Ja, så har det vært mye greier i det siste. Jeg sliter med å få den hjelpen jeg egentlig har krav på da. Leger og psykologer på jeg har snakket med når jeg har vært innlagt, de er jo så på det at jeg må ha noen å snakke med. Og da det ble søkt psykolog på poliklinikken, fikk jeg avslag. Det står i journalen min at jeg trenger støttesamtaler, og at kommunen må stille opp der, mens kommunen mener helt klart noe annet, for jeg får jo ingen støttesamtaler der lenger.
Jeg blir utslitt av å måtte kjempe hele tiden, for ja, jeg klarer mye, men jeg klarer ikke alt på egenhånd, dessverre. Skulle gjerne vært “meg selv” uten å måtte trenge noe hjelp på noe som helst plan, men jeg er ikke der, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å bare hjelpe meg litt? Føler litt som at jeg ikke er verdt bryet, om dere skjønner.
Har jo vært på nevropsykologisk utredning, men har jo enda ikke fått epikrisen derifra, jeg venter og venter. Håper de ringer meg snart så jeg har noe å “slå i bordet” med, når det gjelder å få litt hjelp med ting. Jeg veit ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får noe som helst hjelp.
Det har jo blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten. Jeg hadde aldri hørt om dem, og er enda ikke helt sikker på hva jobben dems går ut på. Det har tatt lang tid, og jeg har enda ikke hørt noe fra de, så søknaden ligger vel å slenger der da sikkert. Jeg tror egentlig de venter på den nevropsykologiske utredninga, men jeg hadde jo allerede en fra 2007, så skjønner ikke hvorfor de ikke kan bruke den som utgangspunk?! Greit jeg har forandra meg litt siden da, men det er mye av det samme som kom opp, på den siste samtalen vi hadde der jeg tok testen.
Så ja. Jeg venter og venter. Og venter litt mer. Får ikke gjort noe annet.
Ok, jeg har ikke hatt så mye på hjertet tydeligvis. Men det begynner å komme seg nå, hvis ting rundt meg bare kan stabilisere seg først, eller hva jeg skal kalle det.
Mye har skjedd siden sist. Jeg har blant annet vært på nevropsykologisk utredning på DPS i Larvik. Jeg var der to dager, 7 timer til sammen. Det var ganske slitsomt for hodet, men jeg er glad jeg gjorde det, og er ferdig med det. Det blir spennende nå til fredag, for da får jeg resultatene fra utredningen, og jeg er skikkelig spent ja! Gruer meg litt også, men det går vel bra.
Skal ha samtale med psykteam imorgen. Jeg sendte de en melding for et par uker siden om at ting ikke er så bra om dagen, og etter det har vi hatt flere samtaler faktisk. Kjenner jeg gruer meg litt til det også, fordi jeg syns det er så vanskelig å forklare hva jeg strir med. Det sitter så langt inne liksom. Jeg er redd for å bli gjort til latter, at folk ikke skal forstå eller at de ikke vil tro meg. Det skreiv jeg også i en melding etter jeg hadde hatt samtale på torsdag. Det er ikke meningen å virke vrang liksom, men jeg får det ikke ut, og det er like frustrerende for meg som det er for den som prøver å få meg til å snakke.
Nå for tiden har det stått ganske stille. Både i hodet og på skrivefronten. Eller, stille i hodet blir det vel aldri, men hahah. Jeg har liksom hatt så mye på hjertet at det har blitt helt surr oppi hodet, og jeg har ikke fått sortert eller skrevet noe ned. Surrball. Kjenner det irriterer meg litt egentlig, for jeg vil jo skrive ned, men jeg klarer det bare ikke! Det stopper opp.
Det som skjer da, er at imorra, tirsdag, (forhåpentligvis) får jeg høre angående en søknad som er blitt sendt. Jeg får jo ikke den oppfølgingen jeg håpet på fra psykisk helse i kommunen, men det er blitt sendt en søknad til habiliteringstjenesten (som jeg aldri hadde hørt om engang), så får vi se hva slags tilbud jeg får derifra, hvis jeg får noe i det hele tatt. Heheh.
Tilstanden pr nå er egentlig veldig opp og ned. Humøret svinger så mye. Jeg er både ekstremt sosial, og ekstremt asosial på samme tid, hvis det i det hele tatt går ann! Veksler mellom glad og trist, men jeg merker jeg er veldig “sår” hvis dere skjønner. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg trist eller lei meg. Samtidig skal det ikke så mye til for å få meg til å le igjen heller da, men den triste følelsen sitter som regel dypt igjen.
Peach (min hjertesten🧡) blei 10 år på lørdag. Tenk at jeg har hatt henne i 10 år liksom. TI ÅR! Jeg er så glad i den pusefisa at jeg får ikke hverken skrevet eller sagt det nok. Min bestevenn igjennom ti år 🧡
Det er blitt så mye fokus på coronaviruset nå for tiden, og det er forståelig det altså. Det sprer seg fort, og det er vel ikke noe vi kan gjøre med det, bortsett fra å være nøye med hygiene, og holde oss så og si borte fra hverandre. Det kjenner jeg er vanskelig i denne perioden. Alt stenger og det er helt krise. Folk hamstrer både mat og dopapir, som noen hysteriske gærninger.
Jeg som er så avhengig av mennesker går rundt og blir gæren av dette, jeg trenger sosial og menneskelig kontakt. Men nei, jeg sitter mest hjemme, og det kan være både positivt og ikke minst negativt. Alle rutiner man hadde, de blir ødelagte, nettopp fordi alt er stengt. Aktivitetssenteret jeg går på er foreløpig stengt til 27 Mars, men det blir nok lenger enn det. Og det betyr at jeg ikke har noen aktiviteter fremover. Derav mye tanker om både det ene og det andre. Det er slitsomt å bare være med seg selv innimellom.
Jeg prøver å strikke, fordi jeg har begynt å strikke kluter med rutemønster (og har ENDELIG fått det til, og det var jo ikke vanskelig i det hele tatt), jeg har prøvd å høre på podcast, da særlig når jeg lager mat, men det går mest i serier og noe musikk mens jeg scroller på nettet.
Har hatt litt besøk av mamsen da, vi har sjaua hjemme hos meg, og du hvor mye det trengtes. Det har ikke sett ut her hjemme. Kaos i hjemmet = kaos i hodet, og omvendt. En skikkelig ond sirkel. Så det er jeg skikkelig takknemlig for at jeg har fått hjelp til.
Igår hadde jeg en koselig tacokveld med ei venninne, det trang jeg. Jeg suger til meg all sosial kontakt jeg får, om det så er å sitte ute å skravle, eller hjemme hos noen hvis vi er flinke med hygiene, og ikke sitter så oppi hverandre, samtidig som jeg er pissredd for å bli smitta, eller smitte andre 🤔
Nei, jeg får oppsummere med at coronakrisen kom på et jærskla dårlig tidspunkt. Jeg fikk jo ikke sjansen til å komme meg ordentlig opp etter jeg var innlagt sist, så det humper og går. Noen dager er såklart bedre enn andre, men jeg vil si at jevnt over er det ganske kjipt.
Så over til noe litt mer positivt:
Jeg må ærlig talt si at jeg elsker dette bildet av Gringo og meg. 🧡 Det er sånn at jeg skulle hatt det på lerret i stua, men det blir vel dyrt, veit ikke hva det koster å få det gjort jeg. Hm.. Det skal sjekkes ut!
Peach er jo en godklump jeg er så heldig å bor sammen med. Det hadde vært veldig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt henne. Pusefisa 🧡 Jeg tok noen nye bilder av henne med speilreflekskameraet, men får ikke overført de til macen. Peach er god som gull. Ei ordentlig kosejente som betyr alt for meg. 🥰
Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se på Riverdale, jeg fikk snusen på den serien når jeg var hos Sandra, og den virker foreløpig litt spennende faktisk. Jeg hadde ikke helt trua egentlig, men vi får se når jeg kommer litt mer inn i den.
Og til slutt takker jeg for meg og dette innlegget, og takk for at du leser. Ikke minst takk for alle kommentarer på innleggene jeg legger ut. Dere er gull verdt, og jeg setter så utrolig pris på det! 🧡
Endelig har den kreative delen av meg kommet delvis tilbake. Det kommer vel litt etter litt. Jeg satte meg ned med BuJo´en min i forrige uke, lagde oktober forside, og denne ukens kalender frem til nå. Ble veldig fornøyd, finner inspirasjon på nettet da.
Her er bilde fra føøør jeg fikk fargelagt og ordna resten, så som dere ser så er “october” og pynten øverst uten farger. Det har jeg gjort ferdig, men har ikke bilde av det akkurat nå.
Jeg blander litt på språket da. Litt engelsk og litt norsk, alt etter hva som passer meg den dagen, men mesteparten av boka står på engelsk.
Jeg driver også å strikker litt nå og da. Har enda ikke tatt frem kofta som jeg holder på med, men jeg strikker små “lapper” som skal bli bomullspads som man feks kan fjerne sminka med. Det er 100% bomull, og de kan tas i vaskemaskina på 60 grader. Veldig genialt egentlig.
Har ikke fått festa trådene enda da, men det er ikke store jobben heller. Begynner å få noen lapper nå, så skal snart legge de i en søt krukke som skal stå ved sminkefjerningsoljen min.
Hello october! Det har blitt skikkelig kaldt ute nå egentlig, og jeg koser meg med det. For det første, så går det endelig å sove uten å smelte bort i senga. Eller bare smelte generelt. Jeg koser meg i høstværet jeg altså, men idag måtte jeg faktisk krype til korset for å sette på varmeovnen i stua. Det var faktisk litt på kanten her inne nå, og har egentlig vært det noen dager nå, jeg var kald på hender og føtter, og etterhvert (det vil si nå idag) tok jeg hintet. 😂
Er det noe dere vil jeg skal skrive om? Noe dere lurer på?
Dere kan enten legge igjen en kommentar under innlegget, der er det kommentarfelt for deg som er logga på facebook, eller vanlig kommentarfelt for dere som ikke vil bruke facebookprofilen til å legge igjen et lite pip. Ja, også har jeg jo et “kontakt meg” skjema hvis du heller vil bruke det, da kommer det på mail til meg. Jeg svarer gjerne på spørsmål. Kan jo gjøre det i et nytt innlegg feks. Come on! Send meg noe 🥳
Som jeg har nevnt en del ganger nå, så har jeg jo en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den lidelsen kommer det en del symptomer på ting og tang, noe av det går det an å medisinere så trykket blir litt mindre, mens annet er jeg bare nødt til å leve med virker det som. Medisiner er jo ingen vidunderkur som plutselig gjør deg frisk igjen, men det kan dempe de verste symptomene.
Jeg har egentlig lenge prøvd å fortelle de rundt meg at jeg føler den ene medisinen min ikke fungerer som jeg vil den skal. For noen år siden prøvde vi å ta den bort, og det var først da jeg merket at den hadde faktisk litt effekt. Men igjen, ikke den effekten jeg ønsket den skulle ha på meg.
For to uker siden, så var jeg hos en overlege på poliklinikken på DPS hvor vi snakket om medisinene mine. Ei ordentlig oppegående dame som jeg har vært borti før, fra da hun jobbet på døgn. Hun er virkelig ålreit, og hun kan faget sitt for å si det sånn.
Vi var begge enige om å prøve noe nytt, noe som jeg har hatt effekt av, selv om det bare har stått som en eventuelt medisin. Så når jeg dro derfra, så dro jeg rett på apoteket for å hente ut den nye medisinen, og startet opptrappingen samme kvelden. Nå har jeg trappet opp, og er oppe i den dosen jeg skal være på, idag er faktisk dagen hvor jeg skal opp i den dosen, siste opptrappingen.
Det som er litt “spennende” (og skummelt) er å se om den gir meg vektøkning, fordi det er en type medisin som sikkert flertallet har gått opp i vekt av, og det vil jeg helst unngå, siden jeg har en del kilo for mye fra før for å si det sånn. Da er det typisk at den har god effekt på meg og mine symptomer. Meeeen, jeg gir den en sjanse selvfølgelig.
Så det er litt spennende om dagen siden jeg starter opp med ny medisin, og den jeg har stått på fra før av, den skal bort. Der trang jeg visst ikke å trappe ned heller, det er bare å kutte den ut så fort jeg er kommet opp i dosen på den nye. Følger et type skjema for å huske når jeg skal trappe opp og når jeg skal slutte på den gamle osv, så jeg skal huske på det.
De medisinene jeg holder på å endre nå er antipsykotika. Det er også snakk om at jeg skal bytte den stemningsstabiliserende medisinen, da den også ikke har noe særlig effekt på meg lenger, men da var det en del forberedelser som skulle gjøres. Uansett må jeg vente til jeg har stått litt på den nye medisinen nå, før den for stemningsleiet også blir endret.
Føler jeg er litt veeel åpen nå, men det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker medisiner, det er jo mange som gjør det. Allikevel så er det litt tabu å snakke om føler jeg. Det skal liksom være så hemmelig, du er ikke normal hvis du bruker medisiner. Jeg føler at folk tenker sånn, men de gjør vel ikke det, heller stikk motsatt sikkert, for de fleste rundt om nå bruker vel medisiner for både det ene og det andre. Og det burde jo ikke være farlig å si?
Jeg syns jeg har blitt flinkere, og tøffere til å dele ting på bloggen min nå, jeg skjønner det nesten ikke sjæl, fordi jeg er ikke den som kakler i vei om det jeg sliter med, det som plager meg, mine nedturer og all dritten som følger med det å være psykisk syk. Jeg er heller stikk motsatt. Hvertfall verbalt. Jeg har alltid prøvd å overbevise meg selv om at jeg er “frisk”, presse vekk det negative, bry meg mer om andre enn meg selv, og rett og slett bare ta vare på andre, og drite i meg selv. Prøve å glemme meg selv og mine følelser.
Selv om jeg hater å bli kalt syk, så er det jo det jeg er, er det ikke?
Nei, jeg må si jeg er stolt av meg selv jeg, er det lov? Siden jeg har blitt så flink til å dele av meg selv nå og fortelle litt mer om hvordan ståa er, jeg sier det kanskje ikke muntlig, men jeg har alltid vært bedre skriftlig akkurat der. Da får jeg tenkt meg om, eller altså tenkt igjennom det jeg vil ha frem før jeg svarer blant annet, for hvis det kommer noen spørsmål ut av det blå, som jeg ikke er forberedt på, det er ofte da jeg blir stille og taus, så jeg trenger rett og slett å forberede meg på sånt.
Som regel lager jeg en samtale i hodet, hvor jeg tenker over hva jeg skal si hvis jeg blir spurt om ditt eller datt, og hva jeg skal svare på både det ene og det andre, hvis dere skjønner.
Nei, nå er det på tide å stoppe tenker jeg. Dette blei et litt lenger innlegg enn hva jeg hadde tenkt. Men det gjør ingenting, den som vil, den kan lese, og den som ikke orker å lese dette, dere bare lar det vær. Enkelt og greit 🥰
Nå om dagen syns jeg lufta er nydelig. Skikkelig høst, og det syns jeg er så deilig. Jeg er så varm av meg, så å kjenne at temperaturen synker gjør meg ingenting. Vår og høst syns jeg er best, for da er det hverken iskaldt eller glovarmt! Helt perfekt. Det eneste er at jeg syns ikke torden og lyn er så koselig, syns det er skummelt. Det er noen voldsomme krefter der ja. Peach gjemte seg under senga sist det tordna, og jeg vurderte nesten å legge meg under der sammen med hu. 🤪
Nå sitter jeg å tar det heeeelt kuli, hører på musikk og slapper av. Lurer på om jeg skal slenge sammen ei pannekakerøre, fikk skikkelig lyst på det 😋
Så er det å dra å stemme etterpå da. Får vel gjøre det jeg også 😎
Det jeg har drevet med i det siste, er blant annet det at jeg har vært i London med ei venninne. Vi reiste på onsdagen som var, og kom hjem denne søndagen, altså fra 21-25 august. Det var en kjempe fin tur, med masse shopping.
Været var helt fantastisk, det var så sykt varmt at svetten rant i alle vinkler. Så man kan vel si vi var heldige med været med tanke på hvor vi var. Haha! Vi var på Primark og shoppa masse, tok London Eye, kjørte uber, tok undergrunnen, spiste god mat, tok tattovering og hadde det skikkelig skikkelig avslappende og digg. Hvis man ser bort i fra de vonde beina vi fikk etter all traskinga 😂 Hotellet var bittelitt shabby, men men, man kan ikke være heldig på alle punkter.
Handlet mye klær og litt sminke, var vel forsåvidt det det gikk mest i når jeg handla. Og en ekstra koffert til å ha som håndbagasje. Tok faktisk fire(!!!) nye tattoveringer, og jeg er dritfornøyd! Skikkelig skikkelig fornøyd er jeg!! Skal hoppe i dusjen nå snart for å få av plasten som skulle sitte på til idag, for å få skylt av tattoveringa, og begynne å smøre. Bilde kommer seinere! 🤠
Flytur frem og tilbake gikk veldig bra, ikke no turbulens heldigvis, haha. Møtte noen briter på flyet som så at jeg hadde snus, så de spurte om å få en hver, og jeg fikk en cider som takk, så det var jo hyggelig.
Peach blei jo evig glad når jeg kom inn døra, hu prata og mjaua som en foss. Hun har vært oppi meg helt siden jeg kom hjem, minus at jeg var ute en tur med Anine, og vi spiste kinamat igår blant annet 🥰 Og at jeg har vært på dagsenteret og en tur hos mams idag. Nå ligger hun med hodet oppå hånda mi mens jeg skriver her, og er uendelig kosesyk. Hihi. Pusefisa 🧡
Themsen og Big Ben blant annet sett i fra London Eye. Big Ben var dessverre under restaurering.
Tuuusen takk for en nydelig tur, Linca 🥰🧡
Scroll to top
Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no
