Det utrolig vanskelige spørsmålet

Jeg er inne i en sykt vanskelig periode nå. Det er hardt å leve i blant, når man har en psykisk lidelse som fucker opp så utrolig mye. Jeg veit det kan være utfordrende for alle og enhver til tider, men nå er det såpass tøft for meg at jeg har fått/bedt om ekstra hjelp.

Det sitter sykt langt inne for meg å be om hjelp.
Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men jeg føler meg til bry, en byrde for andre hvis jeg skal dele/snakke om de vanskelige tingene. Ikke minst er jeg redd for spørsmålet “hvordan går det?”, fordi hvis jeg har det jævlig, så kommer kanskje neste spørsmål som gjør at jeg må utdype hva jeg sliter med, som igjen gjør at jeg begynner å gråte. Jeg hater å gråte, og jeg hater å vise meg sårbar. Hvis jeg forteller, så blir det mer virkelig, hvis dere skjønner. Så den er litt tricky.

Jeg veit jo at folk spør fordi de bryr seg, hvertfall de nærmeste, men noen ganger føler jeg at folk bare spør for å være høflige, og egentlig ikke bryr seg/vil vite svaret.

Jeg blir også gjerne frustrert når det kommer til at jeg har det vanskelig og må snakke om det, eller folk vil jeg skal snakke om det. Føler ofte at jeg sitter i et avhør, og da kommer ofte et par forsvarsmekanismer frem.
“Det går greit” er mitt standard svar, fasaden og masken er som regel på stell.

Jeg skjønner at folk gjerne vil vite hvordan det går med meg, særlig de nærmeste, men det er så ufattelig vanskelig å fortelle.

Skam.

Jeg bruker sovetabletter for tiden, så jeg slipper å ligge våken å gruble, tenke og føle, og ikke minst så jeg får sove. Døgnrytmen min har vært helt fucka i det siste, så det er godt å endelig få seg litt søvn. Er nesten så jeg føler jeg må ta igjen masse søvn, fordi jeg har fått for lite. Idag sov jeg til ca 09.30 faktisk. Sovna vel rundt 01.30 da.
Men det har også vært dager hvor jeg har sovet både dag og natt, så håper det kommer en rutine siden jeg nå klarer å sove på natta (med litt hjelp).

Igår var jeg på jubileumskonsert med koret som broren min synger i. De var kjempe flinke, men psyken min var ikke helt på topp, det var en del høye lyder som feks trompet og trombone, og jeg er ganske sensitiv for lyder nå, så akkurat det ødela litt for meg. Mange folk var det også, men hadde tatt forhåndsregler ift mye folk. Målte pulsen mens jeg satt der, og den var godt over 100 selv om jeg satt stille i et sete.
Konserten varte fra 20 til 22.30 med 20 min pause, så jeg var passe sliten både i huet og ræva (vonde seter). Var så sliten at jeg blei gira liksom. Litt for mye folk, stimuli og ting som skjedde, tror det hadde en sammenheng.

Idag er det søndag, og jeg skal ta det helt kuli hadde jeg tenkt. Bare prøve å slappe av, og kanskje strikke litt.
Hadde egentlig tenkt å hekle sånne pads istedenfor å kjøpe bomullspads på butikken for å fjerne sminke, for da er det bare å vaske de i maskina, men jeg får ikke til den forbaska magiske ringen som den så fint heter. Så da blir det vel heller å strikke små firkanter istedenfor heklede runde pads. Vi får se da😊

Syk? Jeg?

“Men du er jo syk”, jeg hater det ordet, og hvertfall den setningen. Ja, jeg har en psykisk lidelse, men å kalle meg syk, det liker jeg ikke. Jeg blir faktisk litt smålig irritert når folk kaller meg syk. Jeg er ikke syk, jeg har bare noen ekstra utfordringer og litt ekstra bagasje som jeg sliter med. Ikke kall meg syk! Det føles så utrolig sårt og vondt å høre. Føles så “stakkars deg, du er syk” ut. Jeg er meg, ikke noe annet!

Ja, jeg trenger kanskje litt ekstra hjelp til forskjellige ting, men hvem trenger vel ikke hjelp i løpet av livet? Ung eller gammel, alle trenger vi hjelp på et eller annet vis, på et eller annet tidspunkt. Noen trenger kanskje litt mer hjelp enn andre, men jeg tror ikke det er noe å skamme seg over? Selv om jeg gjør det selv i blant.

Her er et stk sliten Line. Det tar på å være menneske til tider.

Det er så uklart

Idag har jeg ikke gjort annet enn å sove, og nå skal jeg snart igjen, sove. Har vært så sliten og utmattet. Øynene har ikke hatt lyst å holde seg åpne.

Jeg veit ikke lenger hva som er opp eller ned.
Det er så uklart?

Jeg er rastløs i kroppen, men hodet og øynene vil bare lukke seg for å sove. 
Sliten. 

You say im strong. Strong enough? You were wrong.

Goodbye October

Siste dagen i oktober, og jeg har tenkt å slappe heeelt av. Bare “være”, og ikke stresse rundt med noe som helst. Jeg er trøtt og slapp, så da passer det meg utmerket å ikke gjøre en damn shit. Har gått tur med Gringo da, det skal sies, men nå er det totalt avslapning som står på planen.

Imorgen begynner årets siste høstmåned, og allerede har vi hatt bittelitt snø. Håper bare ikke det blir like kaos denne vinteren, som forrige. Det var litt for mye av det gode ass.

Har fått printeren min i gang da, så nå kan jeg bruke den igjen. Har printa ut et par bilder som jeg har lyst å henge på veggen, må bare kjøpe rammer først, så får se om det blir en tur på europris en eller annen dag 😊

Har også laget forside i bujoen min for november. Hva syns dere?

Blei ganske fornøyd egentlig. Tror jeg 🤪

Fossglanern

Her om dagen var mamma, Gringo og jeg ute å gikk tur i skogen. Da gikk vi til en plass i Holmestrand som heter fossglanern 😊 Tok noen fine bilder også. Det var en deilig, lang tur, været var på vår side, men fytti heite å mange oppoverbakker det var. Der sliter jeg på grunn av beina. Men det gikk bra altså, vi kom oss helskinnet både opp og ned alle bakker til tross for at jeg svetta både opp og ned til slutt!

Gringo i det fine høstværet ❤️

Høsten har satt sitt preg i skogen.

Trøtt og dau.

Idag er jeg sliten. Ordentlig sliten liksom. Har brukt hele dagen på å sove, fordi jeg ikke klarte å holde øya oppe. Totalt ubrukelig. Spiste vel første måltidet for et par timer siden, rundt kl 19. Har ikke orka å gjøre en dritt. 

Er trøtt og dau enda, men prøver å holde meg våken litt til. 

Har fått vaska litt klær og hengt opp, men ikke noe mer enn det. Herreguuud å ubrukelig. 😂

Har liksom ikke noe å skrive om heller, er tom for ord. Hele hodet er tomt! Bortsett fra at jeg var hos ei venninne igår da, og det var super koselig og hyggelig 😊 ❤

Imorgen har jeg ingen planer, annet enn å handle mat for uka. Er det noen som har middagstips, eller? Syns det der er så sykt vanskelig. Så mye godt man kan lage, men det blir alltid det samme gamle, kjedelige, fordi jeg ikke eier fantasi. 

Peach har fått bløtfôr ikveld, så nå ligger hun fornøyd ved siden av meg. Jeg får vel spise litt kveldsmat snart, før det blir å sove mer😂

Her er vi, kosejenta mi ❤

En tomhetsfølelse.

Føler meg så utrolig “tom” om dagen.
Går rundt og bare eksisterer liksom. Andre flyr rundt og har det gøy, smiler og koser seg. Jeg smiler jo også, må jo det, men de andre rundt meg smiler og ler med ekte følelser. Ler gjør jeg vel også, kan jo ikke akkurat gå rundt å være sur heller. Men inni meg er jeg helt tom.
Ingen glede, men heller ikke noe annet. Føler liksom ikke noe.
Jeg er fullstendig tom..

Kjenner jeg meg selv rett, så varer vel ikke dette så lenge. Jeg har jo mer enn nok av følelser å kjenne på, selv om jeg helst skulle sluppet å føle på en stund? Eller kanskje jeg burde være glad for at jeg føler? Jeg veit ikke. Hadde det vært en mellomting så hadde det kanskje vært bedre. Føle alt vs ikke føle, den er jo ganske drastisk. Så jeg ville vel kanskje valgt å føle, hvis man hadde den valgmuligheten. 

Jeg er trøtt, daff, sliten, irritabel, angster for småting. Enten så sover jeg omtrent døgnet rundt, eller så sover jeg ikke. Nå for tiden er en sove-tid. Jeg kan sove såå mange timer på dagen (da mener jeg så og si _hele_ dagen), og samtidig få sove på natten i tillegg. Helt sjukt! Og rart! Men sånn er det.

Sitter her å gjesper mens jeg skriver faktisk, selv om jeg har sovet mye idag også. Kanskje jeg har sovet for mye, og at det er derfor jeg er trøtt, det kan hende, men jeg klarer liksom ikke å holde øya åpne for å være våken. Da må det skje noe hele tiden, og innimellom hjelper ikke det engang.

Nå må jeg prøve å holde øya oppe, for skal avgårde om en times tid, syklubb med søte jenter ❤️ Tror det skal gå smooth å holde meg våken nå, hvis jeg sitter, sånn som nå. Hadde jeg lagt meg ned på sofaen, da hadde jeg garantert sovna. 😂 #hardtliv

❤️ Tenkte jeg skulle strikke litt på kofta mi når jeg skal på syklubben etterpå, trenger å komme igang på den igjen. Den har jo liggi stille i posen sin over en lengre periode nå. Men jeg er sånn som ikke orker å strikke på sommeren. Også har jeg vært litt sur, fordi jeg strikker litt for hardt, så har jeg blitt litt usikker da vettuuu. Men jeg skal a gjøre den ferdig ja! Hell yeah!

Voldsomme og harde fall.

Utdrag fra den tidligere bloggen min, skrevet i 2010:
“En KLOK dame sa til meg for litt siden: Å være psykisk syk er en jobb som tar all tid. Kanskje du skal gjøre den jobben ferdig før du starter på en formell en?» … Syns det var så fint sagt, derfor tenkte jeg at jeg ville starte innlegget med det ❤️

Jeg klatrer og klatrer og sliter meg oppover, litt etter litt, men så faller jeg ned så voldsomt hardt igjen. Det er så vondt. Når skal JEG få begynne å leve livet? Mulig jeg får flere gode dager fremover, hvem veit, men fallet ned igjen er så kraftig og vondt. Gang på gang faller jeg ned, og det føles som om fallet bare blir kraftigere og kraftigere for hver gang.

Jeg er nå inne i en periode hvor alt er et ork. Alt er slitsomt og ingenting er bra nok. Masse dritt-tanker og annet som svirrer i hodet. Jeg blir ikke kvitt de, og de hjemsøker meg hele tiden.

Mareritt. Har hatt noen forferdelig vonde mareritt i det siste. Og det som er det sykeste er at det handler om at jeg er slem med dyr. Og jeg som er så glad i dyr. Blei knust da jeg våknet av det marerittet ene gangen, handlet om en pus, vil ikke gå mer i detaljer, for jeg husker akkurat hva som skjedde, ikke hyggelig, så vil ikke skrive det ned.
Det skumle er; jeg VEIT jeg aldri kommer til å gjøre noe vondt med noen dyr, men det er allikevel skremmende å ha sånne mareritt, for hvafaen betyr de? De må jo bety noe på et vis? 
Jeg våkner, gang på gang, svett og gråtkvalt på grunn av dette, og i våken tilstand fortsetter jeg å gråte, for jeg er redd for hva det betyr, og hvorfor jeg drømmer sånt.

Igjen; Vil ting noen gang bli bra?
Jeg håper jo det. Men noen ganger er det så vanskelig å se fremover, og håpet blir borte til tider. Og det er ekkelt når man føler at alt håp er borte, og at man er «a lost case» liksom. Haff. Jeg veit ikke hva jeg vil lenger. Og jeg veit ikke hva jeg orker heller. Alt er bare kaos! Jeg er så sliten.

I don’t know what i want in life. I don’t know what i want right now. All i know is that i’m hurting so much inside that it’s eating me, and one day, there wont be any of me left.


Hvordan diagnosen preger hverdagen min

Herregud, så skummelt. Jeg tenkte å skrive et innlegg hvor jeg beskriver min diagnose og hvordan den preger meg i hverdagen, kanskje litt om mine tegn til forverring også.

SCHIZOAFFEKTIV LIDELSE og hvordan den preger meg i hverdagen?
Jo nå skal du høre. Selve diagnosen er en type blanding av schizofreni og bipolar (har skrevet mer om diagnosen HER), så det er litt fra begge diagnoser som plager meg/sliter meg ut.
Psykosesymptomene er kanskje standard? Høre stemmer, hallusinasjoner, vrangforestillinger, lukter og opplever uforklarlige ting, er paranoid.
Bipolar delen er vel det å være “høyt og lavt”, maniske episoder, impulskontroll eier jeg ikke når det står på som verst. Jeg sliter også med angst til vanlig, men den blir veldig fremtredende når jeg er i en vanskelig periode.

TEGN TIL FORVERRING er at jeg sitter mer i min egen verden, fokus blir borte, fjern og mimikkløst ansikt. Tankene blir et eneste stort overveldende kaos, og det kan gå langsomt å få sagt det jeg vil si. Jeg har også en tendens til å handle mye på nettet (som da selvfølgelig går utover økonomien min), impulskontrollen er ikke til stede. MEN; det kan være korte perioder hvor jeg er ganske så hyper og rastløs, prater mye og finner på noe hele tiden. Da ligger jeg mest sannsynlig på sofaen og i senga i koma en del dager etterpå, utslitt av meg selv. Dette er en stor utfordring for både meg og de rundt meg, siden tegnene er såpass i hver sin ende på skalaen kanskje. Eller henger de sammen på et vis?

FORVRIDD TANKEGANG har jeg ganske ofte, hvor folk for eksempel spør om ting, det kan være helt vanlige ting, men hvis det kommer mange spørsmål etter hverandre, da går jeg i forsvarsposisjon, blir irritert fordi jeg føler jeg sitter i et avhør. Jeg veit jo innerst inne at de fleste som oftest spør fordi de bryr seg, men jeg klarer ikke å la vær å tenke det verste; at det jeg sier blir brukt mot meg. Derfor er jeg til tider veldig på vakt i forhold til hva jeg sier, og til hvem. Noen kaller meg “hemmelighetsfull”, ja, jeg er på en måte det, men kun for å beskytte meg selv.

DET KAN VÆRE VANSKELIG å se at jeg sliter, jeg er veldig flink til å holde maska på, uansett hvor jævlig jeg har det. Det er enklere der og da, å holde maska, enn å “slippe beistet løs”, og være ærlig på at ting er jævlig, for da kommer neste spørsmål, og jeg må forklare, noe som igjen fører til at tårene presser på. Psykosesymptomene er også ganske skjult, da jeg ikke har de typiske synlige tegnene. Men de hypre og “oppe” episodene er ganske enkle å få med seg (det sier seg selv kanskje?). Jeg var hos en psykologspesialist for ikke lenge siden, som beskrev mine plager ganske bra. Kanskje jeg tør å dele etterhvert?!

JEG SKAMMER MEG over å slite med alt dette, og selv om jeg alltid får høre at “det er ikke noe å skamme seg over”, så veit jeg det jo innerst inne, på en måte, men allikevel så skammer jeg meg. Jeg skammer meg. SKAM.
Men hvorfor skal man egentlig måtte gå å skamme seg over ting man ikke kan noe for?! Vel, det er fordi det ikke er sosialt akseptert å være annerledes. Er man nødt til å holde kjeft om ting fordi man ikke er som “normalen”? Og hva er normalt nå til dags? Hvem bestemmer hva som er normalt egentlig? Jeg undrer jo litt på disse tingene egentlig. Men jeg undrer meg over mange ting. Skammen er der uansett hvor mye jeg lurer og undrer. Det er synd at man skal gå rundt å skamme seg, det er vel kanskje derfor jeg prøver å åpne meg litt mer her i bloggen, for å vise at det er kanskje ikke så skummelt allikevel?

Jeg skal ærlig innrømme jeg syns det er J*VLIG skummelt å dele, utlevere og være så åpen på det “o´store internett”. Alle kan lese. ALLE! Det er dager jeg kjenner jeg driter i hvem som leser, mens andre dager tenker jeg på alle de som kanskje ikke burde lese alt dette.
Da kommer igjen den tanken om at “folk kan bruke dette mot meg”. Kommer de til å gjøre det? Kommer noen som har myndighet til det å si at jeg ikke kan jobbe på en plass, fordi jeg har disse plagene, nettopp fordi de har lest på denne bloggen? Er det lov, ja – nei?
Det er en brøkdel av småting jeg bekymrer meg over ved å være åpen og ærlig.

Jeg tror det gjør godt for både meg og andre at jeg er så åpen her. Det gjør kanskje at fler tør å åpne seg etterhvert også.

Lurer du på noe? Spør

Helga har vært bra. Rett og slett ❤️

Nå skal jeg snart på butikken å handle for uka. Har egentlig ikke funnet helt ut av hva jeg skal ha til middag hele uka, men. Får ta noe av det litt på sparket på butikken tror jeg. Ellers er det bare å dra tilbake en annen dag.

Peach skal til dyrlegen idag kl 13.30, og jeg kjenner jeg gruer meg masse til det! Hun skal i narkose for å trekke en tann. Syns det er skummelt hver eneste gang hun skal i narkose, og det får jeg ikke sagt nok. Ikke får hun lov til å spise før hun skal dit heller, og det kommer til å bli en utfordring, for det matvraket der har allerede begynt å mase etter mat, nå ca klokka halv ti. Og matmor sjæl får dårlig samvittighet vettu ❤️

Igår holdt jeg på med BuJo (Bullet Journal), laget oppsett for denne uka. Det er egentlig skikkelig gøy å sitte og pusle med. En bok med blanke ark hvor du kan gjøre akkurat det du vil med oppsett av ting. Tia flyr avgårde når man holder på. 😊

Humøret for tia er veldig opp og ned egentlig. Noen dager er jeg veldig “oppe”, mens andre dager er jeg skikkelig nede. Ganske slitsomt. Men jeg kommer meg jo igjennom dagene selv om det er sånn, men det er bare så innmari pes.
Det går jo utover andre også, at jeg har det sånn. Og jeg vil tro det er slitsomt for de rundt meg i tillegg.

Det har vært veldig random innlegg fra meg for tia, men jeg driver å grubler på hva jeg skal skrive om og hvordan, og det kommer nok etterhvert.

Er det noe dere lurer på?

Jeg syns kanskje det blir noe enklere hvis det er noen der ute som har noen spørsmål til meg?! Dere kan også sende de på mail i “kontakt meg” skjemaet, så skal jeg svare dere i innlegg 😊

Skriver mer seinere ❤️

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no