Det utrolig vanskelige spørsmålet

Jeg er inne i en sykt vanskelig periode nå. Det er hardt å leve i blant, når man har en psykisk lidelse som fucker opp så utrolig mye. Jeg veit det kan være utfordrende for alle og enhver til tider, men nå er det såpass tøft for meg at jeg har fått/bedt om ekstra hjelp.

Det sitter sykt langt inne for meg å be om hjelp.
Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men jeg føler meg til bry, en byrde for andre hvis jeg skal dele/snakke om de vanskelige tingene. Ikke minst er jeg redd for spørsmålet “hvordan går det?”, fordi hvis jeg har det jævlig, så kommer kanskje neste spørsmål som gjør at jeg må utdype hva jeg sliter med, som igjen gjør at jeg begynner å gråte. Jeg hater å gråte, og jeg hater å vise meg sårbar. Hvis jeg forteller, så blir det mer virkelig, hvis dere skjønner. Så den er litt tricky.

Jeg veit jo at folk spør fordi de bryr seg, hvertfall de nærmeste, men noen ganger føler jeg at folk bare spør for å være høflige, og egentlig ikke bryr seg/vil vite svaret.

Jeg blir også gjerne frustrert når det kommer til at jeg har det vanskelig og må snakke om det, eller folk vil jeg skal snakke om det. Føler ofte at jeg sitter i et avhør, og da kommer ofte et par forsvarsmekanismer frem.
“Det går greit” er mitt standard svar, fasaden og masken er som regel på stell.

Jeg skjønner at folk gjerne vil vite hvordan det går med meg, særlig de nærmeste, men det er så ufattelig vanskelig å fortelle.

Skam.

Jeg bruker sovetabletter for tiden, så jeg slipper å ligge våken å gruble, tenke og føle, og ikke minst så jeg får sove. Døgnrytmen min har vært helt fucka i det siste, så det er godt å endelig få seg litt søvn. Er nesten så jeg føler jeg må ta igjen masse søvn, fordi jeg har fått for lite. Idag sov jeg til ca 09.30 faktisk. Sovna vel rundt 01.30 da.
Men det har også vært dager hvor jeg har sovet både dag og natt, så håper det kommer en rutine siden jeg nå klarer å sove på natta (med litt hjelp).

Igår var jeg på jubileumskonsert med koret som broren min synger i. De var kjempe flinke, men psyken min var ikke helt på topp, det var en del høye lyder som feks trompet og trombone, og jeg er ganske sensitiv for lyder nå, så akkurat det ødela litt for meg. Mange folk var det også, men hadde tatt forhåndsregler ift mye folk. Målte pulsen mens jeg satt der, og den var godt over 100 selv om jeg satt stille i et sete.
Konserten varte fra 20 til 22.30 med 20 min pause, så jeg var passe sliten både i huet og ræva (vonde seter). Var så sliten at jeg blei gira liksom. Litt for mye folk, stimuli og ting som skjedde, tror det hadde en sammenheng.

Idag er det søndag, og jeg skal ta det helt kuli hadde jeg tenkt. Bare prøve å slappe av, og kanskje strikke litt.
Hadde egentlig tenkt å hekle sånne pads istedenfor å kjøpe bomullspads på butikken for å fjerne sminke, for da er det bare å vaske de i maskina, men jeg får ikke til den forbaska magiske ringen som den så fint heter. Så da blir det vel heller å strikke små firkanter istedenfor heklede runde pads. Vi får se da😊

2 Comments

  1. Karoline
    18. november 2018

    Ønsker deg en fin søndagskveld 💜 Kos deg med strikkingen, så håper jeg du får en god natt når du legger deg 🙂

    Svar
    1. Latuda
      20. november 2018

      Tusen takk snuppa❤ Sov godt faktisk, men blei dårlig med strikking da 😴🌸

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no