Bomben er sluppet

Ok, nå skal jeg dele noe jeg aldri hadde trodd at jeg på lenge skulle dele med så mange. Jeg er fortsatt usikker på om jeg egentlig vil, men på en måte tror jeg at det er best for meg å dele det nå. Jeg veit også en del lurer, og har lurt på hva som skjer.

De fleste veit at jeg sliter psykisk, og noen veit har en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den diagnosen følger det med mange utfordringer som folk flest ikke klarer å forstå seg på, fordi de ikke har vært der selv, eller følt på det jeg har.
Det sitter utrolig langt inne å være så åpen som dette, men dette er jo bloggen min, mitt sted, hvor jeg kan dele det jeg vil, både opp og nedturer, og jeg har jo ikke blogg på psykmagasinet fordi livet alltid er så herlig, fint og flott.

Dette er da en nedtur.
Jeg føler litt på skammen og nederlaget, selv om jeg veit det ikke er noe å skamme seg over, så gjør jeg det allikevel. Klarer ikke å legge fra meg den følelsen liksom, den bare er der.

Noen ganger tenker jeg tanker som «hvorfor i helvete er ikke jeg som alle andre??» og blir egentlig litt frustrert over min egen situasjon. Lei meg rett og slett, fordi jeg ikke er den typiske «normale» jenta på snart 29 år. Det gjør meg vondt å se hva andre får til, mens jeg sitter her og føler jeg ikke får til en dritt.

Poenget med dette innlegget er egentlig det at jeg har blitt lagt inn. Ja, på en psykiatrisk avdeling. Jeg har vært her mange ganger før, og det er det som er dritten, fordi jeg tråkker rundt i samme gjørma og kommer meg ingen vei. Det er der skammen kommer inn, nettopp fordi jeg har vært her så mange ganger at jeg ikke klarer å telle de engang.

Hvorfor klarer jeg ikke å unngå innleggelser?
Jeg burde jo få det til, burde jeg ikke?

Jeg har ingen klare svar på hvorfor det ender med dette hver gang ting blir vanskelig, men det er noe med den tryggheten ved at folk er rundt deg hele døgnet, du kan snakke med både leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionom og annet miljøpersonal. De er tilgjengelig for deg døgnet rundt, og det er det jeg trenger nå. Jeg trenger at noen er der for meg. Noen som forstår, og det gjør de her.
Kanskje jeg egentlig besvarte mitt eget spørsmål nå?

Håper jeg kommer inn i sunne vaner og rutiner igjen mens jeg er her, og også at jeg kommer meg mer på beina enn det jeg har vært i det siste, for det har humpet og gått veldig.

Så, der var bomben sluppet, og hele verden får greie på hvor stor en dust jeg er som ikke klarer å ta ansvar over eget liv og egen helse.

Takk for at dere leser 😍🌻

1 Comment

  1. Malin
    10. juli 2019

    Så trist! Stå på Line, håper livet blir lettere snart ❤️ Du er ei god jente som fortjener ett godt liv!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no