sinn, selv om jeg ikke har noen store forhåpninger til hjelp videre. Vi får se.

Nå skal jeg ta kvelden med Peach, så skriver jeg mer seinere.

Får ikke den hjelpen jeg har krav på.

Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da.
Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.

Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.

Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.

Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.

Så ja.
Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.

Nevropsykologisk utredning og psykteam

Mye har skjedd siden sist. Jeg har blant annet vært på nevropsykologisk utredning på DPS i Larvik. Jeg var der to dager, 7 timer til sammen. Det var ganske slitsomt for hodet, men jeg er glad jeg gjorde det, og er ferdig med det. Det blir spennende nå til fredag, for da får jeg resultatene fra utredningen, og jeg er skikkelig spent ja! Gruer meg litt også, men det går vel bra.

Skal ha samtale med psykteam imorgen. Jeg sendte de en melding for et par uker siden om at ting ikke er så bra om dagen, og etter det har vi hatt flere samtaler faktisk. Kjenner jeg gruer meg litt til det også, fordi jeg syns det er så vanskelig å forklare hva jeg strir med. Det sitter så langt inne liksom. Jeg er redd for å bli gjort til latter, at folk ikke skal forstå eller at de ikke vil tro meg. Det skreiv jeg også i en melding etter jeg hadde hatt samtale på torsdag. Det er ikke meningen å virke vrang liksom, men jeg får det ikke ut, og det er like frustrerende for meg som det er for den som prøver å få meg til å snakke.

En liten update

Nå for tiden har det stått ganske stille. Både i hodet og på skrivefronten. Eller, stille i hodet blir det vel aldri, men hahah. Jeg har liksom hatt så mye på hjertet at det har blitt helt surr oppi hodet, og jeg har ikke fått sortert eller skrevet noe ned. Surrball. Kjenner det irriterer meg litt egentlig, for jeg vil jo skrive ned, men jeg klarer det bare ikke! Det stopper opp.

Det som skjer da, er at imorra, tirsdag, (forhåpentligvis) får jeg høre angående en søknad som er blitt sendt.
Jeg får jo ikke den oppfølgingen jeg håpet på fra psykisk helse i kommunen, men det er blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten (som jeg aldri hadde hørt om engang), så får vi se hva slags tilbud jeg får derifra, hvis jeg får noe i det hele tatt. Heheh.

Tilstanden pr nå er egentlig veldig opp og ned. Humøret svinger så mye. Jeg er både ekstremt sosial, og ekstremt asosial på samme tid, hvis det i det hele tatt går ann! Veksler mellom glad og trist, men jeg merker jeg er veldig “sår” hvis dere skjønner. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg trist eller lei meg. Samtidig skal det ikke så mye til for å få meg til å le igjen heller da, men den triste følelsen sitter som regel dypt igjen.

Peach (min hjertesten🧡) blei 10 år på lørdag. Tenk at jeg har hatt henne i 10 år liksom. TI ÅR! Jeg er så glad i den pusefisa at jeg får ikke hverken skrevet eller sagt det nok. Min bestevenn igjennom ti år 🧡

Prøver å fokusere på de små gledene

Det er blitt så mye fokus på coronaviruset nå for tiden, og det er forståelig det altså. Det sprer seg fort, og det er vel ikke noe vi kan gjøre med det, bortsett fra å være nøye med hygiene, og holde oss så og si borte fra hverandre. Det kjenner jeg er vanskelig i denne perioden. Alt stenger og det er helt krise. Folk hamstrer både mat og dopapir, som noen hysteriske gærninger.

Jeg som er så avhengig av mennesker går rundt og blir gæren av dette, jeg trenger sosial og menneskelig kontakt. Men nei, jeg sitter mest hjemme, og det kan være både positivt og ikke minst negativt. Alle rutiner man hadde, de blir ødelagte, nettopp fordi alt er stengt. Aktivitetssenteret jeg går på er foreløpig stengt til 27 Mars, men det blir nok lenger enn det. Og det betyr at jeg ikke har noen aktiviteter fremover. Derav mye tanker om både det ene og det andre. Det er slitsomt å bare være med seg selv innimellom.

Jeg prøver å strikke, fordi jeg har begynt å strikke kluter med rutemønster (og har ENDELIG fått det til, og det var jo ikke vanskelig i det hele tatt), jeg har prøvd å høre på podcast, da særlig når jeg lager mat, men det går mest i serier og noe musikk mens jeg scroller på nettet.

Har hatt litt besøk av mamsen da, vi har sjaua hjemme hos meg, og du hvor mye det trengtes. Det har ikke sett ut her hjemme. Kaos i hjemmet = kaos i hodet, og omvendt. En skikkelig ond sirkel. Så det er jeg skikkelig takknemlig for at jeg har fått hjelp til.

Igår hadde jeg en koselig tacokveld med ei venninne, det trang jeg. Jeg suger til meg all sosial kontakt jeg får, om det så er å sitte ute å skravle, eller hjemme hos noen hvis vi er flinke med hygiene, og ikke sitter så oppi hverandre, samtidig som jeg er pissredd for å bli smitta, eller smitte andre 🤔

Nei, jeg får oppsummere med at coronakrisen kom på et jærskla dårlig tidspunkt. Jeg fikk jo ikke sjansen til å komme meg ordentlig opp etter jeg var innlagt sist, så det humper og går. Noen dager er såklart bedre enn andre, men jeg vil si at jevnt over er det ganske kjipt.

Så over til noe litt mer positivt:

Jeg må ærlig talt si at jeg elsker dette bildet av Gringo og meg. 🧡
Det er sånn at jeg skulle hatt det på lerret i stua, men det blir vel dyrt, veit ikke hva det koster å få det gjort jeg. Hm.. Det skal sjekkes ut!

Peach er jo en godklump jeg er så heldig å bor sammen med.
Det hadde vært veldig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt henne. Pusefisa 🧡
Jeg tok noen nye bilder av henne med speilreflekskameraet, men får ikke overført de til macen.
Peach er god som gull. Ei ordentlig kosejente som betyr alt for meg. 🥰

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se på Riverdale, jeg fikk snusen på den serien når jeg var hos Sandra, og den virker foreløpig litt spennende faktisk. Jeg hadde ikke helt trua egentlig, men vi får se når jeg kommer litt mer inn i den.

Og til slutt takker jeg for meg og dette innlegget, og takk for at du leser.
Ikke minst takk for alle kommentarer på innleggene jeg legger ut. Dere er gull verdt, og jeg setter så utrolig pris på det!
🧡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no