Jeg. Er. Sliten.

Vi har kommet oss til mars, folkens! We´ve made it so far!!

For min del så har jeg det fortsatt tungt, og det er hardt å være til innimellom. Jeg prøver mitt beste å være positiv, men det er ikke lett når mørket tar over i hjernen. En dag kan jeg sitte hjemme å gråte for meg selv, noen dager sover jeg, andre dager kan jeg finne på gøyale, koselige ting, og så kan jeg sitte å gruble over alt, livet.

Jeg har jo så sabla mye bra i livet, så hvorfor sitte hjemme å være trist?
Har dessverre ikke noe bra svar på det, så det er vel derfor det er sånn, da. Det er utrolig kjipt når de tingene som er ræva tar så mye plass, selv om det kanskje ikke er så mange av de, så krever de enormt mye. Man føler seg så ensom liksom.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det her tidligere, men det var jo søkt inn til DPS for psykolog til meg. Der fikk jeg avslag, og det var litt som et slag i trynet, fordi alle i hjelpeapparatet var så positive til at det kom jeg til å få. Nå er det rette tidspunktet til at jeg skulle få åpne meg, og jobbe med ting. Men nei, sånn gikk det ikke. Jeg må jo ærlig innrømme at det ikke var noen god følelse å få avslag, er ikke mitt liv verdt å jobbe med, sånn at jeg kan få det bedre med meg selv? -Spør jeg meg selv.

De har også kuttet ned på oppfølgingen jeg får fra kommunen, og det virker som alt plutselig skal avsluttes eller ikke begynnes på, hvis dere skjønner. Får ikke begynne med psykolog, og kommunen driver å avslutter tilbudet virker det som. Jeg står å stanger hodet i veggen, og lurer på hva er det egentlig jeg kjemper for. Jo, jeg kjemper for å få det bedre, men hvorfor i svarte skal man måtte kjempe med nebb og klør for å få litt hjelp? Det er virkelig som det blir sagt; man skal være rimelig frisk for å være syk.

Det kommunen ønsker er at jeg skal søke støttekontakt. Det har jeg vært tydelig på fra dag én. Det ønsker jeg ikke. Jeg vil ikke ha noen som får betalt for å være vennen min. Jeg har nok av venner fra før som jeg kan finne på ting med. Det er liksom det tilbudet jeg får. Også en samtale hver 14. dag, men jeg må ha et mål for samtalene. Og så tenker jeg… Hvorfor må det være et klart mål med samtalene? Kan vi ikke bare snakke om ting som opptar meg der og da? Litt om hvordan det går for eksempel, hva jeg driver med, hva som er vanskelig der og da, hva jeg får til, hva jeg ikke får til. Altså.. Jeg har jo snakket med andre som går til psykolog å snakker om ting som opptar de der og da, og ikke har ett, kun ett markert mål med samtalene. Er det for mye å forlange? Er det jeg som er kravstor?

Jeg kjenner at jeg er så nærtagende. Alt er et ork, og motivasjonen er på bånn. Jeg har oppturer, så klart har jeg det, men fallhøyden er så sinnsykt stor, og når jeg faller, så er alt bare ræva. Jeg ligger mest på sofaen og har det kjipt. Jeg har vært dårlig på å kontakte venner, og jeg har vært en dårlig administrator for gruppene til meg og MK på facebook, for å nevne et par ting, og disse to tingene har jeg faktisk veldig dårlig samvittighet for, fordi det blant annet er en stor jobb å være admin i så store grupper som de to vi har.

Jeg veit liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Føler jeg er så jærskla negativ her inne, men det er jo realiteten da, det som foregår nå, pluss at dette er jo min side, og det er valgfritt om dere vil lese eller ikke.

Ting går i ball for meg. Jeg får ikke sagt det nok. *Jeg. Er. Sliten. Og. Lei.*
Jeg er så jærskla lei av å ha det sånn som dette. Jeg vil bare ha det bra, le og smile – og mene det. Men det er ikke så enkelt, jeg er nødt til å gå i motbakke hele tiden! Jeg har vært veldig klar på det at jeg ikke er helt i hundre, selv om jeg var innlagt sist. Det hjalp jo en del, men det er fortsatt innmari mye grums som sitter igjen, og som jeg gjerne skulle fått vekk. Men hvem skal jeg snakke med når jeg ikke fikk psykolog, og kommunen kun tilbyr hver 14. dag? Det er lenge å gå 14 dager med dritt-tanker som man ikke helt klarer å kontrollere.

Som dere ser, så har jeg en ny header, tenkte det var på tide med en liten forandring. Hva syns dere? 🥳

Så ja. Det var kun en brøkdel av det som opptar meg om dagen.
Nå skal jeg slutte, for dette blei et litt langt innlegg.

Peace.
🧡

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no