Den virkelige verden blir mer uvirkelig

Jeg veit ikke hva jeg skal skrive, for jeg veit heller ikke hva jeg vil si. Jeg føler jeg ikke har noen ord. Tankene om noe av hva jeg vil ha frem er der, men det stopper opp på veien, det er noe som klusser til det jeg ønsker å formidle.

Jeg sliter veldig med å prate med “hjelperne” mine nå, og det er skikkelig dust, for det er jo de som skal hjelpe meg med sånne perioder når jeg har det sånn som dette blant annet. Men når jeg ikke får sagt noe, så får de heller ikke hjulpet meg. Det er så vondt og vanskelig, for jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det. “Skriv” sier de, men hva skal jeg skrive når jeg ikke har ord for det jeg strever med akkurat nå?! Kanskje det kommer etterhvert når jeg bare får begynt? Nei jeg veit ikke, har ikke helt troa på det egentlig.

Imorra skal jeg til legen, og jeg kjenner jeg gruer meg litt egentlig. Jeg tror det blir en “hard” og vanskelig samtale, fordi hjelperne mine har sendt han en melding. Litt usikker på hva det blir ut av det, men får bare ta det som det kommer.

Vanligvis har jeg avtale med en av hjelperne idag (mandager), men idag har hun ene ferie, og jeg veit ikke hva som skjer med hun andre som jeg pleier å ha avtale med på torsdager. Håper vi fortsatt har en avtale på torsdag. Kjenner at den avtalen jeg egentlig skulle hatt idag, den ville jeg så gjerne hatt. Men sånn blei det ikke. Var litt usikker på om hun andre skulle “ta over” den samtalen, men hørte ingenting, så da blei det ingenting. Jeg orker ikke å mase, men jeg burde kanskje gjort det.

Det er ganske krise nå, og jeg veit ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg egentlig. Jeg sliter, det gjør jeg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg sliter veldig. Og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne driten engang.

Kjenner jeg har en ekkel uro i kroppen, klump i magen, og hodet er ikke helt med. Jeg klarer ikke være fokusert på denne verdenen. Jeg er i min egen. Og det er ganske skummelt. Kjenner den virkelige verden blir mer uvirkelig, og min egen blir mer virkelig. Jeg veit snart ikke hva som er virkelig og ikke, og da begynner ting å bli ganske klussete. Hvordan fikser jeg dette, liksom?

Nei, jeg er ufiksbar. Det går ikke an å fikse dette.
Det er håpløst, and a long shot.

Jeg er sliten, og vil bare sove vekk alt. Noen dager gjør jeg det, mens andre dager fyker jeg rundt som en apekatt som ikke har ro i ræva. Noen dager er det for mye stimuli, mens andre dager er det for lite stimuli. Klarer ikke helt å begrense, eller gjøre så jeg er “midt på”.

Dærsken, det kom noen ord allikevel, selv om jeg skreiv på starten at jeg ikke finner ord. Men nå stoppet det. Så jeg får heller skrive seinere.

Gringo og meg 🥰

🧡🌻🧡

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no