Brukerstyremøte og litt annet

Jaggu har jeg blitt valgt til å få bli med i brukerstyret til aktivitetssenteret i byen her. 💪
Vi hadde første møtet idag, og skal ha en gang i måneden. Gikk veldig bra, og jeg gleder meg til å fortsette 🤗 Tror dette blir bra, og ikke minst er det viktig at brukerene får ha en stemme!

This is me today;

(tekst fortsetter under bildet)

Er trøtt idag, og været har vært/er dritkjipt, så skylder på det når jeg sier at jeg ikke veit helt hva jeg skal skrive om.

Peach har vært i fyr og flamme etter at jeg kom hjem. Savna mamsen sin hu 🥰
Hu er så herlig, herreguud! ❤️

Idag er det fredag, og jeg har ingen planer what so ever. Ikke en dritt som skjer?! Med mindre det plutselig popper opp noe. Håper nesten det, for jeg er litt rastløs idag, ja. Men vi får se da.

(tekst fortsetter under bildet)

Har dere noen planer for helga?! Hva skal dere finne på? ❤️

Eneste planen som er spikret denne helga, er at jeg skal en tur til pappa på søndag. Det blir koselig. Ellers er det rimelig tomt i avtaleboka mi. Haha! Time will show 🤗

 

Later guys ❤️

Verdens ende

På torsdag for en ukes tid siden, så var jeg med på tur til verdens ende, Tjøme.
Det var en utrolig fin tur, og sola skinte. Det var rett og slett en nydelig dag, men blei også utslitt etterpå. Tok noen fine bilder som jeg tenkte å legge ved her. 😊 Jeg har a bra dager også altså, så det er jo ikke helt meningen å bare fokusere på det negative 🙏 Her kommer bildene 🤗

Når livet stritter imot

Tja, hva skal en skrive når alt er kjipt og livet stritter imot?

Ikke har jeg svaret på det.

Ting har vært ekstra ille nå i det siste, men jeg blir tatt godt vare på nå, det skal sies!❤ er i tønsberg for tiden – dere som kjenner meg vet hvor, så rop ut om noen er i nærheten og vil treffes!

Har egentlig slitt ganske lenge nå, og det har bare ballet på seg. Alt har vært vanskelig og vondt – og er det enda! Tok en kjapp løsning, som ikke var helt god (ikke noe alvorlig), men det går a bra.

Handlemanien er vært fullstendig tilstede, og jeg har brukt masse penger jeg egentlig ikke har. Det er alltid sånn når jeg blir dårlig, da shopper jeg som en villbass uten like, men nå har det vært ekstremt!

Har vært mye lei meg idag, grått så tårene har spruta, mest fordi jeg har måttet prate om ting som er dritt, men også lei meg over situasjonen jeg er i. Jeg er så sliten av å måtte streve så innmari hele tiden. Det blir jo fanken ikke bedre, aldri. Jeg ser ikke så veldig lyst på dette kan man si, men jeg får vel bare fortsette å fighte? Er vel ikke annet å gjøre, selv om jeg ser ganske mørkt på ting.

Nå sitter jeg og skriver masse negativt igjen, og det er vel ikke det folk vil lese om kanskje, ikke at jeg tror det er så mange som leser uansett, haha. Men jeg skriver jo mest for min egen del, selv om jeg ikke skriver alt, åpner meg liksom ikke helt og fullt, det syns jeg foreløpig er ganske skummelt. Egentlig ganske dustete av meg, men det er sånn jeg er skrudd sammen.

Tidligere var jeg redd for at en fremtidig arbeidsgiver skulle få snusen i bloggen min, men nå kjenner jeg at jeg gir litt blanke f i det, jeg kommer aldri til å mestre en jobb, det er hardt, men jeg må se realiteten i dette. Det er ikke håp! Det er for ustabilt, JEG er for ustabil. Og hvem vil vel ha en ansatt som er sånn? Ingen.

Jeg får bare ta det som det er, og sånn er det bare.

Jeg føler en slags håpløshet i forhold til jobbing blant annet. De fleste av mine vennninner har jobb og mye mer. Hva sitter jeg med? Jo foreløpig en kommunal bolig som ikke ligner grisen i forhold til å bli godtatt og akseptert, blir ikke behandlet ordentlig, som jeg egentlig burde, ung ufør fra nav, ingen jobb, ikke kjæreste, ingen barn, ikke noe liv. Livet mitt består kun av meg og pusen min, og jeg verdsetter hun, og hun er alt for meg, hun er egentlig nok for meg, men allikevel føler jeg et slags savn etter å ha et typisk “normalt” liv hvis det går an å si.

Jeg er utrolig avhengig av andre mennesker, og det er på godt og vondt. Jeg har perioder hvor jeg trenger å bli ordentlig tatt vare på. Jeg reiser ikke aleine i butikken blant annet, herregud tenker du sikkert, jente på snart 29 år som ikke klarer seg selv, men jeg har så mye plager som ødelegger, og lager en usikkerhet som egentlig kanskje ikke burde vært der.

Jeg er redd for mennesker. Redd de skal gjøre meg vondt. Føler meg utrygg på folk, rett og slett. Og det har jeg god grunn til, for det er så mange syke mennesker der ute atte fy! Noia kan man trygt kalle det, ja.

Aff, hvorfor skal ting være så himla vanskelig for meg? Hvorfor skal livet være så uutholdelig og vanskelig å være en del av? Jeg fatter og begriper det ikke. Noen mennesker lider så unødvendig mye, og jeg føler på en måte at jeg er en av de. Jada, jeg veit folk har det verre enn meg, de fattige barna over alt blant annet, men samtidig så går det ikke an å sammenligne seg med andre i forhold til dette, ikke i det hele tatt i grunn.

Så jeg veit ikke jeg. Hva skal man gjøre for å få det bedre da? Jeg prøver for harde livet å jobbe så godt jeg kan med meg selv, men det ser ut til at livet slår meg i trynet uansett hvor hardt jeg jobber. Ja, jeg er kanskje ekstremt rævva til å fortelle om ting, syns det er mye enklere å skrive, og ja, jeg burde gjort det mye mer, men det sitter så himla langt inne, jeg er redd for å åpne meg rett og slett, og det gjør meg skikkelig pissed off på meg selv. Hvorfor ikke bare spy ut alt gulpet man tenker og føler? Det er vel en forsvarsmekanisme sikkert, men en utolig dum en.

Fasaden den er vond å få vekk. Ja, jeg virker kanskje glad og fornøyd, men inni meg er det noe som skriker. Jeg klarer liksom ikke å bryte den barrieren. Klarer ikke få vekk maska helt, før det er gått så langt som nå.

Jeg er sint, på meg selv vel og merke. Mest fordi jeg ikke takler livet, og det å fortelle om hvordan jeg har det. Hvis det finnes en gud, vær så snill å la meg bli flinkere til å åpne meg, jeg orker ikke dette lenger. Jeg er som en ballong som er så full av drit at den nesten sprekker, men får jeg sagt noe om det? Nei. Jeg klarer å si litt, men så får jeg beskjeder. Si ditt, si datt, ikke si det, ikke gjør det, eller gjør ditt og datt. Det er så utrolig slitsomt, og ødelegger så jærskla mye.

Og nå sier vi takk til deg, Line.

Jeg har tatt sovepille som enda ikke har fungert, så da begynte jeg å skrive, men nå skal jeg prøve å ta kvelden.

God natt søte små❤

Å leve er som å tegne uten viskelær

Ja, som overskriften sier, så er det å leve som å tegne uten viskelær.
Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et viskelær, men uansett om jeg hadde hatt det, så hadde det vel ikke gått vekk med viskelær, heller sittet fast som sprittusj.
Når jeg tenker over det, så har jeg på en måte et lite viskelær, fordi jeg ikke husker så mye. Hodet mitt sletter en del, kan man si. På godt og vondt. Men så blir jeg jo minnet på ting, og selv om jeg kanskje ikke husker så mye av det da heller, så er det litt skammelig å ikke huske vel. Veit ikke hva det kommer av, men jeg pleier å tøyse med at jeg er blitt dement i tidlig alder. Who knows, kanskje det er hjernen som har blitt vandt med å slette ting, fordi den har opplevd så mye drit, at den begynte å slette de “normale” tingene også?

Nei aff, føler jeg er så negativ for tiden. Men jeg må få det ut. MÅ. FÅ. DET. UT.

Jeg er så sliten. Så innmari sliten. Og ja, jeg sliter mer enn jeg pleier kanskje.?
Føler meg tom, samtidig full inni meg. Hodet jobber på spreng. Jeg er gira og “høy”, men igjen, så utrolig sliten. Trøtt, men får ikke sove så mye som jeg kanskje trenger.

Pus merker det er noe nå, for hun maser veldig på meg for tiden.
Jeg syns jo det er helt utrolig at hun merker det, og hun er jo så god, akkurat som om hun prøver å få meg til å tenke på noe annet istedenfor å grave meg ned i min egen drit. Og det prøver jeg jo å gjøre, men det er ikke så lett altså.

Jeg er lei meg. Mest fordi ting er som de er.
Føler meg ikke bra nok.
Strekker ikke til.
Orker ikke.
Jeg er lei.

Prøver å smile, men det er ikke ekte.

“There’s this girl in the mirror, I wonder who she is. Sometimes I think I know her and sometimes I wish I did. There is a story in her eyes, lullabies, and goodbye. When she’s looking back at me I can tell…she’s hurting inside.”

Lite visste jeg..

..Om at verden kunne være så ond!

Lille søte Line. Så uvitende, så godtroende.

Jeg hadde ikke den minste lille anelse om at verden kom til å være et såpass vanskelig sted å være. Eksistere. Min eksistens. Er det verdt det, liksom? Alt stress, strev, kjas og mas, frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja – nei? Veit ikke. Livet nå er bare fylt med uendelige spørsmål og uro. Og hvilke svar er rett? Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvordan skal jeg skildre rett fra galt? Er det noen fasit på hva som er rett og galt på alle disse spørsmålene når det gjelder meg selv? Det blir for mye for meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til noe av det nå kjenner jeg, selv om jeg føler en akutt trang til å finne svar.

Jeg kjenner på en uro inni meg nå, jeg er redd og engstelig, nervete. Samtidig så føler jeg en lettelse? Det er stille, samtidig så bråkete. Er varm, samtidig fryser jeg. Trøtt, men får ikke sove. Får? Tør? Det er enten eller.. Noia.. Noia.. N-O-I-A.

Det er langt på natt, hvis jeg ser på klokka nå, så er den akkurat 04.52, og det skremmer meg litt, at jeg enda ikke har fått sove. Det er skummelt. Men det er også skummelt å sove, så her sitter jeg, midt i mellom barken og veden. Hva er verst? Sove/ikke sove? Det kommer an på øyet som ser.

Det jeg skriver nå gir kanskje ingen mening, hva veit jeg, så jeg stopper her.

Kremet pasta med laks

Her kommer en aldri så liten oppskrift til dere, en dere virkelig burde prøve, for dette blei utrolig digg! 😋

Vi brukte (for 4 personer):
4 skiver laksefilet
5 små sjalottløk (velg selv hvor mange du vil ha i)
3 dl matfløte
2/3 av en boks med creme fraiche
80 g parmesan
2 ss paprikapulver
Pasta (så mye du tror du trenger)
Gressløk til pynt

  1. Skjær opp sjalottløk i passe store biter, og stek i smør (eller olje) til den blir blank.
  2. Ha i fløte og la den redusere til den får en tykk konsistens.
  3. Tilsett creme fraiche og la det koke inn i ca 1 min (husk å røre).
  4. Ha i revet parmesan og paprikapulveret.
  5. Skjær laks i terninger og steik i pannen.
  6. Kok pastaen.
  7. Vend pastaen inn i sausen og server med laks. Topp retten med fersk gressløk og litt revet parmesan.

Her er bilde fra den jeg laget:

Det snør, det snør, tiddelibom

Det er jo helt vilt hvor mye det snør og har snødd nå. Kommer til å snø inne til slutt 😂 Det holder nå liksom, trenger ikke mer!

Jeg derimot, hadde ikke forberedt meg på snøen som begynte igjen forrige dagen. Så jeg gikk med joggesko!
Det blåste og snødde, og jeg stod ute en halvtime å ventet på den forsinkede bussen, og når jeg endelig kom meg på bussen, så kjente jeg det rant av håret mitt. Hadde ikke lue, men hadde heldigvis stort skjerf. Var våt fra topp til tå! Helt forferdelig, men kunne vel egentlig skylde meg selv siden jeg ikke hadde kledd meg godt nok.

Dette var bare litt av snøen som jeg måtte traske rundt i, på bildet ser det ut som ingenting, det var forholdsvis brøyta, men de mengdene som ramla ned fra himmelen var helt ville. Får ikke sagt det nok, fy fasan å det snødde og blåste surt!!!! 😳

Var ute en tur igår da, var en tur på aktivitets/dagsenteret her. Har snødd hele dagen igår også, men da hadde jeg hvertfall hatt vett til å ta på meg vinterskoa! 🤪

Så vi satt inne å kosa oss inne i varmen på kvelden.

🥰

Home sweet home!

Ja, da har jeg egentlig vært hjemme siden mandag, men ikke orket å skrive noe før nå. Latskapen lenge leve, sant?

Hadde det kjempe fint i Stavanger, levde det glade slaraffenliv, og kosa oss 😊
På byen var vi også. Det var gøy! Og nattmaten blei på burger king 🙈 Naaam..

Planen var egentlig å dra hjem på søndagen, men det var svindyrt med togbilletter i helga, så jeg venta til mandagen med å dra. Gjorde ingenting det, men savnet pusen min ❤️

Fikk ikke tatt så mye bilder faktisk, men tok en del på togturen hjem.
Var så mye fine steder å se på ut av vinduet.

Det snødde jo ikke i Stavanger, kom såvidt noen fjon i lufta, så når jeg kom hjem fikk jeg jo omtrent sjokk! Jeg hadde jo blitt “advart”, men herlighet…

Var godt å komme hjem da, det var det jo, selv om jeg hadde det fint i Stavanger.
Det er alltid godt å komme hjem etter man har vært borte en stund.

Legger ved noen bilder jeg tok ut av toget på vei hjem.

Hello Stavanger!

Da har jeg sittet på toget siden kl 12 idag. Gikk på toget i Drammen, og er på vei til Stavanger. Toget skal være fremme kl 19.36. Knappe to timer igjen! Kjenner jeg gleder meg maks til å komme frem nå, selv om det er to timer til enda. Jeg er klar for å gå av! Haha.

Jeg bestilte billett i komfortvogna, for håpa på bedre seter. Men nei, den rumpa mi tåler ingenting gitt. Tryna jo på halebeinet for noen år siden, og det er fortsatt ikke bra, så ikke veit jeg. Det er hvertfall bedre plass her da, og stikkontakter osv, så sånn sett er det helt konge å sitte her. Er glad for at jeg kosta på meg en hundrelapp ekstra der ja.

Greia med å dra til Stavanger nå, er at jeg skal møte ei venninne igjen, og jeg gleder meg kjempe masse!!
Har vært litt til og fra i forhold til om jeg skal reise eller ikke, fordi jeg er en dritstor pingle, rett og slett, når det gjelder å reise så langt aleine. Heldigvis ble jeg kjørt til Drammen, og hadde selskap helt til toget kom. Det var ikke før etter jeg hadde satt meg ned, og vist billetten jeg roa meg ordentlig ned. Snakk om å være stressa for ingenting a? Det gikk jo så bra!!

Internettet på toget er skikkelig crappy, så sitter egentlig å irriterer meg litt over det, for jeg har bare lasta ned en spilleliste på spotify, og det er en jeg egentlig ikke skjønner hvorfor jeg i det hele tatt har der. Så sånn er det da. Haha.

Som sagt så gleder jeg meg drit mye til å komme meg av toget, og møte venninna mi på perrongen nå. Er såå klar for det at du aner ikke!!

Sånn ellers i det siste, så har det gått litt opp og ned. Har noen perioder hvor jeg har skrekkelig noia inne på soverommet, så jeg sover heller på sofaen. Humøret har jeg slitt en del med også, for det svinger så innmari. Føler jeg skriver om det hele tiden, men det er sant, det er sånn nesten hele tiden. Og det er skikkelig slitsomt, faktisk. Jeg blir sliten av meg selv, så da kan jeg jo bare tenke meg åssen andre har det med meg i nærheten.

Driver jo å er deppa i mellom slaga også, og det er jo ikke noe bedre det da, hvertfall ikke for meg som står midt i det. Det er så ufattelig slitsomt å være så opp og ned. Økte jo litt på den ene medisinen som skal stabilisere humøret mitt, men det har ikke hjulpet syns jeg. Og han legen som økte, sa at vi prøver dette først, og hvis ikke det fungerer, så ville han bytte til en ny. Så jeg får bringe det videre, for han legen er ikke en jeg har noe særlig kontakt med, men det står vel i papirene mine tenker jeg?!

Har egentlig ikke så mye mer å skrive akkurat nå tror jeg, hvertfall ikke som jeg kommer på i farta.

Så jeg kan heller skrive litt mer seinere.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no