Da var det å krype til korset nok en gang.

De siste månedene har vært ekstremt vanskelige, og jeg har rett og slett hatt det skikkelig vondt med meg selv. Jeg har sovet mye noen dager, mens andre dager har jeg ikke sovet i det hele tatt og går rundt spinnvill i trynet. Det tærer på har jeg fått kjenne på kroppen. Ikke no nytt fenomen det her da, men slitsomt er det. Ingen tvil om det. Jeg bruker den lille energien på å være sosial og blid, mens resten av tida er jeg på sofaen og er utslitt og sliter veldig. 

Så her sitter jeg. Innlagt for ørtende gang. 

Jeg føler det er en skikkelig nedtur å komme hit gang på gang. Det er lurt sier dem, men jeg veit ikke. Er liksom så utslitt at jeg nesten ikke orker å kjempe mer. Jeg er nede i et stort hull jeg trenger hjelp for å grave meg ut av. 

Jeg håper virkelig det er noe å kjempe for denne gangen, for alt har vært så mørkt og trist. Det blir vel bedre, må jo bare håpe på det, selv om det ikke føles sånn på dette tidspunktet. Jeg har også hatt et økt symptomtrykk som det så fint kalles. 

Jeg kom jo på torsdag som var, og fy faen å mye jeg har grått denne gangen. Det er både godt og vondt. Godt å få ut all driten jeg sitter inne med, samtidig vondt fordi jeg må føle på så mye dritt som nå. 

En positiv ting er at jeg fikk en utrolig ålreit behandler jeg har vært borti før, det negative ved det er at hun har siste dagen sin førstkommende tirsdag. Så det er skikkelig dumt!

Det blir ikke gjort noen endringer på medisinene denne gangen, for skulle jo egentlig bytte ut den ene jeg står på, men siden jeg er så tung og nedstemt, bestemte legen her at vi ikke endrer den nå. 

Én ting som jeg må fokusere på, det er katten min. Hun betyr alt for meg, og er der alltid. Vi har en connection til de grader, på en måte som ingen andre, hverken dyr eller mennesker har fått meg til å føle på. Hun er glad for å se meg hver eneste gang jeg kommer hjem, hun purrer når vi koser, og prater fælt hvis hun for eksempel vil ha mat eller ikke får nok oppmerksomhet. Hun merker når jeg har det kjipt, da er hun ekstra oppi meg og veldig kontaktsøkende, helst helt oppi ansiktet mitt. Jeg føler meg rett og slett elsket av hun, og det er veldig godt å kjenne på for jeg elsker henne også 🧡

“Glem aldri:
Hvor langt du har kommet. Alt du har gått gjennom. Alle gangene du har kjempet, selv om det føltes umulig.
Hver morgen du har stått opp, uansett hvor dårlig du følte deg. Alle gangene du ville gi opp, men likevel klarte å møte en ny dag.
Den styrken du virkelig har fått føle på kroppen at du har.
Glem aldri hvor sterk du er!”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no