Heihå, velkommen desember

Den typiske setningen, “jaggu har det blitt desember”. Men, det har jo blitt det da, så. 😂 og så kommer den neste typiske setningen, “hvor har tiden blitt av?”, igjen; sant, for det skjønner ikke jeg heller. Det går så utrolig fort, at jeg klarer nesten ikke følge med. Snart er det julaften, og da kommer det nye året snikende etter.

Julegaver? Nei har ikke begynt enda.

Pyntet hjemme? Ja såvidt det er.

Driver å tegner, skriver, planlegger og ordner i bujoen min, er mye som skal gjøres der før det nye året. Nå står jeg litt fast, har mange idéer, men klarer liksom ikke å gjøre noe ut av de. Har dere noen tips? Dere som driver med bujo, kan dere gi meg noen tips til hva som er lurt å ha med nå som vi går inn i et nytt år? Gjerne bildetips på pm på Facebook feks, om du har bilde av ditt eget verk, eller inspirasjon fra andre 😁🙏

Humøret har vært litt opp og ned, vært mest blid og fornøyd, smiler, ler og tuller. Det tapper meg litt for energi noen ganger kjenner jeg, men det er kanskje verdt det?

Idag har jeg vært på to møter rett etter hverandre. Det var slitsomt!! Forhåpentligvis kommer jeg til å sove godt i natt🤞

Nei, nå skal jeg gå å legge meg i senga sammen med Peach. Se på serie og kose før vi skal sove❤

Jeg har bursdag!!

Jepp, jeg har bursdag idag. 28 år og like sprek (-edit: olding i kroppen). 😂

Har igrunn ikke tenkt så mye på om, og hvordan jeg skulle feire dagen, frem til mandag, hvor jeg da begynte å bestemme meg for at jeg ville feire allikevel. Sendte noen meldinger hit og dit, og vips så blir det feiring med litt av familien idag! 😊 Blir koselig det. Vi tenkte å bare bestille et par pizzaer fra Jafs-sjappa nedi gata her. De har god pizza de, så det blir digg!

Har ikke ønsket meg noe spesielt egentlig, for jeg veit ikke, rett og slett. Jeg aner ikke hva jeg ønsker meg, jeg har alt, tror jeg? 🍀

Føler ikke noe spesielt i forhold til det å bli eldre, 28 år er jo ingenting, kommer nok til å merke det/føle mer når jeg blir 30. 🙈

Sånn ser jeg ut idag:

HIPP HURRA FOR MEG!

🦋

Det utrolig vanskelige spørsmålet

Jeg er inne i en sykt vanskelig periode nå. Det er hardt å leve i blant, når man har en psykisk lidelse som fucker opp så utrolig mye. Jeg veit det kan være utfordrende for alle og enhver til tider, men nå er det såpass tøft for meg at jeg har fått/bedt om ekstra hjelp.

Det sitter sykt langt inne for meg å be om hjelp.
Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men jeg føler meg til bry, en byrde for andre hvis jeg skal dele/snakke om de vanskelige tingene. Ikke minst er jeg redd for spørsmålet “hvordan går det?”, fordi hvis jeg har det jævlig, så kommer kanskje neste spørsmål som gjør at jeg må utdype hva jeg sliter med, som igjen gjør at jeg begynner å gråte. Jeg hater å gråte, og jeg hater å vise meg sårbar. Hvis jeg forteller, så blir det mer virkelig, hvis dere skjønner. Så den er litt tricky.

Jeg veit jo at folk spør fordi de bryr seg, hvertfall de nærmeste, men noen ganger føler jeg at folk bare spør for å være høflige, og egentlig ikke bryr seg/vil vite svaret.

Jeg blir også gjerne frustrert når det kommer til at jeg har det vanskelig og må snakke om det, eller folk vil jeg skal snakke om det. Føler ofte at jeg sitter i et avhør, og da kommer ofte et par forsvarsmekanismer frem.
“Det går greit” er mitt standard svar, fasaden og masken er som regel på stell.

Jeg skjønner at folk gjerne vil vite hvordan det går med meg, særlig de nærmeste, men det er så ufattelig vanskelig å fortelle.

Skam.

Jeg bruker sovetabletter for tiden, så jeg slipper å ligge våken å gruble, tenke og føle, og ikke minst så jeg får sove. Døgnrytmen min har vært helt fucka i det siste, så det er godt å endelig få seg litt søvn. Er nesten så jeg føler jeg må ta igjen masse søvn, fordi jeg har fått for lite. Idag sov jeg til ca 09.30 faktisk. Sovna vel rundt 01.30 da.
Men det har også vært dager hvor jeg har sovet både dag og natt, så håper det kommer en rutine siden jeg nå klarer å sove på natta (med litt hjelp).

Igår var jeg på jubileumskonsert med koret som broren min synger i. De var kjempe flinke, men psyken min var ikke helt på topp, det var en del høye lyder som feks trompet og trombone, og jeg er ganske sensitiv for lyder nå, så akkurat det ødela litt for meg. Mange folk var det også, men hadde tatt forhåndsregler ift mye folk. Målte pulsen mens jeg satt der, og den var godt over 100 selv om jeg satt stille i et sete.
Konserten varte fra 20 til 22.30 med 20 min pause, så jeg var passe sliten både i huet og ræva (vonde seter). Var så sliten at jeg blei gira liksom. Litt for mye folk, stimuli og ting som skjedde, tror det hadde en sammenheng.

Idag er det søndag, og jeg skal ta det helt kuli hadde jeg tenkt. Bare prøve å slappe av, og kanskje strikke litt.
Hadde egentlig tenkt å hekle sånne pads istedenfor å kjøpe bomullspads på butikken for å fjerne sminke, for da er det bare å vaske de i maskina, men jeg får ikke til den forbaska magiske ringen som den så fint heter. Så da blir det vel heller å strikke små firkanter istedenfor heklede runde pads. Vi får se da😊

Syk? Jeg?

“Men du er jo syk”, jeg hater det ordet, og hvertfall den setningen. Ja, jeg har en psykisk lidelse, men å kalle meg syk, det liker jeg ikke. Jeg blir faktisk litt smålig irritert når folk kaller meg syk. Jeg er ikke syk, jeg har bare noen ekstra utfordringer og litt ekstra bagasje som jeg sliter med. Ikke kall meg syk! Det føles så utrolig sårt og vondt å høre. Føles så “stakkars deg, du er syk” ut. Jeg er meg, ikke noe annet!

Ja, jeg trenger kanskje litt ekstra hjelp til forskjellige ting, men hvem trenger vel ikke hjelp i løpet av livet? Ung eller gammel, alle trenger vi hjelp på et eller annet vis, på et eller annet tidspunkt. Noen trenger kanskje litt mer hjelp enn andre, men jeg tror ikke det er noe å skamme seg over? Selv om jeg gjør det selv i blant.

Her er et stk sliten Line. Det tar på å være menneske til tider.

Det er så uklart

Idag har jeg ikke gjort annet enn å sove, og nå skal jeg snart igjen, sove. Har vært så sliten og utmattet. Øynene har ikke hatt lyst å holde seg åpne.

Jeg veit ikke lenger hva som er opp eller ned.
Det er så uklart?

Jeg er rastløs i kroppen, men hodet og øynene vil bare lukke seg for å sove. 
Sliten. 

You say im strong. Strong enough? You were wrong.

Goodbye October

Siste dagen i oktober, og jeg har tenkt å slappe heeelt av. Bare “være”, og ikke stresse rundt med noe som helst. Jeg er trøtt og slapp, så da passer det meg utmerket å ikke gjøre en damn shit. Har gått tur med Gringo da, det skal sies, men nå er det totalt avslapning som står på planen.

Imorgen begynner årets siste høstmåned, og allerede har vi hatt bittelitt snø. Håper bare ikke det blir like kaos denne vinteren, som forrige. Det var litt for mye av det gode ass.

Har fått printeren min i gang da, så nå kan jeg bruke den igjen. Har printa ut et par bilder som jeg har lyst å henge på veggen, må bare kjøpe rammer først, så får se om det blir en tur på europris en eller annen dag 😊

Har også laget forside i bujoen min for november. Hva syns dere?

Blei ganske fornøyd egentlig. Tror jeg 🤪

Fossglanern

Her om dagen var mamma, Gringo og jeg ute å gikk tur i skogen. Da gikk vi til en plass i Holmestrand som heter fossglanern 😊 Tok noen fine bilder også. Det var en deilig, lang tur, været var på vår side, men fytti heite å mange oppoverbakker det var. Der sliter jeg på grunn av beina. Men det gikk bra altså, vi kom oss helskinnet både opp og ned alle bakker til tross for at jeg svetta både opp og ned til slutt!

Gringo i det fine høstværet ❤️
Høsten har satt sitt preg i skogen.

Trøtt og dau.

Idag er jeg sliten. Ordentlig sliten liksom. Har brukt hele dagen på å sove, fordi jeg ikke klarte å holde øya oppe. Totalt ubrukelig. Spiste vel første måltidet for et par timer siden, rundt kl 19. Har ikke orka å gjøre en dritt. 

Er trøtt og dau enda, men prøver å holde meg våken litt til. 

Har fått vaska litt klær og hengt opp, men ikke noe mer enn det. Herreguuud å ubrukelig. 😂

Har liksom ikke noe å skrive om heller, er tom for ord. Hele hodet er tomt! Bortsett fra at jeg var hos ei venninne igår da, og det var super koselig og hyggelig 😊 ❤

Imorgen har jeg ingen planer, annet enn å handle mat for uka. Er det noen som har middagstips, eller? Syns det der er så sykt vanskelig. Så mye godt man kan lage, men det blir alltid det samme gamle, kjedelige, fordi jeg ikke eier fantasi. 

Peach har fått bløtfôr ikveld, så nå ligger hun fornøyd ved siden av meg. Jeg får vel spise litt kveldsmat snart, før det blir å sove mer😂

Her er vi, kosejenta mi ❤

En tomhetsfølelse.

Føler meg så utrolig “tom” om dagen.
Går rundt og bare eksisterer liksom. Andre flyr rundt og har det gøy, smiler og koser seg. Jeg smiler jo også, må jo det, men de andre rundt meg smiler og ler med ekte følelser. Ler gjør jeg vel også, kan jo ikke akkurat gå rundt å være sur heller. Men inni meg er jeg helt tom.
Ingen glede, men heller ikke noe annet. Føler liksom ikke noe.
Jeg er fullstendig tom..

Kjenner jeg meg selv rett, så varer vel ikke dette så lenge. Jeg har jo mer enn nok av følelser å kjenne på, selv om jeg helst skulle sluppet å føle på en stund? Eller kanskje jeg burde være glad for at jeg føler? Jeg veit ikke. Hadde det vært en mellomting så hadde det kanskje vært bedre. Føle alt vs ikke føle, den er jo ganske drastisk. Så jeg ville vel kanskje valgt å føle, hvis man hadde den valgmuligheten. 

Jeg er trøtt, daff, sliten, irritabel, angster for småting. Enten så sover jeg omtrent døgnet rundt, eller så sover jeg ikke. Nå for tiden er en sove-tid. Jeg kan sove såå mange timer på dagen (da mener jeg så og si _hele_ dagen), og samtidig få sove på natten i tillegg. Helt sjukt! Og rart! Men sånn er det.

Sitter her å gjesper mens jeg skriver faktisk, selv om jeg har sovet mye idag også. Kanskje jeg har sovet for mye, og at det er derfor jeg er trøtt, det kan hende, men jeg klarer liksom ikke å holde øya åpne for å være våken. Da må det skje noe hele tiden, og innimellom hjelper ikke det engang.

Nå må jeg prøve å holde øya oppe, for skal avgårde om en times tid, syklubb med søte jenter ❤️ Tror det skal gå smooth å holde meg våken nå, hvis jeg sitter, sånn som nå. Hadde jeg lagt meg ned på sofaen, da hadde jeg garantert sovna. 😂 #hardtliv

❤️ Tenkte jeg skulle strikke litt på kofta mi når jeg skal på syklubben etterpå, trenger å komme igang på den igjen. Den har jo liggi stille i posen sin over en lengre periode nå. Men jeg er sånn som ikke orker å strikke på sommeren. Også har jeg vært litt sur, fordi jeg strikker litt for hardt, så har jeg blitt litt usikker da vettuuu. Men jeg skal a gjøre den ferdig ja! Hell yeah!

Voldsomme og harde fall.

Utdrag fra den tidligere bloggen min, skrevet i 2010:
“En KLOK dame sa til meg for litt siden: Å være psykisk syk er en jobb som tar all tid. Kanskje du skal gjøre den jobben ferdig før du starter på en formell en?» … Syns det var så fint sagt, derfor tenkte jeg at jeg ville starte innlegget med det ❤️

Jeg klatrer og klatrer og sliter meg oppover, litt etter litt, men så faller jeg ned så voldsomt hardt igjen. Det er så vondt. Når skal JEG få begynne å leve livet? Mulig jeg får flere gode dager fremover, hvem veit, men fallet ned igjen er så kraftig og vondt. Gang på gang faller jeg ned, og det føles som om fallet bare blir kraftigere og kraftigere for hver gang.

Jeg er nå inne i en periode hvor alt er et ork. Alt er slitsomt og ingenting er bra nok. Masse dritt-tanker og annet som svirrer i hodet. Jeg blir ikke kvitt de, og de hjemsøker meg hele tiden.

Mareritt. Har hatt noen forferdelig vonde mareritt i det siste. Og det som er det sykeste er at det handler om at jeg er slem med dyr. Og jeg som er så glad i dyr. Blei knust da jeg våknet av det marerittet ene gangen, handlet om en pus, vil ikke gå mer i detaljer, for jeg husker akkurat hva som skjedde, ikke hyggelig, så vil ikke skrive det ned.
Det skumle er; jeg VEIT jeg aldri kommer til å gjøre noe vondt med noen dyr, men det er allikevel skremmende å ha sånne mareritt, for hvafaen betyr de? De må jo bety noe på et vis? 
Jeg våkner, gang på gang, svett og gråtkvalt på grunn av dette, og i våken tilstand fortsetter jeg å gråte, for jeg er redd for hva det betyr, og hvorfor jeg drømmer sånt.

Igjen; Vil ting noen gang bli bra?
Jeg håper jo det. Men noen ganger er det så vanskelig å se fremover, og håpet blir borte til tider. Og det er ekkelt når man føler at alt håp er borte, og at man er «a lost case» liksom. Haff. Jeg veit ikke hva jeg vil lenger. Og jeg veit ikke hva jeg orker heller. Alt er bare kaos! Jeg er så sliten.

I don’t know what i want in life. I don’t know what i want right now. All i know is that i’m hurting so much inside that it’s eating me, and one day, there wont be any of me left.


Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no