Når livet stritter imot

Tja, hva skal en skrive når alt er kjipt og livet stritter imot?

Ikke har jeg svaret på det.

Ting har vært ekstra ille nå i det siste, men jeg blir tatt godt vare på nå, det skal sies!❤ er i tønsberg for tiden – dere som kjenner meg vet hvor, så rop ut om noen er i nærheten og vil treffes!

Har egentlig slitt ganske lenge nå, og det har bare ballet på seg. Alt har vært vanskelig og vondt – og er det enda! Tok en kjapp løsning, som ikke var helt god (ikke noe alvorlig), men det går a bra.

Handlemanien er vært fullstendig tilstede, og jeg har brukt masse penger jeg egentlig ikke har. Det er alltid sånn når jeg blir dårlig, da shopper jeg som en villbass uten like, men nå har det vært ekstremt!

Har vært mye lei meg idag, grått så tårene har spruta, mest fordi jeg har måttet prate om ting som er dritt, men også lei meg over situasjonen jeg er i. Jeg er så sliten av å måtte streve så innmari hele tiden. Det blir jo fanken ikke bedre, aldri. Jeg ser ikke så veldig lyst på dette kan man si, men jeg får vel bare fortsette å fighte? Er vel ikke annet å gjøre, selv om jeg ser ganske mørkt på ting.

Nå sitter jeg og skriver masse negativt igjen, og det er vel ikke det folk vil lese om kanskje, ikke at jeg tror det er så mange som leser uansett, haha. Men jeg skriver jo mest for min egen del, selv om jeg ikke skriver alt, åpner meg liksom ikke helt og fullt, det syns jeg foreløpig er ganske skummelt. Egentlig ganske dustete av meg, men det er sånn jeg er skrudd sammen.

Tidligere var jeg redd for at en fremtidig arbeidsgiver skulle få snusen i bloggen min, men nå kjenner jeg at jeg gir litt blanke f i det, jeg kommer aldri til å mestre en jobb, det er hardt, men jeg må se realiteten i dette. Det er ikke håp! Det er for ustabilt, JEG er for ustabil. Og hvem vil vel ha en ansatt som er sånn? Ingen.

Jeg får bare ta det som det er, og sånn er det bare.

Jeg føler en slags håpløshet i forhold til jobbing blant annet. De fleste av mine vennninner har jobb og mye mer. Hva sitter jeg med? Jo foreløpig en kommunal bolig som ikke ligner grisen i forhold til å bli godtatt og akseptert, blir ikke behandlet ordentlig, som jeg egentlig burde, ung ufør fra nav, ingen jobb, ikke kjæreste, ingen barn, ikke noe liv. Livet mitt består kun av meg og pusen min, og jeg verdsetter hun, og hun er alt for meg, hun er egentlig nok for meg, men allikevel føler jeg et slags savn etter å ha et typisk “normalt” liv hvis det går an å si.

Jeg er utrolig avhengig av andre mennesker, og det er på godt og vondt. Jeg har perioder hvor jeg trenger å bli ordentlig tatt vare på. Jeg reiser ikke aleine i butikken blant annet, herregud tenker du sikkert, jente på snart 29 år som ikke klarer seg selv, men jeg har så mye plager som ødelegger, og lager en usikkerhet som egentlig kanskje ikke burde vært der.

Jeg er redd for mennesker. Redd de skal gjøre meg vondt. Føler meg utrygg på folk, rett og slett. Og det har jeg god grunn til, for det er så mange syke mennesker der ute atte fy! Noia kan man trygt kalle det, ja.

Aff, hvorfor skal ting være så himla vanskelig for meg? Hvorfor skal livet være så uutholdelig og vanskelig å være en del av? Jeg fatter og begriper det ikke. Noen mennesker lider så unødvendig mye, og jeg føler på en måte at jeg er en av de. Jada, jeg veit folk har det verre enn meg, de fattige barna over alt blant annet, men samtidig så går det ikke an å sammenligne seg med andre i forhold til dette, ikke i det hele tatt i grunn.

Så jeg veit ikke jeg. Hva skal man gjøre for å få det bedre da? Jeg prøver for harde livet å jobbe så godt jeg kan med meg selv, men det ser ut til at livet slår meg i trynet uansett hvor hardt jeg jobber. Ja, jeg er kanskje ekstremt rævva til å fortelle om ting, syns det er mye enklere å skrive, og ja, jeg burde gjort det mye mer, men det sitter så himla langt inne, jeg er redd for å åpne meg rett og slett, og det gjør meg skikkelig pissed off på meg selv. Hvorfor ikke bare spy ut alt gulpet man tenker og føler? Det er vel en forsvarsmekanisme sikkert, men en utolig dum en.

Fasaden den er vond å få vekk. Ja, jeg virker kanskje glad og fornøyd, men inni meg er det noe som skriker. Jeg klarer liksom ikke å bryte den barrieren. Klarer ikke få vekk maska helt, før det er gått så langt som nå.

Jeg er sint, på meg selv vel og merke. Mest fordi jeg ikke takler livet, og det å fortelle om hvordan jeg har det. Hvis det finnes en gud, vær så snill å la meg bli flinkere til å åpne meg, jeg orker ikke dette lenger. Jeg er som en ballong som er så full av drit at den nesten sprekker, men får jeg sagt noe om det? Nei. Jeg klarer å si litt, men så får jeg beskjeder. Si ditt, si datt, ikke si det, ikke gjør det, eller gjør ditt og datt. Det er så utrolig slitsomt, og ødelegger så jærskla mye.

Og nå sier vi takk til deg, Line.

Jeg har tatt sovepille som enda ikke har fungert, så da begynte jeg å skrive, men nå skal jeg prøve å ta kvelden.

God natt søte små❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no