Jeg trenger å høre at alt kommer til å bli bra

Jeg er på nippet til å grave meg ned i dritt. Meg og alle problemene mine. Alt er så vanskelig, jeg orker ikke å ta stilling til noe som helst. Jeg bruker all min energi på at når jeg er med mennesker, så har jeg fasaden oppe, og virker blid og fornøyd. Innerst inne er det rake motsetningen. Jeg veit egentlig ikke hva jeg skal si eller gjøre nå.

Står omtrent uten tilbud, fordi jeg tydeligvis har sagt ja til at jeg skal ringe hun i psykisk helse i kommunen hvis det er noe. De burde kjenne meg såpass nå at de veit jeg aldri ringer hvis jeg trenger hjelp. Fikk et godt tips fra fine J at jeg skulle sende en melding, men jeg veit ikke hvordan jeg skal formulere meg på en måte de forstår meg på. Hverken på melding eller i telefonsamtale.

Jeg har lyst til å være aleine, gro fast i sofaen og bare ligge å syns synd på meg selv, men jeg gjør jo ikke det. Tror jeg. Som jeg skreiv oppi her, så bruker jeg en god del av energien på andre, og det er jo fordi jeg ønsker deg selv, resten har jeg vel egentlig brukt på å ligge på sofaen, og når jeg ligger på sofaen, så sover jeg fordi jeg er sliten.

Ugh, det er så ork å være til noen ganger at jeg har lyst til å kaste opp.

Jeg trenger virkelig å høre at ting vil bli bra, men ingen veit jo egentlig ikke om det kommer til å bli det eller ikke.

Nei uff, jeg trenger egentlig en klem, jeg. Men i disse fuckings corona-tider er det vel uaktuelt. Kanskje like greit at jeg ikke får en, for da begynner jeg sikkert å grine.

🧡

Prøver å fokusere på de små gledene

Det er blitt så mye fokus på coronaviruset nå for tiden, og det er forståelig det altså. Det sprer seg fort, og det er vel ikke noe vi kan gjøre med det, bortsett fra å være nøye med hygiene, og holde oss så og si borte fra hverandre. Det kjenner jeg er vanskelig i denne perioden. Alt stenger og det er helt krise. Folk hamstrer både mat og dopapir, som noen hysteriske gærninger.

Jeg som er så avhengig av mennesker går rundt og blir gæren av dette, jeg trenger sosial og menneskelig kontakt. Men nei, jeg sitter mest hjemme, og det kan være både positivt og ikke minst negativt. Alle rutiner man hadde, de blir ødelagte, nettopp fordi alt er stengt. Aktivitetssenteret jeg går på er foreløpig stengt til 27 Mars, men det blir nok lenger enn det. Og det betyr at jeg ikke har noen aktiviteter fremover. Derav mye tanker om både det ene og det andre. Det er slitsomt å bare være med seg selv innimellom.

Jeg prøver å strikke, fordi jeg har begynt å strikke kluter med rutemønster (og har ENDELIG fått det til, og det var jo ikke vanskelig i det hele tatt), jeg har prøvd å høre på podcast, da særlig når jeg lager mat, men det går mest i serier og noe musikk mens jeg scroller på nettet.

Har hatt litt besøk av mamsen da, vi har sjaua hjemme hos meg, og du hvor mye det trengtes. Det har ikke sett ut her hjemme. Kaos i hjemmet = kaos i hodet, og omvendt. En skikkelig ond sirkel. Så det er jeg skikkelig takknemlig for at jeg har fått hjelp til.

Igår hadde jeg en koselig tacokveld med ei venninne, det trang jeg. Jeg suger til meg all sosial kontakt jeg får, om det så er å sitte ute å skravle, eller hjemme hos noen hvis vi er flinke med hygiene, og ikke sitter så oppi hverandre, samtidig som jeg er pissredd for å bli smitta, eller smitte andre 🤔

Nei, jeg får oppsummere med at coronakrisen kom på et jærskla dårlig tidspunkt. Jeg fikk jo ikke sjansen til å komme meg ordentlig opp etter jeg var innlagt sist, så det humper og går. Noen dager er såklart bedre enn andre, men jeg vil si at jevnt over er det ganske kjipt.

Så over til noe litt mer positivt:

Jeg må ærlig talt si at jeg elsker dette bildet av Gringo og meg. 🧡
Det er sånn at jeg skulle hatt det på lerret i stua, men det blir vel dyrt, veit ikke hva det koster å få det gjort jeg. Hm.. Det skal sjekkes ut!

Peach er jo en godklump jeg er så heldig å bor sammen med.
Det hadde vært veldig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt henne. Pusefisa 🧡
Jeg tok noen nye bilder av henne med speilreflekskameraet, men får ikke overført de til macen.
Peach er god som gull. Ei ordentlig kosejente som betyr alt for meg. 🥰

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se på Riverdale, jeg fikk snusen på den serien når jeg var hos Sandra, og den virker foreløpig litt spennende faktisk. Jeg hadde ikke helt trua egentlig, men vi får se når jeg kommer litt mer inn i den.

Og til slutt takker jeg for meg og dette innlegget, og takk for at du leser.
Ikke minst takk for alle kommentarer på innleggene jeg legger ut. Dere er gull verdt, og jeg setter så utrolig pris på det!
🧡

Jeg. Er. Sliten.

Vi har kommet oss til mars, folkens! We´ve made it so far!!

For min del så har jeg det fortsatt tungt, og det er hardt å være til innimellom. Jeg prøver mitt beste å være positiv, men det er ikke lett når mørket tar over i hjernen. En dag kan jeg sitte hjemme å gråte for meg selv, noen dager sover jeg, andre dager kan jeg finne på gøyale, koselige ting, og så kan jeg sitte å gruble over alt, livet.

Jeg har jo så sabla mye bra i livet, så hvorfor sitte hjemme å være trist?
Har dessverre ikke noe bra svar på det, så det er vel derfor det er sånn, da. Det er utrolig kjipt når de tingene som er ræva tar så mye plass, selv om det kanskje ikke er så mange av de, så krever de enormt mye. Man føler seg så ensom liksom.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det her tidligere, men det var jo søkt inn til DPS for psykolog til meg. Der fikk jeg avslag, og det var litt som et slag i trynet, fordi alle i hjelpeapparatet var så positive til at det kom jeg til å få. Nå er det rette tidspunktet til at jeg skulle få åpne meg, og jobbe med ting. Men nei, sånn gikk det ikke. Jeg må jo ærlig innrømme at det ikke var noen god følelse å få avslag, er ikke mitt liv verdt å jobbe med, sånn at jeg kan få det bedre med meg selv? -Spør jeg meg selv.

De har også kuttet ned på oppfølgingen jeg får fra kommunen, og det virker som alt plutselig skal avsluttes eller ikke begynnes på, hvis dere skjønner. Får ikke begynne med psykolog, og kommunen driver å avslutter tilbudet virker det som. Jeg står å stanger hodet i veggen, og lurer på hva er det egentlig jeg kjemper for. Jo, jeg kjemper for å få det bedre, men hvorfor i svarte skal man måtte kjempe med nebb og klør for å få litt hjelp? Det er virkelig som det blir sagt; man skal være rimelig frisk for å være syk.

Det kommunen ønsker er at jeg skal søke støttekontakt. Det har jeg vært tydelig på fra dag én. Det ønsker jeg ikke. Jeg vil ikke ha noen som får betalt for å være vennen min. Jeg har nok av venner fra før som jeg kan finne på ting med. Det er liksom det tilbudet jeg får. Også en samtale hver 14. dag, men jeg må ha et mål for samtalene. Og så tenker jeg… Hvorfor må det være et klart mål med samtalene? Kan vi ikke bare snakke om ting som opptar meg der og da? Litt om hvordan det går for eksempel, hva jeg driver med, hva som er vanskelig der og da, hva jeg får til, hva jeg ikke får til. Altså.. Jeg har jo snakket med andre som går til psykolog å snakker om ting som opptar de der og da, og ikke har ett, kun ett markert mål med samtalene. Er det for mye å forlange? Er det jeg som er kravstor?

Jeg kjenner at jeg er så nærtagende. Alt er et ork, og motivasjonen er på bånn. Jeg har oppturer, så klart har jeg det, men fallhøyden er så sinnsykt stor, og når jeg faller, så er alt bare ræva. Jeg ligger mest på sofaen og har det kjipt. Jeg har vært dårlig på å kontakte venner, og jeg har vært en dårlig administrator for gruppene til meg og MK på facebook, for å nevne et par ting, og disse to tingene har jeg faktisk veldig dårlig samvittighet for, fordi det blant annet er en stor jobb å være admin i så store grupper som de to vi har.

Jeg veit liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Føler jeg er så jærskla negativ her inne, men det er jo realiteten da, det som foregår nå, pluss at dette er jo min side, og det er valgfritt om dere vil lese eller ikke.

Ting går i ball for meg. Jeg får ikke sagt det nok. *Jeg. Er. Sliten. Og. Lei.*
Jeg er så jærskla lei av å ha det sånn som dette. Jeg vil bare ha det bra, le og smile – og mene det. Men det er ikke så enkelt, jeg er nødt til å gå i motbakke hele tiden! Jeg har vært veldig klar på det at jeg ikke er helt i hundre, selv om jeg var innlagt sist. Det hjalp jo en del, men det er fortsatt innmari mye grums som sitter igjen, og som jeg gjerne skulle fått vekk. Men hvem skal jeg snakke med når jeg ikke fikk psykolog, og kommunen kun tilbyr hver 14. dag? Det er lenge å gå 14 dager med dritt-tanker som man ikke helt klarer å kontrollere.

Som dere ser, så har jeg en ny header, tenkte det var på tide med en liten forandring. Hva syns dere? 🥳

Så ja. Det var kun en brøkdel av det som opptar meg om dagen.
Nå skal jeg slutte, for dette blei et litt langt innlegg.

Peace.
🧡

Da var det å krype til korset nok en gang.

De siste månedene har vært ekstremt vanskelige, og jeg har rett og slett hatt det skikkelig vondt med meg selv. Jeg har sovet mye noen dager, mens andre dager har jeg ikke sovet i det hele tatt og går rundt spinnvill i trynet. Det tærer på har jeg fått kjenne på kroppen. Ikke no nytt fenomen det her da, men slitsomt er det. Ingen tvil om det. Jeg bruker den lille energien på å være sosial og blid, mens resten av tida er jeg på sofaen og er utslitt og sliter veldig. 

Så her sitter jeg. Innlagt for ørtende gang. 

Jeg føler det er en skikkelig nedtur å komme hit gang på gang. Det er lurt sier dem, men jeg veit ikke. Er liksom så utslitt at jeg nesten ikke orker å kjempe mer. Jeg er nede i et stort hull jeg trenger hjelp for å grave meg ut av. 

Jeg håper virkelig det er noe å kjempe for denne gangen, for alt har vært så mørkt og trist. Det blir vel bedre, må jo bare håpe på det, selv om det ikke føles sånn på dette tidspunktet. Jeg har også hatt et økt symptomtrykk som det så fint kalles. 

Jeg kom jo på torsdag som var, og fy faen å mye jeg har grått denne gangen. Det er både godt og vondt. Godt å få ut all driten jeg sitter inne med, samtidig vondt fordi jeg må føle på så mye dritt som nå. 

En positiv ting er at jeg fikk en utrolig ålreit behandler jeg har vært borti før, det negative ved det er at hun har siste dagen sin førstkommende tirsdag. Så det er skikkelig dumt!

Det blir ikke gjort noen endringer på medisinene denne gangen, for skulle jo egentlig bytte ut den ene jeg står på, men siden jeg er så tung og nedstemt, bestemte legen her at vi ikke endrer den nå. 

Én ting som jeg må fokusere på, det er katten min. Hun betyr alt for meg, og er der alltid. Vi har en connection til de grader, på en måte som ingen andre, hverken dyr eller mennesker har fått meg til å føle på. Hun er glad for å se meg hver eneste gang jeg kommer hjem, hun purrer når vi koser, og prater fælt hvis hun for eksempel vil ha mat eller ikke får nok oppmerksomhet. Hun merker når jeg har det kjipt, da er hun ekstra oppi meg og veldig kontaktsøkende, helst helt oppi ansiktet mitt. Jeg føler meg rett og slett elsket av hun, og det er veldig godt å kjenne på for jeg elsker henne også 🧡

“Glem aldri:
Hvor langt du har kommet. Alt du har gått gjennom. Alle gangene du har kjempet, selv om det føltes umulig.
Hver morgen du har stått opp, uansett hvor dårlig du følte deg. Alle gangene du ville gi opp, men likevel klarte å møte en ny dag.
Den styrken du virkelig har fått føle på kroppen at du har.
Glem aldri hvor sterk du er!”

Tung i kroppen

Merker at det er tungt å være menneske om dagen. Det er jo mørkt hele døgnet omtrent. Jada, det var litt å ta i, men det er mørkt store deler av dagen. Slitsomt egentlig. Man blir jo trøtt, slækk og rett og slett tung i hele kroppen. Også når det er sånn ruskevær som nå, så frister det ikke å gå ut døra egentlig.

Det er jo en stund siden sist jeg skreiv, og jeg har helt ærlig ikke visst hva jeg skulle skrive om. Dagene går i ett føler jeg, selv om jeg ikke gjør så himla mye hver dag, så går dagene allikevel i ett kjør. Må jo ærlig innrømme at jeg ikke har noe spennende å komme med nå heller 😂

Også har vi kommet over halvveis i november allerede. Hjelpes!
Jeg har jo bursdag denne måneden jeg 🥳 Wohoo!

Idag har jeg vært på aktivitetssenteret. Det var koselig!
Siden jeg kom hjem har egentlig tiden gått til å vaske og henge opp tøy, administrative oppgaver i gruppene “mine” på facebook, pluss lage mat og spise. Nå sitter jeg i sofaen hjemme og hører på musikk. Peach ligger i godstolen sin med teppene, hun koser seg og sover så herlig! 🥰 Godjenta mi, det!

Nå tror jeg at jeg skal ta meg en dusj, og så legge meg i senga med Peach, hvor vi setter på en serie for å kule´n heeeelt ned, og sovne når det passer oss 🥰

Hello October!

Endelig har den kreative delen av meg kommet delvis tilbake. Det kommer vel litt etter litt. Jeg satte meg ned med BuJo´en min i forrige uke, lagde oktober forside, og denne ukens kalender frem til nå. Ble veldig fornøyd, finner inspirasjon på nettet da.

Her er bilde fra føøør jeg fikk fargelagt og ordna resten, så som dere ser så er “october” og pynten øverst uten farger. Det har jeg gjort ferdig, men har ikke bilde av det akkurat nå.

Jeg blander litt på språket da. Litt engelsk og litt norsk, alt etter hva som passer meg den dagen, men mesteparten av boka står på engelsk.

Jeg driver også å strikker litt nå og da. Har enda ikke tatt frem kofta som jeg holder på med, men jeg strikker små “lapper” som skal bli bomullspads som man feks kan fjerne sminka med. Det er 100% bomull, og de kan tas i vaskemaskina på 60 grader. Veldig genialt egentlig.

Har ikke fått festa trådene enda da, men det er ikke store jobben heller. Begynner å få noen lapper nå, så skal snart legge de i en søt krukke som skal stå ved sminkefjerningsoljen min.

Hello october! Det har blitt skikkelig kaldt ute nå egentlig, og jeg koser meg med det. For det første, så går det endelig å sove uten å smelte bort i senga. Eller bare smelte generelt. Jeg koser meg i høstværet jeg altså, men idag måtte jeg faktisk krype til korset for å sette på varmeovnen i stua. Det var faktisk litt på kanten her inne nå, og har egentlig vært det noen dager nå, jeg var kald på hender og føtter, og etterhvert (det vil si nå idag) tok jeg hintet. 😂

Er det noe dere vil jeg skal skrive om?
Noe dere lurer på?


Dere kan enten legge igjen en kommentar under innlegget, der er det kommentarfelt for deg som er logga på facebook, eller vanlig kommentarfelt for dere som ikke vil bruke facebookprofilen til å legge igjen et lite pip. Ja, også har jeg jo et “kontakt meg” skjema hvis du heller vil bruke det, da kommer det på mail til meg.
Jeg svarer gjerne på spørsmål. Kan jo gjøre det i et nytt innlegg feks.
Come on! Send meg noe 🥳

Schizoaffektiv og antipsykotika

Som jeg har nevnt en del ganger nå, så har jeg jo en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse, og med den lidelsen kommer det en del symptomer på ting og tang, noe av det går det an å medisinere så trykket blir litt mindre, mens annet er jeg bare nødt til å leve med virker det som. Medisiner er jo ingen vidunderkur som plutselig gjør deg frisk igjen, men det kan dempe de verste symptomene.

Jeg har egentlig lenge prøvd å fortelle de rundt meg at jeg føler den ene medisinen min ikke fungerer som jeg vil den skal. For noen år siden prøvde vi å ta den bort, og det var først da jeg merket at den hadde faktisk litt effekt. Men igjen, ikke den effekten jeg ønsket den skulle ha på meg.

For to uker siden, så var jeg hos en overlege på poliklinikken på DPS hvor vi snakket om medisinene mine. Ei ordentlig oppegående dame som jeg har vært borti før, fra da hun jobbet på døgn. Hun er virkelig ålreit, og hun kan faget sitt for å si det sånn.

Vi var begge enige om å prøve noe nytt, noe som jeg har hatt effekt av, selv om det bare har stått som en eventuelt medisin.
Så når jeg dro derfra, så dro jeg rett på apoteket for å hente ut den nye medisinen, og startet opptrappingen samme kvelden. Nå har jeg trappet opp, og er oppe i den dosen jeg skal være på, idag er faktisk dagen hvor jeg skal opp i den dosen, siste opptrappingen.

Det som er litt “spennende” (og skummelt) er å se om den gir meg vektøkning, fordi det er en type medisin som sikkert flertallet har gått opp i vekt av, og det vil jeg helst unngå, siden jeg har en del kilo for mye fra før for å si det sånn. Da er det typisk at den har god effekt på meg og mine symptomer. Meeeen, jeg gir den en sjanse selvfølgelig.

Så det er litt spennende om dagen siden jeg starter opp med ny medisin, og den jeg har stått på fra før av, den skal bort. Der trang jeg visst ikke å trappe ned heller, det er bare å kutte den ut så fort jeg er kommet opp i dosen på den nye. Følger et type skjema for å huske når jeg skal trappe opp og når jeg skal slutte på den gamle osv, så jeg skal huske på det.

De medisinene jeg holder på å endre nå er antipsykotika.
Det er også snakk om at jeg skal bytte den stemningsstabiliserende medisinen, da den også ikke har noe særlig effekt på meg lenger, men da var det en del forberedelser som skulle gjøres. Uansett må jeg vente til jeg har stått litt på den nye medisinen nå, før den for stemningsleiet også blir endret.

Føler jeg er litt veeel åpen nå, men det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker medisiner, det er jo mange som gjør det. Allikevel så er det litt tabu å snakke om føler jeg. Det skal liksom være så hemmelig, du er ikke normal hvis du bruker medisiner. Jeg føler at folk tenker sånn, men de gjør vel ikke det, heller stikk motsatt sikkert, for de fleste rundt om nå bruker vel medisiner for både det ene og det andre. Og det burde jo ikke være farlig å si?

Jeg syns jeg har blitt flinkere, og tøffere til å dele ting på bloggen min nå, jeg skjønner det nesten ikke sjæl, fordi jeg er ikke den som kakler i vei om det jeg sliter med, det som plager meg, mine nedturer og all dritten som følger med det å være psykisk syk. Jeg er heller stikk motsatt. Hvertfall verbalt. Jeg har alltid prøvd å overbevise meg selv om at jeg er “frisk”, presse vekk det negative, bry meg mer om andre enn meg selv, og rett og slett bare ta vare på andre, og drite i meg selv. Prøve å glemme meg selv og mine følelser.

Selv om jeg hater å bli kalt syk, så er det jo det jeg er, er det ikke?

Nei, jeg må si jeg er stolt av meg selv jeg, er det lov?
Siden jeg har blitt så flink til å dele av meg selv nå og fortelle litt mer om hvordan ståa er, jeg sier det kanskje ikke muntlig, men jeg har alltid vært bedre skriftlig akkurat der. Da får jeg tenkt meg om, eller altså tenkt igjennom det jeg vil ha frem før jeg svarer blant annet, for hvis det kommer noen spørsmål ut av det blå, som jeg ikke er forberedt på, det er ofte da jeg blir stille og taus, så jeg trenger rett og slett å forberede meg på sånt.

Som regel lager jeg en samtale i hodet, hvor jeg tenker over hva jeg skal si hvis jeg blir spurt om ditt eller datt, og hva jeg skal svare på både det ene og det andre, hvis dere skjønner.

Nei, nå er det på tide å stoppe tenker jeg.
Dette blei et litt lenger innlegg enn hva jeg hadde tenkt.
Men det gjør ingenting, den som vil, den kan lese, og den som ikke orker å lese dette, dere bare lar det vær. Enkelt og greit 🥰

Håper det har vært en fin dag for dere 🧡

Høst i luften

Nå om dagen syns jeg lufta er nydelig. Skikkelig høst, og det syns jeg er så deilig. Jeg er så varm av meg, så å kjenne at temperaturen synker gjør meg ingenting. Vår og høst syns jeg er best, for da er det hverken iskaldt eller glovarmt! Helt perfekt. Det eneste er at jeg syns ikke torden og lyn er så koselig, syns det er skummelt. Det er noen voldsomme krefter der ja. Peach gjemte seg under senga sist det tordna, og jeg vurderte nesten å legge meg under der sammen med hu. 🤪

Nå sitter jeg å tar det heeeelt kuli, hører på musikk og slapper av.
Lurer på om jeg skal slenge sammen ei pannekakerøre, fikk skikkelig lyst på det 😋

Så er det å dra å stemme etterpå da. Får vel gjøre det jeg også 😎

Håper dere alle har hatt en super helg! 🌻

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no